Ved kjønnet formering må individene finne seg en partner og klare å befrukte denne. I tillegg må de sikre at mange nok avkom vokser opp til å føre arten videre. I denne konkurransen har det oppstått mange ulike atferdsmønstre og strategier.
For å få produsert avkom og dermed sikre artens overlevelse må individer formere seg. Ukjønnet formering kan være en løsning på kort sikt, når miljøforholdene er stabile. I det lange løp må likevel individer innen en art formere seg kjønnet for å sikre genetisk variasjon.
Ved kjønnet formering skjer det en befruktning. Da må to individer av motsatt kjønn finne og velge hverandre. Dette kaller vi partnervalg. Hensikten med formeringen er å få avkom. Da må det skje en befruktning av en eggcelle, som utvikler seg og etter hvert blir til et nytt individ som kan formere seg videre. Vi kan se på dette som en prosess i tre trinn:
Partnervalg. Finn en partner eller bli valgt.
Befruktning. Sædceller må komme fram til eggcellen(e).
Yngelpleie (eller produksjon av store mengder avkom). Avkommet må vokse opp og kunne formere seg videre.
1. Partnervalg
Første oppgave for et individ som vil formere seg, er å finne en partner som er klar for å pare seg. Hvis du er en hunn, vil du i mange tilfeller bli oppsøkt av én eller flere hanner, og du kan velge den med kraftigst sang, størst gevir eller mest fargerik fjærdrakt.
Konkurranse om partner
Hos en rekke dyrearter er det vanlig at hannene konkurrerer og slåss om hunnene, eller om steder som hunnene foretrekker. Noen biter, stanger og sparker hverandre, men mange kamper blir også avgjort uten direkte fysisk kontakt. I mange tilfeller vurderer hannene hverandre og avgjør på den måten hvem som er seierherren.
Tiur og røy. Selv om det finnes unntak, er det vanligvis hannfuglen som utvikler de mest praktfulle fargene og formene. Hunnen parer seg med den hannen som har det mest imponerende utseendet og den mest overbevisende atferden. Dermed blir hans gener ført videre.
Hos de fleste dyrearter er det hunnene som velger blant hannene. Hunnene kan bare føde et visst antall unger i en gitt periode, mens hannene kan befrukte mange hunner i samme periode. Dette gjør hunnene til en begrenset ressurs. Ettersom hunnen bruker mye mer tid og energi på å formere seg, er hun tjent med å være kresen. Det er derfor viktig å ha preferanser å gå etter, slik at hun kan velge hanner av høy kvalitet – og dermed øke sjansen for at genene blir ført videre.
Derfor må hannene vise sin kvalitet på en eller annen måte. De kan for eksempel by på sang, spill, gaver, hopp og spesielle paringsdanser.
Ved indre befruktning må sædcellene overføres til eggcellene så presist som mulig. Utvikling av et organ for å overlevere sædceller, penis, er en tilpasning til dette.
Når du har klart å finne og overbevise en partner, er det om å gjøre at det skjer en befruktning: Kjønnsceller må møtes og smelte sammen. Ved ytre befruktning er dette et stort sjansespill. Løsningen er ofte å pøse med store mengder kjønnsceller for å øke sannsynligheten for vellykket befruktning.
Dette er ikke en god løsning for dyr som formerer seg på land. De har derfor utviklet indre befruktning, med spesialiserte formeringsorganer som penis og vagina, som sørger for at kjønnsceller overføres med stor presisjon.
Utviklingen av kjønnsorganer
Utviklingen av kjønnsorganer har i evolusjonær sammenheng gått i rasende fart. Filmen under forklarer hvorfor utviklingen skjer så raskt, og hvorfor dyr investerer så mye energi i kjønnsorganene sine. (Klikk på snakkeboblen for å slå på teksting.)
Mange organismer produserer langt flere avkom enn det som kan overleve. Dødeligheten er stor, men et høyt antall avkom sikrer at noen overlever. Andre organismer har utviklet en stikk motsatt strategi. De får få avkom og investerer mer energi i å ta vare på hvert enkelt individ, slik at overlevelsesraten øker.
Mange avkom – lite omsorg
Generelt er det slik at arter som investerer mye energi i å produsere mange kjønnsceller og få et stort antall unger, viser lite eller ingen omsorg for avkommet. Med et stort antall kjønnsceller er det likevel god sjanse for at det vokser opp mange nok individer til å føre arten videre. Fisk som gyter i de frie vannmassene, er et godt eksempel på dette.
Få avkom – tett oppfølging
Arter som produserer få kjønnsceller og får få unger, for eksempel aper, mennesker og elefanter, investerer mer tid og energi i omsorg og yngelpleie. Disse artene satser så og si alt på ett kort, og det vil være avgjørende for artens overlevelse at en stor andel av avkommet vokser opp og kan forplante seg.
