Utvandringen til Amerika

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: NTB scanpix

Vi regner med at det første skipet med emigranter fra Norge var «Restauration» som reiste fra Stavanger sommeren 1825 i retning New York. Det var 45 passasjerer og et mannskap på syv om bord, og mange av disse var kvekere og haugianere, som søkte religiøs frihet i Amerika. «Restauration»s ferd over Atlanterhavet har fått en symbolsk betydning, men det er først fra 1836 at vi kan si vi får starten på den norske utvandringen.

Fra 1866 fikk vi det vi kaller de store utvandringsbølgene. I begynnelsen var det stort sett gårdbrukere som emigrerte, men etter hvert var det en minst like stor andel med byfolk som satte kursen mot Amerika. De første tiårene hadde vi det vi kaller familieemigrasjon. Noen ganger emigrerte familien sammen, men oftest var det nok at mennene flyttet først. Når mannen hadde fått etablert seg, kom kona og barna etter. At menn flyttet først, har sammenheng både med at det var et mannsoverskudd i de periodene hvor utvandringen var størst, men også at det gjerne var de som tok initiativ til å reise. De siste tiårene var det ofte enkeltpersoner, også da flest menn, som reiste over.

Det har vært flere forklaringer på hvorfor så mange valgte å emigrere til Amerika. Det vi vet, er at det er altfor enkelt å peke på kun enkelte forklaringer. Utvandringen er basert på sammensatte og komplekse årsaksforhold. Forhold både i hjemlandet og i Amerika virket inn. Noen årsaker er generelle og gjelder for mange, men det kan også være helt private årsaker til at noen valgte å dra.

Flere historikere har pekt på moderniseringen som en årsak til flytting, men de første bølgene med emigranter reiste fra et førindustrielt samfunn. Vi kan dermed ikke si at moderniseringen nødvendigvis var en årsak til flytting, spesielt ikke i startfasen. Det ser ut til at moderniseringen i landbruket både var et resultat av økt utvandring, og noe senere en medvirkende årsak til at flere dro. Mekanisering i landbruket ble presset fram.

Drømmen om Amerika

En ting var årsaker i hjemlandet, men det var også noe som trakk folk, på den andre siden av Atlanterhavet. I 1862 ble den såkalte Homestead Act (hjemstedsloven) vedtatt i USA. Denne loven åpnet for fri eiendomsrett til jord. Alle som ville bosette seg i USA og drive jordbruk, fikk 650 mål til odel og eie, mot at de bosatte seg på plassen og dyrket jorda i minst fem år. Dette trakk gårdbrukere som ønsket å fortsette med jordbruk i ei tid hvor det ikke alltid var like enkelt å gjøre det i Norge.

"Slik sett kan vi hevde at dei første utvandrarane hadde ein tanke om å ta gamle Noreg på slep etter seg. Dei gav ikkje utan vidare opp tanken om ei agrar livsform, tufta på norske verdier og livsformer."^[1]

Noen forteller likevel om at det ikke bestandig var like enkelt å drive jordbruk i Amerika. Karl Hansen Frøseth skriver at det var enkelt nok å skaffe seg land for dyrking, men utstyret man behøvde, var dyrt, og han mener det derfor vil ta lang tid for mange å komme i gang, særlig hvis man reiste som en familie.^[2]

Etter hvert ble utvandringen en drivkraft i seg selv. At noen hadde dratt tidlig og sendte brev hjem om hvor fantastisk alt var «over there», lokket mange til å reise. Hjemme var det trange forhold og mange ønsket seg et nytt og bedre liv i et Amerika med større muligheter.

Omfattende flyttemønster

Utvandringen til Amerika faller inn som en del av et mer omfattende flyttemønster. I hele perioden ser vi flyttinger innad i landet, det vi kaller migrasjon, og flytting ut av landet – utvandring eller emigrasjon. På 1800-tallet fikk vi industrialisering og urbanisering. Byene vokste og viser at de ofte fanget opp de første flyttingene fra landet. I perioder da byene hadde mindre vekst, ser vi større utvandring til Amerika.

Utvandringen fungerte som en slags sikringsventil for det norske samfunnet, som tok av for det store fødselsoverskuddet. Den økende befolkningsmengden i Norge skapte et press på samfunnet, og det er klart at uten den store utvandringen ville befolkningsveksten skapt større problemer for samfunnet og fordeling av ressurser.

I tillegg ga utvandringen folk et alternativ til å flytte til byen om man ikke hadde muligheten til å fortsette i jordbruket. Folk hadde flyttet før også, men over mindre avstander og med mindre drastiske endringer for livssituasjonen. Med utbyggingen av veier og transportmuligheter i løpet av 1800-tallet ble det enklere å bryte opp og flytte til tettsteder, byer – eller til et helt annet land.