De glemte kvinnelige datapionerene

IT og digitalisering angår oss alle. Vi møter digitaliserte produkter og tjenester både på jobb og på fritiden. IT skaper og former utallige sider av hverdagen vår. I vesten er det i stor grad menn som skaper teknologien, og det er flest menn som studerer IT.

I vestlige land vi ofte sammenligner oss med, som USA og Storbritannia, er det en utbredt oppfatning at programmering er et område for menn. Dermed blir den lave kvinneandelen i IT langt på vei noe vi ikke stiller spørsmål ved, men snarere godtar fordi vi er vant til at det er slik. Det som derimot er lite kjent, er at også kvinner har hatt sin storhetstid innen programmering.

Ser vi bakover i tid, finnes det altså en helt annen fortelling om kvinner og teknologi. Fortellingen starter med Ada Lovelace, datter av den britiske poeten Lord Byron. Hun har senere blitt kalt "programmeringens mor" for sitt nære samarbeid med den britiske vitenskapsmannen Charles Babbage.

Babbages store prosjekt handlet om å utvikle en "analytisk maskin" som skulle kunne utføre enhver matematisk beregning. Maskinen, som var en teoretisk forløper for den moderne datamaskinen, ble aldri bygget i Babbages tid, men selve designet ble presentert i en artikkel av en italiensk vitenskapsmann i 1842.

Lovelace, som gjennom sitt vennskap med Babbage hadde blitt en ekspert på denne maskinen, oversatte artikkelen til engelsk. Samtidig la hun til sine egne kommentarer, der hun beskrev hvordan maskinen ville kunne utføre mange ulike operasjoner, og hun beskrev elementer som senere ble sentrale for dataprogrammering.

Inspirert av "the Jacquard loom" – en av den industrielle revolusjonens store oppfinnelser, som brukte hullkort for å veve avanserte mønstre – skulle også den "analytiske maskinen" få sine instruksjoner fra hullkort som ble matet inn i maskinen.

Babbage så kanskje først og fremst på den analytiske maskinen som en avansert kalkulator, mens Ada Lovelace så noe mer i maskinen. Og det var dette hun beskrev i notene til oversettelsen, der hun forklarte med en likning at den analytiske maskinen kunne veve algebraiske mønstre, på samme måte som "the Jacquard loom" vever blomster og blader.

Før 1945 betydde ordet "computer" et menneske som gjorde matematiske beregninger. De fleste av disse var kvinner. Sider ved militærhistorien som lenge var hemmeligstemplet, er etter hvert blitt kjent.

Fra krigsarkivene har det dukket opp historier om kvinner som knekket koder ved det hemmelige anlegget Bletchley Park i England. Her hadde også kvinner sentrale oppgaver med å styre maskinene som hjalp til i dette arbeidet.

Også i USA var kvinner involvert i den tidligere datahistorien. Seks amerikanske kvinner – også de matematikere og "human computers" – fikk en helt spesiell jobb da andre verdenskrig var på hell. Kvinnene skulle programmere verdens første elektroniske og programmerbare datamaskin, ENIAC. Dette var et banebrytende arbeid som krevde kløkt og utholdenhet. Ingen hadde tidligere programmert en datamaskin, og det fantes verken bruksanvisning eller lærebok.

Den eneste hjelpen kvinnene hadde tilgang på, var en oversikt over kretsene i maskinen – ellers måtte de selv finne ut hvordan de skulle programmere den ved å flytte på ledninger og slå av og på brytere. Fordi ingen noensinne hadde utført et slikt arbeid, var det heller ingen som visste hva det innebar. I intervjuet til jobben fikk de derfor spørsmål som: "Er du redd for elektrisitet?"

Oppdraget var ikke assosiert med menn, og ble heller ikke oppfattet som prestisjefylt – det framsto bare som en kontorjobb egnet for erfarne human computers.

Da den flotte datamaskinen senere ble feiret, var ingen av kvinnene invitert. Og etter krigen, da det amerikanske militæret brukte et bilde av maskinen for å rekruttere, ble kvinnene fysisk klippet ut av fotografiet. Siden ble de glemt.

Da den amerikanske historikeren Kathy Kleiman studerte ved Harvard på 1980-tallet, kom hun over gamle fotografier av kvinnene som programmerte ENIAC. Men da hun spurte en datahistoriker hvem de var, fikk hun til svar at de bare var plassert der for å få maskinen til å se bra ut.

I Storbritannia var det mange av kvinnene som hadde arbeidet med kodeknekking og de tidlige datamaskinene, som ikke fikk fortsette i jobbene sine etter krigen, særlig ikke hvis de giftet seg. Forskere mener dette bidro til å svekke den britiske dataindustrien i tiårene etter krigen.

Det tok flere tiår før fortellinger om kvinnenes tidlige innsats som kodeknekkere og programmerere ble avdekket og kjent. I mellomtiden festet det seg gradvis nye forestillinger om kjønn og programmering i vår del av verden. Siden 1980- og 90-tallet har det vokst fram stereotypier som assosierer programmering med gutter og menn.

Forskning har vist at stereotypiske forestillinger om hvem som passer til å jobbe med IT og programmering, betyr mye for hvilke utdanningsvalg jenter og gutter gjør. Kjønnede stereotypier knyttet til IT har faktisk mye å si for hvordan jenter og gutter gir uttrykk for interesse i IT, og minst like mye for hvordan andre oppfatter jenters interesse.

En rekke forsøk har vist at når jenter møter kvinnelige lærere i IT, blir de mer motiverte og får bedre resultater. Og når IT-eksperter presenteres som utypiske, altså ulik de stereotypiske forestillingene som kobler IT-eksperter til menn, uttrykker også jenter i større grad interesse for IT. Stereotypier kan altså utfordres ved at vi bryter fordommer og framhever rollemodeller som er annerledes.

Denne artikkelen ble publisert første gang hos Faktafyk.