Fra revolusjon til reformer
"De harde tredveåra" ble symbolet på hvordan verdenskrisen rammet norsk økonomi og arbeidsliv. Verdenskrisen setter for alvor inn i Norge fra 1930. Dette påvirker også arbeiderbevegelsens syn på klassekamp som virkemiddel for å løse krisen i Norge. Foran stortingsvalget i 1930 ble den revolusjonære retorikken skjerpet, noe som kun førte til at Arbeiderpartiet tapte stemmer og stortingsrepresentanter.
Krisen var på sitt verste på begynnelsen av 30-tallet, og den skjerpet konfliktene mellom arbeiderbevegelsen og bedriftseierne. Den største arbeidskonflikten var Menstad-slaget i 1931, hvor Bondepartiet i regjering (25 representanter) sendte politi, soldater og krigsskip til Skien for å løse opp demonstrasjoner mot bruk av "kontraktsarbeidere" ved Menstad lasteplass.
Det første tegnet på politisk nyorientering i Arbeiderpartiet skjedde i 1930. Partiet tok navnet Det norske Arbeiderparti, og startet en prosess som skulle endre partiets syn på revolusjon som virkemiddel for å oppnå politisk makt og innflytelse.
Foran valget i 1933 ble den sosialdemokratiske parolen i Det norske Arbeiderparti tydeligere. Klassekamp og revolusjonsappeller ble tonet ned, til fordel for en aktiv kamp mot den økonomiske krisen i Norge. Paroler som "Hele folket i arbeid" og "By og land, hand i hand" viste at partiet nå henvendte seg til hele folket, og ikke kun arbeiderklassen. Nå ble det viktigere for partiet å bekjempe den økonomiske krisen innenfor det bestående parlamentariske demokratiet.
"På folkestyrets grunn kjemper i dag Det norske Arbeiderparti for å vinne denne makt og for å forsvare arbeidernes, bøndenes, fiskernes, de arbeidsløses og hele det arbeidende folks interesser." (Utdrag. Det norske Arbeiderparti. Landsmøtet 1933, protokoll, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.)
Utsagnet viste at Det norske Arbeiderparti ville kjempe for regjeringsmakten innenfor det parlamentariske systemet, med konkrete virkemidler for å løse den økonomiske krisen.
Et annet aspekt ved Det norske Arbeiderpartis sosialdemokratiske omvendelse skyldes også trolig stiftelsen av Nasjonal Samling i 1933. Frykten for at NS skulle sanke stemmer i arbeiderklassen, slik tendensen var i Tyskland, førte til en aktiv motstand for å demme opp for en slik utvikling.
Det norske Arbeiderparti gjorde et brakvalg i 1933 og vant 69 (+22) representanter på Stortinget. Så lenge de borgerlige partiene støttet Venstre i regjering (24 representanter), oppnådde ikke DNA regjeringsmakt i første omgang.
I mars 1935 gikk Venstre-regjeringen Mowinckel av, og Det norske Arbeiderparti dannet regjering med støtte fra Bondepartiet.
De politiske partiene hadde i mellomkrigstida sin identitet og sine interesser knyttet enten til jord, til arbeid eller til kapital. Selve kriseforliket forente Bondepartiets interesser i jordbruket og Arbeiderpartiets ønske om å redusere arbeidsløsheten, ved hjelp av statlige tiltak. Kriseforliket hadde bakgrunn i at mange småbondefamilier anså at trusselen mot deres velferd ikke kom fra arbeiderbevegelsen, men fra den økonomiske liberalismen og de frie markedskreftene som frambrakte krisen i landet. Bøndenes og arbeidernes problemer hadde samme årsak. For at en slik politikk skulle kunne gjennomføres, måtte kapitalen reguleres og den økonomiske liberalismen bekjempes.
Det var de store, kriserammede gruppene regjeringen ville hjelpe med sine tiltak. De arbeidsløse og familiene deres fikk hjelp gjennom tiltak som statlig byggevirksomhet og annen økonomisk støtte. Bondefamiliene fikk hjelp gjennom jordbruksreguleringer og støtte til landbruket. Lignende tiltak ble gjort i fiskerinæringen. Samlet sett fikk disse samfunnsgruppene økt sysselsetting og kjøpekraft. Dette gjorde det mulig å øke omsetningen i andre næringer, spesielt innenlands, ved at etterspørselen økte.
I 1935 inngikk LO, etter påtrykk fra Arbeiderpartiet, en hovedavtale med Norges Arbeidsgiverforening (i dag NHO) om prinsippene i arbeidslivet. Med hovedavtalen aksepterte LO og NAF hverandre som forhandlingsparter i tarifforhandlinger, og man avtalte de viktigste reglene for forhandlingene, og hvilken rolle staten skulle ha i forhandlingene. Hovedavtalen fikk stor betydning i mange tiår framover, og den medførte et sterkt brudd med den politikken som hadde ført til de mange arbeidskonfliktene i tiårene før.
Protokoll over forhandlingene på Det Norske Arbeiderpartis 29. ordinære landsmøte i Oslo 26–28 mai 1933. (1934). Arbeidernes aktietrykkeri. https://www.arbark.no/eldok/DNA1933_2.pdf
Relatert innhold
Høyreorienterte grupperinger i mellomkrigstida hadde det til felles at de ønsket et forsvar av nasjonale verdier og fedrelandet og styrking av Forsvaret.