Hopp til innhold
Fagartikkel

Jon Fosse – den nye Ibsen

Jon Fosse (1959– ) er den første norske dramatikeren siden Ibsen med betydelig internasjonal suksess. I 2023 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.

Fosse blir ofte omtalt som "den nye Ibsen". Felles for de to dramatikerne er en nyskapende og utforskende teaterteknikk.

Med skuespill som Og aldri skal vi skiljast (1993), Namnet (1995) og Nokon kjem til å komme (1999) ble Jon Fosse (1959– ) den første norske dramatikeren siden Ibsen med betydelig internasjonal suksess. Han har skrevet i både roman-, drama- og lyrikksjangeren. I tillegg til den skjønnlitterære produksjonen har Fosse gitt ut flere essay- og artikkelsamlinger og også oversettelser og gjenfortellinger av klassiske verk. I oktober 2023 ble han tildelt Nobels litteraturpris, som den første nynorskforfatteren noensinne.

Vestlandsforfatter

Jon Fosse har selv karakterisert seg som en vestlandsforfatter. Ofte legger han den konkrete handlingen i tekstene sine til avsidesliggende steder på Vestlandet – i et naust nede ved fjorden eller i et forlatt hus innerst i dalen. Den karrige og harde vestlandsnaturen danner et viktig bakteppe i diktningen hans.

Fosse sier selv at det er "himmelen, vinden og lyngen" som inspirerer han i skrivingen. Han forsøker å lytte til både stillheten og lydene i naturen, og han forsøker å formidle følelsene de gir, i tekstene sine. Særlig regn er et naturfenomen som ofte går igjen i Fosses diktning, men også mentaliteten og kulturen som skildres, er ifølge Fosse typisk vestlandsk.

Knappe dialoger

Dialogen mellom menneskene er knapp, humoren underfundig, og hendelser blir ofte underdrevet. Tekstene er preget av en nøktern tone der språket er renset for patos og overflod. Selv om både miljø og karakterer i litteraturen til Fosse kan oppfattes som uttrykk for en regional og kanskje litt sær norsk mentalitet, framstår karakterene som svært allmennmenneskelige – noe som kanskje er svaret på hvorfor Fosse slår så godt an internasjonalt.

Vemod og melankoli

Tekstene er også ofte fylt av vemod og melankoli. Fosse sier selv av livet er grunnleggende trist. Alt du har kjært i livet, og du selv, vil etter hvert forsvinne og bli borte. Denne vissheten om at livet er i stadig oppløsning og forvitring, er en allmennmenneskelig følelse. I Fosses litteratur kommer dette til uttrykk gjennom en indre uro og karakterer som er både skjøre og voldsomme på samme tid.

Religiøs undertone

Flere har påpekt at både fokuset på det rent allmennmenneskelige og den språklige utformingen av stykkene hans peker i retning av et religiøst nivå i tekstene. Denne religiøse interessen deler Fosse med flere av samtidens forfattere. Forfattere som Jonny Halberg (1962– ), Dag Solstad (1941– ) og Karl Ove Knausgård (1968– ) har alle skrevet tekster med klare bibelske referanser, og i likhet med Jon Fosse er de opptatt av hvordan religion preger mennesker i det postmoderne samfunnet.

Filosofen Jürgen Habermas (1929– ) har påpekt at dagens samfunn på mange måter kan kalles et postsekulært samfunn – et samfunn der religion har fått fornyet interesse – både politisk, kulturelt og individuelt. Hos Fosse må religion forstås både som en individuell lengsel og en kulturell forankring.

Lyrikeren Fosse

Jon Fosse ble på 1990-tallet kjent som en nyskapende lyriker i norsk samtidslitteratur. Fosses dikt kretser ofte rundt de samme språklige bildene og symbolene, særlig opptatt er han av hunder, engler og sjøen. I Nye dikt ser vi tydelig både Fosses særegne språklige eksperiment og hvordan han kretser rundt religiøse tema og spørsmål. Flere av diktene er blant annet utformet som bønner, og Fosse har en rekke bibelske allusjoner i diktene sine.

Romanforfatteren Fosse

Fosse har også skrevet flere romaner. I tobindsromanen Melancholia I–II (1995–1996) skriver han en suggererende og gjentakende fortelling ut fra maleren Lars Hertervigs (1830–1902) perspektiv. I romanen skildres en melankolsk kunstner med sterkt skiftende humør. Fortellemåten er langsom og gjentakende, og den skaper i romanen både en poetisk grunntone og en nærmest manisk suggererende form.

I romanen Stengd gitar (1985) møter vi ei mor som ved et uhell låser seg ute fra leiligheten sin. Inne i leiligheten sitter hennes ett år gamle sønn alene, og romanen handler om hvordan mora hvileløst vandrer rundt etter hjelp til å komme seg inn. Ferden og tankene tar mora stadig lenger vekk fra leiligheten, og leseren får aldri noe svar på hvordan det går med barnet.

Romanen slutter slik den begynner – med mora som hvisker gjennom døra: "Ungen min, eg er her no. Ikkje ver redd, seier eg". Leseren sitter igjen med en grunnleggende uro. Denne grunnleggende uroen og underliggende angsten finner vi ofte i romanene til Fosse.

Dramatikeren Fosse

Fosses dramatikk blir av mange omtalt som et paradigmeskifte innen norsk teater- og skuespilltradisjon. Stykkene tvinger oss til å tenke på skuespill og teater på en grunnleggende ny måte. Fosse blir gjerne kalt "pausenes mester", og det er nettopp fraværet av dialoger og replikker som gjør stykkene hans så unike og nyskapende.

Nokon kjem til å komme

I 1996 gav Jon Fosse ut Nokon kjem til å komme. Stykket handler om ei navnløs kvinne og en navnløs mann som kjøper seg et hus nede ved sjøen. "Ho" og "Han" ønsker å bo "aleine i kvarandre", men den "tosame einsemda" de lever i, blir utfordret da husets tidligere eier involverer seg i livene deres. Den tidligere huseierens nærvær vekker sjalusi, usikkerhet og voldsomme følelser mellom de to hovedkarakterene.

Nokon kjem til å komme har, i likhet med de fleste Fosse-stykkene, få karakterer. I dette stykket møter vi kun tre karakterer – og disse mangler både navn og særpreg. Jon Fosses karakterer blir ofte framstilt i slike stiliserte roller: Du møter "mor", "far", "son", "mann" og "kvinne". På denne måten blir karakterene representanter for noe allment og typisk, mer enn de representerer noe individuelt. Grunnleggende og allmennmenneskelige følelser og karaktertrekk framstilles slik at et bredt publikum kan finne deler av seg selv – og sine egne liv – i karakterene. Rekvisittene er også ofte få, sceneanvisningene knappe, men viktige.

Fosses fokus på par- og familierelasjoner plasserer han i en dominerende trend i litteraturen på 1990- og 2000-tallet: Hvilke vilkår har familien i en postmoderne tid? I Fosses stykker er det ofte avstand, ensomhet og problemer med kommunikasjon som dominerer familielivet. Nokon kjem til å komme tematiserer på mange måter svært grunnleggende eksistensielle spørsmål: Hvordan forholder vi oss til andre mennesker? Hvordan kommuniserer vi med mennesker rundt oss? Og hvordan kommuniserer vi med oss selv?

Indre og ytre monologer

Denne balansegangen ser vi i Nokon kjem til å komme som vekslingen mellom indre monologer og ytre dialoger. De ytre dialogene er replikkene skuespillerne framfører, mens de indre monologene karakterene fører med seg selv, vises i form av pauser og taushet på scenen. Denne tausheten, avstanden mellom menneskene og pausene i kommunikasjonen er på mange måter selve essensen i Fosses forfatterskap.

Språkets utilstrekkelighet

Jon Fosse har utviklet en gjenkjennelig språktone der karakterene – enten i romanform eller på scene – dveler ved samme utsagn, ord, dialog eller setning. Disse gjentakelsene får nærmest et musikalsk preg over seg – små forskyvninger i utsagnene fører også til små forskyvninger i mening.

Tempoet i tekstene til Fosse blir også uhyre langsomt. Stykkene er preget av lite konkret handling, meningen og innholdet ligger i dialogene – og i pausene. Fosses skrivestil kan minne om den modernistiske stream of conciousness-teknikken. Den menneskelige bevisstheten og tankegangen er viktigere å få fram enn faktisk dialog og ytre kommunikasjon.

Fosses stykker handler også ofte om stillheten og fraværet av ytre kommunikasjon – det er det indre som er "ekte". Gjentakelsene og de små forskyvningene i mening tvinger også publikum eller leseren til å reflektere over språket og kommunikasjonens rolle og betydning. Hvor mye mening kan språket egentlig bære? Klarer språket å formidle et menneskes indre tanker og følelser? Kan språket formidle noe sant og virkelig?

Dette er problemstillinger kunsten har satt fram på ulike måter etter modernismens gjennombrudd. I postmoderne språkfilosofi stiller man også kritiske spørsmål til språkets evne til å bære mening. Språk beskriver nemlig ikke virkeligheten – det konstruerer et bilde av den. Dermed blir all språklig kommunikasjon og beskrivelse av omverdenen et subjektivt og personlig uttrykk. Språket kan ikke formidle en konkret og håndfast sannhet som er lik for både avsender og mottaker.

Fosses problematisering av språkets evne til å bære mening, og hans genuine kretsing omkring stillhet og pauser som meningsbærende, kan også tolkes i lys av en religiøs tradisjon. Fosse er inspirert av mystikken, og en grunnleggende tanke her er at mystiske erfaringer er ordløse og intuitive – og kan framkalles for eksempel gjennom meditasjon. Fosses stillhet og pauser kan ha en slik meditativ funksjon og skape ny erkjennelse hos mottakeren.