Torvmyr
Høyt over lyngslettene fløy en gammel fornuftig ravn.
Den skulle mange mil vestover, helt ut til havkanten, for å grave opp et svineøre, som den hadde gjemt i den gode tid. Nå var det sent på høsten og knapt for føden.
Når det kommer en ravn — sier Fader Brehm — behøver man bare å se seg om, for å oppdage den annen.
Men man kunde lenge nok se seg om, der den kom flyvende, den gamle, fornuftige ravn; den var og ble alene. Og uten å bekymre seg om noe, gled den på de sterke, kullsorte vinger gjennom den tykke regnluft, styrende bent vest uten å gi en lyd fra seg.
Men som den fløy jevnt og betenksomt, fulgte de skarpe øyne landskapet nedenunder, og den gamle fugl ergret seg.
År etter år ble de grønne og gule smålapper dernede flere og større; stykke for stykke skar den ut av lyngmarken, småhus med røde taksten fulgte med, lave skorstenspiper med kvalm torvrøk — menneskeverk og mennesker overalt.
Den kunne minnes fra sin ungdom — det kunne nå være noen vintre siden —, da var her nettopp plass for en dyktig ravn med familie: lange, endeløse lyngvidder, hareunger og småfugl i massevis, edderfugler i stranden med store, deilige egg, og så meget av allslags delikatesser som man kunne ønske seg.
Nå var her hus ved hus, gule åkerflekker og grønne sletter og så knapt for føden, at en gammel hederlig ravn måtte fly milevis for et lumpent svineøre.
De mennesker! — de mennesker! — den gamle fugl kjente dem.
Den var vokst opp blant mennesker og det endogså blant noen av de fineste av dem. På den store gård tett ved byen hadde den levd sin barndom og sin ungdom.Men hver gang den nå passerte over gården, løftet den seg høyt opp, for ikke å bli gjenkjent. For når den så en dameskikkelse nede i hagen, trodde den, at det var den unge frøken med pudder og hårsløyfe, og så var det i virkeligheten hennes datter med snehvite krøller og enkekappe.
Om den hadde hatt det godt hos de fine mennesker? — å — som man tar det. Mat i overflod og meget å lære; men det var dog fangenskap; de første år med den venstre vinge klippet og senere på "parole d’honneur" — som den gamle herre pleide å si.
Det var dette æresord den hadde brutt, og det hendte en vår — der fløy en ung, skinnende sort hunnravn hen over hagen.
Noen tid etter — det kunde vel være noen vintre senere — kom den tilbake til gården. Men noen fremmede gutter kastet sten etter den; den gamle herre og den unge frøken var ikke hjemme.
De er vel i byen — tenkte ravnen og kom igjen noen tid etter. Men akkurat samme mottakelse fikk den.
Da ble den gamle, hederlige fugl — for imidlertid var den blitt gammel,— fornærmet, og nå fløy den høyt over huset. Den ville ikke ha mere med mennesker å gjøre, og den gamle herre og den unge frøken kunne lenge nok stirre etter den, — og det gjorde de, det var den overbevist om.
Og alt, hva den hadde lært, glemte den; både de vanskelige franske ord, som den lærte inne i stuen av frøkenen, og de ulike lettere kraftuttrykk, den på egen Hånd tilegnet seg ute i drengestuen.
Kun to menneskelyder ble hengende i dens hukommelse som ytterpunktene av dens svundne lærdom. når den var i riktig godt humør, hendte det, at den sa: "Bonjour — madame!" men når den var sint, skrek den: "Fanden gale meg!"
Gjennom den tette regnluft gled den hurtig og sikkert: den skimtet allerede den hvite krans av brenningene langs kysten. Da ble den oppmerksom på en stor, sort flate, som bredte seg nedenunder. Det var en torvmyr.
Gårdene lå i en ring omkring på Høydene; men på den lave Slette — den var visst over en mil lang — fantes intet menneskespor; bare et par torvstakker i kanten, sorte tuer og blinkende vannpytter innimellom.
"Bonjour madame!" ropte den gamle ravn og begynte å kretse i store ringer over myren. Det så så hyggelig ut, at den langsomt og forsiktig dalte ned og satte seg på en trerot midt ute i myren.
Her var omtrent som i gamle dager — øde og stille. Hist og her, hvor bunnen var tørrere, grodde det litt kort lyng og enkelte sivdotter. Myrfiblene var avblomstret; men på de stive strå hang enda en og annen dusk — sort og sammenkladdet av høstregnet; ellers var det fin, mørk, smuldret jord — våt og full av vannpytter; — grå, forvridde Trerøtter stakk frem, flettet inn i hverandre som et knudrete nett.
Den gamle ravn forstod godt, hva den så. Her hadde vokst trær engang, endogså før dens egen tid.
Skogen var borte, grenene, løvet — alt var vekk; bare røttene igjen, innfiltret i hverandre dypt ned i den bløte masse av sorte trevler og vann.
Men lenger kunne forandringen heller ikke komme; således fikk det forbli, og dette fikk da menneskene i alle fall la ligge som det lå.
Den gamle fugl rettet seg opp. Gårdene lå så langt borte, her var så hjemlig sikkert midt ute i den bunnløse myr. Noe av det gamle fikk dog være i fred; den glattet de skinnende, sorte fjær og sa flere ganger: "Bonjour madame!"
—
Men ned fra den nærmeste gård kom et par mann med hest og kjerre; to smågutter løp baketter. De kjørte en krokete vei mellom tuene, men like ut over myren.De stanser snart — tenkte ravnen.
Men de kom alltid nærmere; den gamle fugl vendte urolig hodet; det var forunderlig, hvor langt de våget seg ut.Endelig stanset de, og mennene tok fatt med spader og øks. Ravnen kunne se, at de kavet med en svær trerot, som de ville ha løs.
Det blir de snart trette av — tenkte ravnen.Men de ble ikke trette; de hugget med øksene — det var de skarpeste, ravnen hadde sett — grov og slet, og tilslutt fikk de virkelig veltet den svære stammen om på siden, slik at hele det sterke rotnettet stod bent opp i luften.
Småguttene var lei av å grave kanaler mellom vannpyttene. "Se den store kråken der borte" — sa den ene.
De forsynet seg med sten i begge hender og lurte seg frem bak tuene.
Ravnen så dem godt. Men den hadde sett det som verre var.Heller ikke herute i myren var det lenger fred for det gamle. Nå hadde den sett, at selv de grå trerøtter, som var eldre enn den eldste ravn, og som var så fast innflettet i den dype, bunnløse myr, — at selv de måtte gi tapt for de skarpe økser.
Og da guttene nettopp var så nær, at de skulle til å kaste, løftede den de tunge vinger og fløy opp.
Men som den steg i luften og så ned på de travle menn og de dumme gutter, som sto og gapte etter den med en sten i hver hånd, så røk sinnet på den gamle hedersfugl.
Den skjøt ned som en ørn på guttene, og mens dens store vinger dasket dem om ørene, skrek den med frygtelig stemme: „Fanden gale meg!“
Guttene satt i et skrik og kastet seg ned. Da de en stund etter våget seg til å se opp, var det igjen stille og øde; — langt borte fløy en ensom sort fugl vestover.
Men til de ble voksne folk, — ja like til sin dødsdag beholdt de den overbevisning, at den onde hadde åpenbart seg for dem ute i svartemyren i skikkelse av en overhendig stor sort fugl med ildøyne.
— Og så var det dog bare en gammel ravn, som fløy vestover, for å grave op et svineøre, den hadde gjemt. —
Teksten er språklig modernisert av NDLA.
Relatert innhold
Er novella "Torvmyr" et bevis på at Alexander Kielland var en miljøverner? Ei oppgave der dere både skal lese, analysere, framføre og skrive.
Som forfatter var Alexander Kielland opptatt av å sette samfunnsproblemer under debatt.