Venteværelset

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Kim Starr

Oslo, 20. mai 2032

det er fortsatt mørkt, men jeg vet det snart kommer. Noe buldrer i horisonten. Noe mørkeblått som blir lysere og lysere. Snart kommer dagen og tar meg. Sånn er det bare. Snart kommer dagen, kameraene, mikrofonene. Noen hjelper meg på med uniformen, noen sminker meg, så sitter jeg der. Jeg må holde talen min. Snart kommer dagen, men det er fortsatt svart der ute, Norge sover, og det eneste som møter meg når jeg ser mot vinduet, er mitt eget speilbilde. Jeg har tent stearinlysene. Eller jeg fikk dem tent, herregud, hendene mine skjelver jo bare. Ikke orker jeg å se bort på kisten heller, enda så mye styr jeg lagde for å være alene med ham i disse siste timene. Pappa og meg.

Hans Majestet Kong Harald V er gått bort. Jeg har mistet min far, og Norge har mistet sin konge.

Jeg ser på ordene. De ble skrevet for lenge siden, sammen med en av rådgiverne. En sånn tale skal man alltid ha klar, sa hun, for man vet aldri. Og det er sant, man vet aldri. Man vet ikke noen ting.

Det er med tungt hjerte jeg meddeler dette tapet for vårt land. Likevel er det en stor trøst for meg og familien min å vite at så mange står sammen med oss og deler sorgen.

Jeg sitter helt stille. Lytter etter lydene i slottet. Jeg vet det er flere som går søvnløst rundt i gangene, men jeg har gitt beskjed til alle om å la meg være i fred. Jeg vil sitte her alene til dagen kommer. Snart kommer dagen. Det skal sørges, og en ny konge skal hylles. Det er meg.

Hele ungdommen tvilte jeg. Gikk alene i skogen med «Rage Against the Machine» på høretelefonene og kjente at det ikke var én Haakon, men to. Det var han som skulle bli konge. Og så var det han andre som ville gi faen. Eller det er en overdrivelse, jeg ville gjøre noe bra, men på min måte, finne min egen vei. Men jeg modnet, som det ble sagt. Jeg tok i hvert fall en beslutning. Det var på en av de turene i skogen, jeg la hodet inntil en gammel gran og tenkte at jeg bare måtte gjøre det beste ut av det, være så fri som mulig innenfor rammene, forandre systemet fra innsiden og alt det der. Det hjelper å ta beslutninger, man får følelsen av å, jeg vet ikke, kanskje eie sin egen skjebne. Jeg ble meg, Kronprins med stor K. Jeg har virkelig gjort hva jeg kan, det må jeg kunne si. Men nå slår det tilbake. «Alt for Norge». Jeg vet ikke hva det betyr lenger.

Jeg ser bort mot pappa. Det er fortsatt noen der, bak de lukkede øynene, det er jeg sikker på. Jeg ser for meg at han når som helst kan reise seg opp og stirre på meg, som han gjorde noen ganger, forventningsfullt, med det ene øyelokket hengende. Og da vil jeg møte blikket hans, og han vil kanskje spørre: «Hvem er du egentlig?»

* * *

Jeg var et nysgjerrig barn. Mor viste meg fjellene. Far viste meg havet. Mor tok meg med på hytteturer, pekte på blomster langs stiene og sa:

Molter
                                                              Mjødurt

             Myrfiol

Hun sa fjellfrøstjerne, og la til at den heter Thalictrum alpinum på latin og hører til soleiefamilien. Hun sa øyentrøst, og forklarte hvordan de helt tilbake i middelalderen brukte den til å behandle irriterte øyne.

En gang fikk hun en lokal biolog til å slå følge med oss for å vise oss dovrestjerneblom. «Den blomsten her finnes bare fra området mellom Knutshøene til Sissihø i Oppdal», fortalte hun meg, «og den blomstrer nesten aldri.» Vi kunne telle fire spinkle vekster med hver sin beskjedne blomst. Mor tegnet et kryss i floraen, mens jeg satt på kne og så på de puslete blomsterkronene.

Både far og bestefar tok meg med på seilturer. Bestefar lærte meg godt sjømannskap, de maritime begrepene og hvordan man knyter knuter, mens far viste meg hvordan man navigerer etter stjernene og merker været. Han fikk meg til å lukke øynene og kjenne på vinden. «Vårherres pust», sa han. Så spurte han meg om vindens retning og styrke på Beauforts skala. Hvis jeg gjettet riktig, fikk jeg holde roret en stund, mens han pekte mot skyene og ga dem navn:

                 Haugskyer

Bukleskyer

                                                         Fjærskyer

Og bygeskyene, selvfølgelig, cumulonimbus, som tårner seg opp mot kaldere himler og varsler regn. Far lærte meg å lese havet, himmelen, formen på kystlandskapet. Tolke tegnene. Jeg spurte og han svarte, som et kongespeil. «Norges skjebne er vevd sammen med havet», sa han, «og havet binder verden sammen.» Så stoppet han opp og så utover sjøen. «Man blir ikke noen god konge for Norge om man ikke skjønner seg på vær og vind», sa han. Det tok lang tid før jeg skjønte hva han mente med det. Og likevel lyttet jeg da han lærte meg å kjenne de forskjellige vindforholdene som regjerer langs kysten. Han pekte mot landskapet og fortalte om farlige fallvinder fra de bratte fjellsidene, de kan slå som knyttnever i seilet. «Ingen blir konge over vindene», sa far mens vi krysset i det som blåste opp til kuling.

* * *

Jeg sa jeg ville våke over pappa i Fugleværelset. Det falt meg inn som en impuls, ikke noe gjennomtenkt, helt utenom protokoll, selvfølgelig. Det er kanskje ikke det mest verdige rommet, det er tross alt et venteværelse. Eller kanskje det passer likevel. Pappa som venter på å få reise videre. Jeg som venter på dagen. Vi har slått oss sammen med natten og stillheten.

Det står et fotografi av pappa og meg på skrivebordet. Det er et offisielt bilde. Vi er begge i galla. Jeg står litt foran ham. Det skjeve ansiktet hans bare er der, til stede akkurat som det er, gjør seg ikke til. Jeg ser mer anspent ut. Kanskje jeg prøver for hardt. Kanskje jeg burde slappe av mer. Jeg merker det nå også, det strammer seg i kjeven. Jeg klasker meg på kjakene, kremter, drar hånda over ansiktet. Sånn. Nå må jeg ta meg sammen, se på den talen. Jeg noterer et sted hvor jeg kan legge til noe, og finner fram et blankt ark. Norge er, skriver jeg, men så knyter det seg. Jeg prøver å finne noen stikkord.

Natur – Dugnad – Fellesskap – Ydmykhet – Tillit

Jeg klusser over ordene og bretter sammen arket. Finner fram et nytt. Jeg setter pennespissen mot papiret, men stopper opp, et punktum som graver seg inn i arket.

* * *

Vi må beskytte nasjonen, var det ikke det de sa? At kulturen vannes ut? Det var på høsten for elleve år siden, like før valget i 2021. Jeg var på Slottet den dagen, kom fra et møte, husker jeg, og ble stående ved et av vinduene og stirre på menneskestrømmen som fylte Karl Johans gate, flere tusen, ble det sagt. Det var noe klamt over hele dagen, noe med høstværet som la seg stramt rundt kroppen. «Nok er nok» var hovedparolen, de ville ha full stopp i innvandring. Noen av demonstrantene gikk helt fram til Slottet, veivet med det norske flagget og hilste kongen. Faen ta dere, tenkte jeg. Der sto de og brukte flagget og kongen som symbol for sin bedritne sak.

Jeg mente det var nødvendig å reagere, komme med en uttalelse om hvilke verdier kongehuset faktisk står for. Jeg diskuterte saken med far samme kveld. Han ble stille, tenkte seg om. Til slutt sa han at han ikke ville blande seg i politikken. «Men du er ikke meg», sa han.

Jeg som trodde uttalelsen skulle være, ja, hva trodde jeg egentlig? At den skulle være samlende? Det er jo det vi hele tiden prøver på. Samle, samle, samle. Men sånn ble det ikke, Norge ble bare mer splittet. Noen kalte meg naiv, noen sa landssviker. Noen jublet. Noen mente jeg var tilhenger av åpne grenser. Det var en bom. Jeg glemte å lytte til rådgiverne. Ordene mine ble forvrengt, jeg ble dratt inn i diskusjoner jeg ikke burde ha vært en del av.

Etter det fikk jeg høre det uansett hva jeg gjorde. Talene mine ble plukket fra hverandre og kritisert mer enn noen gang. Det samme med Mette. Alt vi gjorde, var feil, vi kunne ikke vise støtte til et tørkerammet land engang uten å få pepper.

En dag, midt oppi dette, fant jeg Mette liggende på stuegulvet hjemme på Skaugum. Jeg spurte om alt var bra. «Jeg bare ligger her og ser i taket», sa hun. «Hva ser du der?» spurte jeg. «Legg deg ned og se selv», sa hun. Jeg la meg ned ved siden av henne. Etter en stund sa jeg at jeg ikke helt skjønte poenget med å ligge sånn. «Nettopp», sa hun, «det er fullstendig meningsløst!»

* * *

Jeg aner ikke hva klokken er, vil ikke vite. Stearinlysene brenner sakte opp tiden. Det er fortsatt mørkt ute, men snart skjer det. Snart kommer dagen.

Det er et stort ansvar å ta over som konge. Det vet jeg at min far følte, ikke bare da han våknet som landets regent en januarmorgen i 1991, men også hver eneste dag etter denne. Det samme ansvaret føler jeg i dag.

Jeg reiser meg fra stolen, men blir bare stående rett opp og ned bak skrivebordet. Dette er adjutantens plass, når kongens gjester venter på audiens. Jeg har aldri sittet ved dette skrivebordet før. Bordet står i et av hjørnene, jeg ser inn mot rommet. Store rom gjør en liten, særlig om natten. Freskene ser annerledes ut i det dempede lyset, de nasjonalromantiske motivene av norske fjell og skyer blir til mørke og abstrakte former. Jeg trekker pusten dypt mens blikket glir over veggflatene. Da jeg var barn, prøvde jeg å finne alle de førtitre fuglene som er malt inn i motivet. Jaktet på dem med et lekegevær i tre, pang pang, du er død.

                   Lirype

                                                                Konglebit

Grankorsnebb

I dette svake lyset ser jeg nesten ingen av dem. Bare den store havørnen er virkelig tydelig, midt i himlingen, over pappas kiste, med vingene utstrakt. Jeg ser for meg kisten hans som en seilbåt. Langt ute på havet i vær og vind, der bevegelse er det mest bestandige, og det som insisterer på å stå stille, blir spist av bølgene.

* * *

Av alle Norges landskap er det Unstad i Lofoten som oftest kommer til meg i drømme. Hvis man ikke kjører gjennom tunnelen, men går dit over fjellet, ser man hvor myk form dalen har, som en krummet hånd. I andre enden ligger den lyse stranda. Når man nærmer seg vannet, hardner landskapet til igjen, og de spisse klippene kommer til syne. Jeg var der sist for fire år siden, tok en tur utpå med surfebrettet. Jeg merket havets bevegelse og de svarte fjellene rundt. Kjente det kalde, salte vannet mot ansiktet, vinden fra sørvest. Men jeg klarte ikke å gi meg hen til bølgene, det var noe som ikke stemte. Jeg ble liggende feil vei, blikket vendt mot det åpne havet, hvor en mektig oljetanker passerte der ute. Jeg lot den ene bølgen etter den andre rulle forbi. Noen av de jeg var sammen med, ropte til meg, spurte om det gikk bra. Hva skulle jeg si, at jeg lå på surfebrettet og gråt?

* * *

Lyset bikker akkurat over kistekanten og streifer pappas nese. Ellers ligger han i skygge. Jeg står like ved siden av ham nå, men får ikke kontakt med ansiktet hans i mørket. Jeg lirker ut et av stearinlysene fra lysestaken og tar det med tilbake til kisten. Der er du, hvisker jeg. Blir stående og betrakte far. I ansiktet hans hviler også ansiktet til farfar og oldefar. Jeg ser på alle disse ansiktene, tiden, tradisjonen. Snart synker jeg også inn i dette ansiktet. Det strammer seg i kjeven, og så begynner hendene å skjelve igjen. En dråpe stearin drypper ned på pappas panne. Jeg skvetter, fordi han ikke skvetter, dødens likegyldighet skremmer meg. Jeg blåser ut lyset og pirker vekk den stivnede dråpen fra den kalde huden.

* * *

Det jeg følte da jeg lå på surfebrettet og så oljetankeren, ble liggende i meg som en klump. Jeg prøvde å snakke med Mette om det, en kveld etter at vi hadde lagt oss. «Jeg føler meg impotent», sa jeg, «en kommende regent, uten innflytelse når det virkelig gjelder.» Hun snudde seg mot meg, la en hånd på brystet mitt. Jeg følte meg som et overtrøtt og irritert barn, sutret og sa jeg ikke kjente meg igjen i hva det norske folk sto for. «Er ikke det patetisk», sa jeg, «en kronprins, fremmedgjort i sitt eget land?» Og så kjørte jeg på, et skikkelig surt oppkast, om alt som er dritt med Norge. Jeg hisset meg opp helt av meg selv, Mette bare lå der og lyttet, mens jeg ble sintere og sintere, det var helt ute av proporsjoner, jeg kavet og vred meg mens jeg spydde ut en ektefølt og lenge undertrykt forakt for mitt eget folk. Etter den lange tiraden ble det stille. Så sa Mette at hun for lengst hadde gitt opp å skape noe meningsfylt med våre posisjoner. «Men var ikke det selve premisset for at vi skulle orke å gå inn i disse rollene?» spurte jeg. «Jo», sa hun. Så slukket hun lyset.

Alt fortsatte som før. Det er sykt, man føler et ubehag, en trang til å gjøre noe, men så glipper det bare. Man lar det fortsette som før. Det bare fortsetter og fortsetter, uansett hvor mye kaos man har i hodet. Jeg fortsatte å knytte på meg smilet mitt som om det var et slips, deltok på konferanser, middager, ble med på representasjon i utlandet og skrøt av norsk natur og hvor stolte vi er av norsk oppdrettslaks, selv om den er så full av gift at kokken vår på Skaugum fraråder oss å spise den. Jeg fortsatte å være det norske folks lydige tjener. Jeg var Kronprins med stor K, men inni meg var alle bokstavene små. Jeg fortsatte å smile og klappe mens de samme politikerne som påstår at de beskytter norske verdier, solgte landets skog og hav og fjell. Jeg prøvde å ta en dag av gangen, men tvilen spiste meg opp.

Samtidig med at jeg ble mer frustrert over landets utvikling, økte den nasjonale stoltheten der ute. Den norske nasjonalismen, som tidligere hadde vært så uskyldig og barnlig, veltet over i det vulgære, men fortsatt pyntet med samme flagg. Jeg klarte knapt å se på nyhetene, lese aviser, det gjorde meg kvalm.

En dag trillet jeg pappa rundt i hagen på Bygdø. Jeg spurte ham om politikk, om kongens rolle, men han ville bare snakke om været. Jeg så issen hans vugge fram og tilbake mens vi trillet forbi en del av hagen som fortsatt bærer preg av den engelske landskapsstilen Maud anla hundre år tidligere. «Jeg tror», sa han plutselig høyt, og så ble det helt stille. Jeg stoppet opp, og han snudde seg i rullestolen, stirret på meg. «Jeg tror jeg er for gammel til å gi deg råd», sa han. Så vendte han seg fram igjen og spurte om vi skulle bli stående der hele dagen. Jeg så bygeskyene tårne seg opp og møte en kaldere himmel.

* * *

Jeg klarer ikke å sitte stille, går fram og tilbake inne i Fugleværelset. Ved det ene vinduet står en gullstatuett av Dronning Victoria. Jeg stopper og legger hånden om henne, på samme måte som bestefar pleide å gjøre da det fortsatt ble drukket kaffe her inne. Mens jeg hviler hånden på statuetten, ser jeg ut av vinduet. Fargene spiller allerede i horisonten. Dagen er på vei. Den lar seg ikke stoppe.

* * *

Sist vinter reiste jeg nordpå igjen. Denne gangen var det ikke for å surfe, men for å støtte de frivillige som jobbet for å stoppe skadene etter oljelekkasjen. Der oppe, i de provisoriske brakkene, sto jeg plutselig ansikt til ansikt med en gammel fisker i skittengul oljehyre. Jeg skulle ta ham i hånda, men så oppdaget jeg at han ikke hadde noen høyrehånd. Det var bare en stump igjen der hånda skulle ha vært. Jeg ble stående med armen ut og visste ikke hva jeg skulle ta tak i. Fiskeren så på meg med brydd blikk, og så gikk han bare forbi. Han gikk forbi, ja, men hånda mi fortsatte å lete i løse lufta etter hånda hans. Jeg ble svimmel, måtte ut, gikk vekk fra lysene og alene inn i mørket. Jeg pustet dypt, kjente lukta av tang og oljesøl i vinden. Jeg hadde lyst til å strekke ut kroppen og bli til et enormt seil, som kunne få hele landet til å løfte seg og fare over vannet. Jeg strakte armene i været. Kjente sorgen suse, for ingen blir konge over vindene, sånn er det bare. Til slutt la jeg meg ned på bakken og merket med hele meg at jeg bare er et lite kryp. Det var egentlig en god følelse, ryggen mot den harde, kjølige jorda. Og så ble jeg liggende der og se opp mot himmelmørket og kjenne all lyst til å bli konge renne ut av kroppen. Da de fant meg, var jeg kald – og fri.

* * *

Jeg går i sirkel rundt pappas kiste. En planet rundt en sluknet stjerne, sånn føles det. Ikke noe tydelig omdreiningspunkt lenger. Snart er alt åpent. All min tid har jeg brukt på å tjene Norge, lære om den tradisjonen jeg skal forvalte, representere det norske folk, forberede meg på å bli en verdig og god konge, for så å innse at han fyren jeg forlot i skogen med høretelefoner, det var jo meg.

Jeg har tenkt tanken lenge, kanskje det er redselen for å skuffe som har holdt meg tilbake. Hva kommer folk til å si? De kommer til å skrive alt mulig piss i avisene, det er klart. Han som ødela arverekken. Han som sviktet. Jeg ser mot vinduet. Etter hvert som det blir lysere ute, forsvinner speilbildet mitt fra glassflaten. Snart er jeg ingen, slår det meg. Jeg er i fritt fall, det vet jeg, hvis jeg kaster meg fra tronen, men hva om dette fallet er selve livet? Jeg går forbi kisten, tilbake til skrivebordet. Setter meg ned og ser fuglene på veggene komme til syne etter hvert som dagen demrer.

Kilde

Gulliksen, Geir, Mette-Marit (red.). 2019. Hjemlandet: og andre fortellinger. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS