Ville nyttevekster gjennom historien

Det er ofte i krisesituasjoner, som ved krig og uår, at menneskene har brukt ville vekster som mat. Dette er nok en av grunnene til at plantene har fått et så ufortjent dårlig rykte.

Det var først i perioden 1050–1537 e.Kr. at man i Norge for alvor begynte å bruke urteplanter. Munker og nonner fra land lenger sør i Europa brakte med seg frø fra urter og planter og anla klosterhager. I denne perioden ble det anlagt mange klostre i Norge, og hvert kloster hadde sin egen urtehage. Flere planteslag som vokser vilt i floraen vår i dag, stammer fra klosterhagen.

I krigstid og i etterkrigstida, fra 1914–1950, var det dårlige matforråd i Norge. Det som kunne samles inn fra naturen, var et viktig supplement i husholdningen, og kunnskapen fra 1700-tallet ble på nytt tatt i bruk. Bark, røtter, løv og frø ble malt opp og tilsatt i melet for å drøye det. Bygg, sikorirot og løvetannrot ble malt opp og tilsatt kaffen eller brukt alene som kaffesurrogat.

I 1941 kom boka Gratis mat av ville planter av Jens Holmboe ut. Denne boka dekket et stort behov for å lære hvordan man skulle bruke ressursene i naturen.

Fram til 1960-tallet ble ville nyttevekster sett på som et nødvendig tilskudd til matlagingen.

Krekling, kvann, bukkeblad, bergknapp, matsyre og te laget av friske furuknopper ble allerede på 1500-tallet brukt for å forhindre utbrudd av skjørbuk. Flere funn fra jernalderen viser at urter som nesle og meldestokk ble brukt som en del av kostholdet. Meldestokk var en næringsrik urt som ble malt opp og tilsatt i grøt og brøddeiger, og brennesle ble brukt som kål.

Krydder ble brukt til å kamuflere at mat begynte å lukte vondt eller smake annerledes. Kjøtt var en dyrebar vare, og det var viktig å beholde maten så lenge som mulig. Bedervet mat ble derfor krydret så den ble spisbar.

En tilsatte ofte krydder i øl for å skjule at bryggingen ikke hadde vært vellykket. Det ble også tilsatt krydder og urter i brennevin for å døyve og skjule den sterke smaken. I og med at brennevin ble brukt som medisin, ble tilsettingen av krydder og urter viktig for å få pasientene til å svelge den.

Det var grekerne og andre folkeslag rundt Middelhavet som for alvor begynte å bruke nyttevekster. Fønikerne dominerte middelhavsområdet fra ca. 1200 f.Kr, og dette sjøfarende folket brakte med seg mange planter tilbake fra reisene sine. Havnebyen Tyrus ble et knutepunkt for omsetning av krydder, og på denne måten fikk grekerne innsikt i bruken av de medisinske plantene. Grekerne begynte å registrere planter og skrive ned hva de kunne brukes til, og det var den medisinske virkningen de var interessert i. Etter hvert oppdaget grekerne plantenes gode smak og begynte å bruke dem i maten.