Potetdyrking i Norge

Potet som råvare stammer fra Peru i Sør-Amerika. Mye tyder på at de første potetene i norsk jord ble dyrket i Solør-området inn mot svenskegrensa rundt 1740. Dit kom svenske handelsmenn med settepoteter. Det var allikevel langs kysten av Sør- og Vestlandet de var først ute i særlig omfang. Senere spredde bruken av potet seg til Østlandet og deretter videre nordover til Nord-Norge. På denne tida var befolkningsveksten i Norge stor, og det krevde økt matproduksjon.

Potetprestene

Det var de såkalte potetprestene som i ettertid har fått æren av at nordmenn tok i bruk poteter i kostholdet. På 1700-tallet, og spesielt under Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet, var det mangel på mat og helsetilstanden hos det norske folk var generelt dårlig. Poteten er næringsrik og kan dyrkes i hele landet, både lenger mot nord og høyere opp i terrenget enn korn. I dårlige kornår ble potetene redningen for mange. Tilgang på poteter bedret den norske folkehelsa og er trolig noe av årsaken til at befolkningen doblet seg fra 1822 til 1890.

Årsaken til at poteten ble så viktig for folkehelsa i Norge, er nok sammensatt, men en viktig grunn er tilgangen på vitamin C. Mangel på dette vitaminet kan føre til sjukdommen skjørbuk som uten behandling er dødelig. Da poteten kom til Norge, var mye av maten basert på korn, og det var vanlig med C-vitaminmangel. I dag får vi vitamin C blant annet ved å spise frukt, grønnsaker og selvfølgelig potet.

Av norske bønder som har potetproduksjon som levevei eller som del av levevei, blir det stadig færre. I 1999 var det snaut 10 000 dyrkere, i 2022 var det bare drøye 1 400 igjen. Det totale arealet med potet går også noe ned i samme periode, men ikke like drastisk som antall dyrkere. Det betyr at hver potetprodusent dyrker et større areal. En gjennomsnittlig stor potetåker var 15 dekar (omtrent to fotballbaner) i 1999, i 2023 var den 85 dekar (omtrent elleve fotballbaner).

Etter andre verdenskrig har potetdyrkinga blitt sterkt mekanisert. Tidligere var det mye og tungt arbeid å få satt potetene, gjort arbeidet som krevdes gjennom sesongen, og til slutt få høstet potetavlinga. Potetplukking var en kjær inntektskilde for mange ungdommer i potetferien, det som i dag er høstferien. Etter hvert ble setting og høsting "halvmekanisert". Blant annet fikk vi kastehjulsopptakeren som kastet opp potene slik at vi slapp å grave dem opp sjøl.

I dag er potetproduksjon nærmest helmekanisert. Traktor og maskin setter og gjødsler flere rader i slengen, det trengs bare en sjåfør på traktoren. Til opptaket er det, i tillegg til traktorfører, behov for noen par ekstra hender for å sortere ut potetris, stein og råtne poteter fra beltet som potetene kommer rullende på.

Innlandet er det store potetfylket i Norge. Særlig langs Glomma sør for Elverum, med kommunene Grue, Åsnes og Våler, finner vi store potetarealer, men også på Toten dyrkes det mye potet. Som en av få utendørs planteproduksjoner blir potet dyrket i alle fylker i Norge.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (u.å.)

En økende andel av potetene vi dyrker, går til potetgull og pommes frites, mens bruken av den tradisjonelle kokte poteten, som var vanlig til middagsmåltidet, har gått kraftig ned.