Imperialismens tidsalder

Imperialisme og imperiebygging kjennetegnes ved at en stat eller en hersker skaffer seg kontroll over landområder, stater, nasjoner eller folkegrupper som i utgangspunktet ikke tilhører deres område. Denne koloniseringen kan foregå politisk, økonomisk og kulturelt. At stater utvider sin territorielle makt på bekostning av andre, er ikke noe nytt, det har skjedd til alle tider.

Den europeiske imperialismen i årene 1870–1914 skiller seg allikevel fra tidligere former for kolonisering. Ofte brukes begrepet nyimperialisme om denne ekspansjonen, og den har følgende kjennetegn:

• Enorme områder ble underlagt de europeiske kolonimaktene på svært kort tid. Tempoet og omfanget var altså større enn tidligere.

• Rivaliseringen mellom stormaktene førte til et kappløp om å skaffe seg kontroll over mest mulig område.

• De underlagte områdene ble tvunget til å gi fra seg politisk og økonomisk kontroll til europeiske stater.

• Den europeiske aggresjonen satte mye dypere spor i de berørte områdene enn under kolonitiden fra 1500-tallet til 1800-tallet.

Siden 1500-tallet hadde europeiske stormakter, spesielt Spania og Portugal, opprettet en rekke kolonier i Latin-Amerika. Dette kalles den europeiske oversjøiske ekspansjon og ble innledet med Christoffer Columbus' reise i 1492. De fleste av disse koloniene fikk sin selvstendighet i løpet av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.

I perioden 1870–1914 kommer det en ny periode med kolonisering kjent som imperialismens tidsalder, eller nyimperialismen. I løpet av disse få tiårene erobret de europeiske stormaktene nesten hele Afrika og territorier i Asia og Amerika.

Hvorfor skjedde dette nå?

Imperialismen som foregikk i perioden 1870–1914, var på mange måter resultatet av en rekke utviklingstrekk i Europa på 1800-tallet. Industrialisering, nasjonalisme, sterkere stormakter i Europa og økt konkurranse mellom dem førte til en intens kamp om kolonier, spesielt i Afrika.

Storbritannia og Frankrike, som var veletablerte kolonimakter på denne tiden, gikk i spissen for å sikre flere oversjøiske landområder. Disse ble nå utfordret av nye, aggressive stater i Europa, som nasjonalstatene Tyskland og Italia. I tillegg ønsket Kong Leopold 2. av Belgia egne kolonier i Afrika.

Selv om imperialismens tidsalder ofte blir tidfestet til perioden 1870–1914, er det viktig å huske på at her er det flytende overganger. Frankrike hadde for eksempel allerede startet erobringen av Algerie i 1830 og hadde begynt å vise mer interesse for Indokina. I samme periode hadde Storbritannia styrket sin posisjon i India. Dette innebar blant annet å skaffe seg kontroll over strategiske punkter langs sjøveien til India, for eksempel ved å kjøpe andeler i Suezkanalen som forbinder Middelhavet og Rødehavet.

Knudsen, O. F. (2021, 6. juli). Imperialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/imperialisme

Knudsen, O. F., Hansen, K. F., Ryste, M. E., Hovde, K.O., Steen, T., Greve, T. (2021, 10 juni). Kolonialisme. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/kolonialisme

Palmer, R. R., Colton, J. Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.