Norsk mediepolitikk og politiske virkemidler

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Lise Åserud

Her er noen eksempler på viktige spørsmål som handler om norsk mediepolitikk:

• Hvordan kan staten sikre at mediene er relevante for alle grupper i samfunnet vårt?
• Hvordan kan staten legge til rette for at ungdom deltar i samfunnsdebatten i Norge?

Staten utøver en politikk som skal legge til rette for at mediene kan sikre ytrings- og informasjonsfriheten i landet vårt. Det er nemlig en kjerneverdi i demokratiet.

Grunnloven § 100

Grunnlaget for den nasjonale mediepolitikken er nedfelt i Grunnloven § 100 sjette ledd (infrastrukturkravet), som handler om ytringsfrihet:

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Her står det at myndighetene har et overordnet ansvar for å fremme ytringsfrihet og demokrati ved å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Slik har mediene formelt blitt tildelt en sentral samfunnsrolle i Norge.

Til å være et lite land har Norge et stort mediemangfold. I global sammenheng er det nærmest unikt. Og det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av politiske vedtak og tiltak under skiftende regjeringer fra 1960-åra og fram til i dag.

"En åpen og opplyst offentlig samtale" forutsetter et mangfold av ulike medier, og det forutsetter kvalitet på innholdet mediene formidler. Jo flere ulike medier vi har, desto flere ulike nyheter og debatter får vi. Dette er viktig for å kunne ta gode politiske avgjørelser i et demokrati. Derfor er det også bred politisk enighet i Norge om at mediemangfold er viktig for demokratiet.

Mediepolitiske mål

• Legge forholdene til rette for en åpen debatt om ulike samfunnsspørsmål. I et velfungerende demokrati er det viktig at alle grupper i samfunnet har mulighet til å bli hørt.
• Fremme mediemangfold og kritisk medieforståelse blant befolkningen.
• Sikre at befolkningen har tilgang til et bredt utvalg av plattformer og ytringsmuligheter.
• Sikre at mediene er relevante for ulike grupper og miljøer, og at de fungerer som talerør og ivaretar interessene til hele befolkningen.

Selvregulering

Mediene har utarbeidet egne retningslinjer for hvordan de skal utøve sin samfunnsrolle. Det er en enighet mellom staten og mediene om at mediene skal vokte seg selv. For sterk statlig styring av mediene ville bryte med prinsippet om en fri og uavhengig presse.

Eksempler på slike retningslinjer er

• Vær varsom-plakaten
• Redaktørplakaten
• NRK-plakaten

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC

Bilde: Maskot, NTB

Politikerne bruker ulike virkemidler for å sikre at mediene kan utføre sitt samfunnsoppdrag. Økonomi, regulering og prinsippet om allmennkringkasting er de viktigste virkemidlene i mediepolitikken.

Ulike mediestøtteordninger er utformet for å ivareta statens grunnlovsfestede ansvar. De viktigste støtteordningene er indirekte virkemidler som fritak for merverdiavgift og direkte virkemidler som produksjonstilskudd.

Målet er å styrke de lokale mediene, legge til rette for undersøkende journalistikk og bidra til innovasjon og utvikling i mediebransjen. Produksjonstilskudd, også kalt pressestøtte, er den største direkte støtteordningen.

Medietilsynet forvalter de ulike støtteordningene.

Pressestøtte

I Norge er det et viktig prinsipp at mediene skal være frie og uavhengige og ikke være underlagt statlig kontroll eller økonomiske særinteresser. For å sikre et variert medietilbud og styrke demokratiet gir staten økonomisk støtte til utvalgte aviser over hele landet. Disse støtteordningene kalles pressestøtte.

Hensikten med pressestøtten er å sikre et mangfold av aviser. Derfor får aviser som har et alternativt politisk syn eller verdisyn, produksjonsstøtte. Også aviser som er utsatt for sterk konkurranse, eller aviser som har en viktig rolle lokalt, kan få produksjonsstøtte. En av avisene i Norge som får pressestøtte, er Klassekampen.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-NC-SA

Bilde: Jon Olav Nesvold

Sikre inntjening

Det er også et viktig mediepolitisk mål å sikre den økonomiske inntjeningen til norske mediebedrifter. De kommersielle mediene i Norge er avhengige av sterke eiere og reklameinntekter for å overleve i kampen mot internasjonale mediegiganter.

Både politikere og medieforskere er opptatt av hvordan eierskap og ulike finansieringsformer påvirker journalistikken og det redaksjonelle arbeidet.

Tall for 2021

• kompensasjon for tapte inntekter i forbindelse med covid-19 (300 mill.)
• produksjonstilskudd (370 mill.)
• innovasjons- og utviklingstilskudd (20,9 mill.)
• støtte til medieforskning
• støtte til lokale lyd- og bildemedier
• støtte til samiske aviser
• distribusjonstilskudd til aviser i Finnmark
• støtte til etterutdanning

Det er flere måter staten kan regulere mediene på. Det viktigste politikerne gjør på reguleringsområdet, er å vedta lover.

Det finnes flere lover og forskrifter som regulerer medievirksomheten. Spesielt viktige er lov om åpenhet om eierskap i medier og lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester.

Lov om åpenhet om eierskap i medier

Lovens formål er å sikre åpenhet om eierforhold i norske medier. Det er viktig for oss som mediebrukere å ha kunnskap om eierskap, oppkjøp og maktforhold i mediene. På den måten kan vi lettere være oppmerksom på hvem som står bak interesser og budskap som kommer fram i mediene, og vurdere budskapenes relevans og verdi.
Norge har vært et foregangsland på dette området.

Lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester

Etter kringkastingsloven § 2-1 har Norsk rikskringkasting rett til å drive kringkasting. Andre enn NRK må ha konsesjon, altså særlig tillatelse, for å drive kringkasting eller lokalkringkasting.

Kulturdepartementet fastsetter regler og lovverk for konsesjonstildeling. Konsesjonen gis for en tidsavgrenset periode og inneholder bestemmelser om formål, dekningsgrad, lokalisering og innholdsmessige forpliktelser.

Medietilsynet har ansvaret for å føre tilsyn med at de aktørene som har fått konsesjon, følger opp forpliktelsene sine.

Et av de viktigste virkemidlene staten har for å sikre et mangfoldig medieinnhold av god kvalitet, er det vi kaller for allmennkringkasting.

Allmennkringkastingens rolle er å bidra til at vi har en felles arena som gir bedre kommunikasjon, dekke interessene til hele befolkningen og skape økt gjensidig respekt og forståelse i samfunnet. Dessuten skal allmennkringkastingen styrke norsk språk, innhold og kultur.

I dag er Norsk rikskringkasting (NRK) og TV 2 allmennkringkastere. NRK spiller en sentral rolle som allmennkringkaster. Deres oppdrag er formulert i en egen NRK-plakat, som er utgangspunktet for styringen av NRK. TV 2 er den største kommersielle TV-kanalen og den eneste kommersielle TV-kanalen som har allmennkringkastingsplikter.

Å være allmennkringkaster er et privilegium, fordi kringkasteren får senderett til alle deler av landet. Allmennkringkasterne har et spesielt ansvar for å holde borgerne løpende orientert om det som skjer, både i Norge og ute i verden. Med retten følger også en plikt til å lage et innholdstilbud for hele befolkningen, og til å produsere nyhets- og aktualitetsprogrammer.

De nasjonale allmennkringkasterne har også ansvar for å ivareta norsk språk og kultur, og for å være en arena for samfunnsdebatt.

Finansiering av NRK

NRK er Norges offentlig finansierte allmennkringkaster. Gjennom et bredt utvalg av kanaler, på TV, radio og nett, publiseres det innhold som på ulike måter skal treffe hele befolkningen.

I 2020 ble NRK for første gang finansiert over statsbudsjettet. Den tidligere NRK-lisensen ble fjernet. Det var en lisens man måtte betale hvis man eide et TV-apparat. Nå blir utgiftene til NRK dekket over skatteseddelen.

For 2021 ble tilskuddet til NRK på 6,584 milliarder kroner. NRKs økonomiske ramme justeres hvert år med pris- og lønnsvekst minus et effektiviseringskrav på 0,5 % (for åra 2020–2022).

Til Dovre faller