Oversikt: europeisk middelalder

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY

Bilde: Seryoi Yolanda

Det er vanlig å regne europeisk middelalder fra cirka 500 til 1500. I denne perioden er det katolsk kristendom som preger store deler av Vest-Europa. Europeisk middelalder blir ofte delt i tre: Tidlig middelalder (500–1000) var preget av folkevandring og ustabilitet. Høymiddelalderen (1000–1300) var preget av befolkningsvekst, byvekst, økt handel og maktkamp mellom kongemakt og kirkemakt. Senmiddelalderen (1300–1500) var preget av en voldsom befolkningsnedgang etter svartedauden.

Kristendommen ble i løpet av 300-tallet e.Kr. statsreligion i Romerriket. Dette kom til å endre europeisk kultur totalt med nye religiøse forestillinger, ny kunst, nye verdier og en sentralisert kirkemakt med lite åpenhet for religiøst mangfold. Rundt år 500 har kristendommen i stor grad fortrengt de førkristne religionene, slik at det var lite igjen av den gresk-romerske kulturen som preget antikken.

Romerriket ble i perioder helt eller delvis splittet i en østlig og en vestlig del, og fra 395 ble splittelsen permanent. I løpet av de neste 200 årene gikk den vestlige delen av riket gradvis i oppløsning. Europa gikk inn i en folkevandringstid med mye uro, og riket ble angrepet fra mange hold. I 410 ble Roma erobret av vestgotere. Indre forhold som sosial uro, klimaendringer, dårlige avlinger, sult og pest har nok også hatt en betydning for rikets fall. I øst besto riket i flere hundre år under navnet Bysants.

Rundt 500 e.Kr. finner vi lite igjen av de kjennetegnene som preget antikken. Romerriket hadde gått i oppløsning, og kristendommen dominerte europeisk kultur. Derfor er det naturlig å sette et skille i europeisk historie rundt denne tiden og si at antikken tar slutt og middelalderen begynner.

Den katolske kirke med paven i Roma på toppen var den institusjonen som i størst grad preget middelalderens Europa. Samtidig som kirken representerte noe nytt, kan den også ses som en arv fra Romerriket. Kirken oppsto allerede på 300-tallet, og paven fungerte som en samlende faktor i Vest-Europa i hele middelalderen, slik den romerske keiseren hadde gjort i antikken. En viktig forskjell var at i middelalderen var ikke Europa et stort imperium, men et mylder av større og mindre kongedømmer. Maktkamp mellom disse kongene og kirken ble et tilbakevendende tema.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Pietro Aldi

Fra 700-tallet utviklet det seg en samfunnsordning i Frankrike som etter hvert spredte seg til mesteparten av Europa, som senere ble kalt føydalsamfunnet. I en urolig folkevandringstid med ustabile og dårlig organiserte kongeriker var det fornuftig for fattige bønder å søke beskyttelse hos lokale stormenn som hadde råd til hester og våpen. Til gjengjeld ga bøndene fra seg eiendomsretten til jorda, og de måtte utføre pliktarbeid hos den nye jordeieren og betale skatt til ham (stort sett i form av jordbruksprodukter). Denne jordeiende delen av befolkningen ble til en egen samfunnsgruppe, adelen, som ble en mektig krigerklasse som dominerte Europa både politisk, økonomisk og militært. Denne samfunnsordningen var spesielt dominerende i høymiddelalderen (1000–1300).

Den store "manndauden", eller svartedauden, herjet i Europa fra 1340-årene og utover. Da starter det vi regner som senmiddelalderen. Rundt 60 prosent av befolkningen døde i byllepestepidemien. Det gjorde at lokalsamfunn og maktforhold endret seg. I denne perioden styrket kongemakten sin posisjon, med støtte fra et voksende borgerskap. Begrepet borgerskap brukes om den velstående, eiendomsbesittende overklassen som ikke tilhørte adelen.

Fra 1500-tallet mistet Den katolske kirken sitt monopol på religion i Vest-Europa gjennom reformasjonen. Da Columbus kom til Amerika i 1492, markerte det starten på en langvarig periode med europeisk ekspansjon i form av handel og kolonisering i store deler av verden. I tillegg hadde føydalsamfunnet i stor grad mistet sin betydning, og nye samfunnsstrukturer vokste fram der gjerne kongene fikk mer makt og adelen fikk mindre.

I løpet av 1400-tallet spredte det seg en ny kulturell bølge over Europa, som rundt år 1500 preget mye av Europas kunstneriske og akademiske elite. Dette var renessansen. "Renessanse" betyr gjenfødelse, og det er antikkens kultur og idealer som ble født på ny. Dette innebar at man begynte å stole mer på menneskets fornuft og evner til å forstå verden. Man satte mennesket i sentrum og la grunnlaget for den moderne humanismen. Det var også på denne tiden at den historiske epoken fikk navnet middelalderen eller mellomalderen – perioden mellom antikken og renessansen. Middelalderen ble for mange en mørk periode mellom den lyse antikken og renessansen.

Det er fortsatt vanlig å tenke på middelalderen som en mørk, dyster og barbarisk tidsalder da kirkens makt over menneskene hadde hindret dem i å utvikle nye ideer innenfor kultur, vitenskap og politikk. Men var egentlig middelalderen så mørk? Middelalderen er perioden for de første universitetene, og kultur og teknologi utviklet seg gjennom hele perioden. Byene vokste, handelen vokste, og kjennskapen til verden utenfor Europa ble større. Vi kan kanskje heller se på perioden som en lang forberedelse til renessansen.