Hopp til innhold

Fagstoff

Handel med andre deler av det dansk-norske riket

Danmark-Norge førte en helstatspolitikk, dvs. at den så alle rikets deler som en helhet som sammen skulle støtte hverandre. I handelen og produksjonen innebar det at hver landsdel skulle produsere det den hadde naturlige fortrinn for, og så bytte disse med andre deler av riket.
Larvik sett fra sjøsiden i 1785. Seks større seilskuter i forgrunnen og bebyggelse i bakgrunnen. Tegning.
Åpne bilde i et nytt vindu

Dette var blant annet tanken bak korn- og jernmonopolene. Danmark hadde bedre forutsetninger for korndyrking, mens Norge hadde jern. Handel mellom rikets deler var også beskyttet ved at den ikke var pålagt toll, slik handel med utlandet var.

Tettest kontakt fra Øst- og Sørlandet

Kiel by og havn. Landlige omgivelser i forgrunnen med trær, busker og kyr samt noen mennesker som går tur. Havna og bybebyggelse i bakgrunnen. Trykk i svart-hvitt.
Åpne bilde i et nytt vindu

Handelen med Danmark var særlig tett på Øst- og Sørlandet. Disse områdene handlet også mye med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Avstanden til disse delene av riket var kort, så det å reise fram og tilbake i årets varme måneder var enkelt. At kornmonopolet påla Sør-Norge å kjøpe kornet sitt fra Danmark eller hertugdømmene, motiverte også mye av denne handelen. For Vestlandet og lenger nordover, der man fritt kunne kjøpe korn på det internasjonale markedet, og der reiseveien til broderlandet og hertugdømmene var mye lengre, var kontakten også langt mindre.

Island

De ulike norske regionene handlet imidlertid ikke bare med Danmark. Kontakten mellom Bergen og Island var jevn. Bergen fungerte som en omlastingshavn for islendingene; viktige varer som korn og tobakk ble ført via Bergen til Island, og islandsk fisk kom via Bergen til Europa.

Kontakt med dansk-norske kolonier

Flere norske havner hadde også noe direkte kontakt med de dansk-norske koloniene i Vestindia/Karibia. Det var først og fremst havner som hadde eget sukkerraffineri, slik som Trondheim, Halden og Bergen. Disse havnene fikk direkteforsyninger av råsukker. Også Arendal var involvert i handelen på disse øyene. Det meste av Danmark-Norges handel med sukkerøyene gikk likevel via København.

En lang, rett grusvei med palmer på begge sider. I forgrunnen på veien ser vi noen menn til hest, en vogn som er lastet med tønner og trukket av storfe, en kvinne og et lite barn. I bakgrunnen er det flere vogner og mennesker på veien. Litografi.
Åpne bilde i et nytt vindu

Ingen av de norske havnene hadde direktekontakt med Asia. Alle varer som skulle mellom Norge og Asia, kom via København. For Bergen og Trondheims del kom også noen asiatiske varer via andre utenlandske havner.

Relatert innhold

De fleste norske havner handlet i all hovedsak med andre deler av landet og ofte med havner som lå i nærheten.

Det var særlig gjennom 1700-tallet at handel begynte å knytte land og regioner tettere sammen. Med økt kontakt over grenser ble markedene større.

CC BY-SASkrevet av Ragnhild Hutchison. Rettighetshaver: Norsk lokalhistorisk institutt
Sist faglig oppdatert 06.10.2017

Læringsressurser

Handel og økonomiske systemer