Fra stenderforsamling til konstitusjonelt monarki
Kongens økonomiske problemer, uår i jordbruket, matmangel og en opprørsk bonde- og bybefolkning krevde endringer i Frankrike.
Stenderforsamlingen kom sammen i mai 1789. Etter kort tid erklærte tredjestanden og enkelte opplysningsorienterte blant adelen og de geistlige at de nå var en nasjonalforsamling; medlemmene skulle representere nasjonen og ikke stendene. Kongen motsatte seg dette, men var villig til å etterkomme en del opplysningsidéer i en ny styreform. Kongen forsøkte også å stenge stenderforsamlingen med makt, men da flyttet nasjonalforsamlingen til et annet lokale og la ed på at den: "ikke skulle la seg oppløse, (…) men møtes overalt hvor omstendighetene måtte kreve det, like til grunnloven er utarbeidet og befestet på trygg grunn".
Kong Ludvig den 16. slo seg imidlertid ikke til ro med tingenes tilstand. Fra utenlandske regimenter hentet han 20 000 soldater til Versailles og Paris. Rykter om at kongen skulle oppløse nasjonalforsamlingen, gjorde at de revolusjonære massene i Paris stormet Bastillen. Bastillen var en gammel festning som på dette tidspunktet ble brukt til politiske fanger, men først og fremst som kruttlager. De revolusjonære beseiret vaktstyrken raskt og kunne bevæpne en ny revolusjonær hær som ble underlagt nasjonalforsamlingen. Bastillens fall ble et symbol på seieren over eneveldet, og 14. juli ble derfor Frankrikes nasjonaldag.
Utover sommeren 1789 spredte opprøret seg til landdistriktene. Rundt om i Frankrike tok flere bønder oppfordringen og gikk til angrep på sine godseiere og deres privilegier. Flere steder gikk bøndene brutalt fram, og opprøret kom ut av kontroll. I et forsøk på å roe bøndenes opprør opphevet nasjonalforsamlingen "loven om føydalavgiftene" 4. august 1789. Slik ble adelens privilegier og gamle rettigheter avskaffet.
Kongemakten og nasjonalforsamlingen var på kollisjonskurs i synet på hva Frankrike skulle bli. For nasjonalforsamlingen og de som støttet revolusjonen, var slagordet "frihet, likhet, brorskap". Den 26. august 1789 ble "Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter" vedtatt. Disse menneskerettighetene skulle sikre rettigheter for enkeltindividene. Inspirert av opplysningsfilosofien stod det skrevet at "menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter".
I tiden fra revolusjonsutbruddet til grunnloven blir vedtatt i 1791, ble nasjonalforsamlingen styrket på bekostning av kongemakten. På grunn av økende matmangel utover høsten 1789 tok kvinnene saken i egne hender og marsjerte til Versailles for å tvinge kongen til å åpne sine matlagre. Kvinnemarsjen bidro til at kongemakten måtte flytte til Paris og kom under nasjonalforsamlingens kontroll.
Opplysningsfilosofenes bidrag til grunnloven var betydelig. Voltaires krav om ytringsfrihet og religionsfrihet ble et bærende prinsipp. Adam Smiths kritikk av merkantilismen banet vei for næringsfrihet og frihandel. Den private eiendomsretten sikret bønder og borgere rettigheter over egne eiendommer og bedrifter. Ideen om samfunnskontrakter og allmennviljen ble forankret i folkesuvereniteten.
Grunnloven av 1791 ble gjerne kalt "Borgernes og bøndenes grunnlov". For bøndene var eiendomsretten viktigst, for handelsborgerne var økonomisk frihet det avgjørende. For disse gruppene var revolusjonens mål nådd med grunnloven av 1791. Men andre revolusjonære ville føre revolusjonen videre.
Relatert innhold
Det finnes langsiktige og utløsende årsaker til den franske revolusjonen.
Ulike revolusjonære grupper ønsket å drive den franske revolusjonen videre, men de ulike gruppene kjempet mot hverandre og det ble et terrorvelde.