Krav til demokrati
Av verdens 167 stater var det per 2008 bare fire stater som nevnte seg selv som "ikke-demokratiske": Vatikanstaten, Saudi-Arabia, Burma (Myanmar) og Brunei. Siden den gang har Burma avviklet militærstyret og avholdt valg.
Det er likevel ikke nok å benevne seg selv som demokrati for å være det. Tidsskriftet The Economist utarbeider en demokratiindeks for å beskrive hvor demokratisk et land er. For å utarbeide indeksen blir det satt opp fem krav til demokrati:
- frie og rettferdige valg
- regjeringenes funksjonsdyktighet og makt
- politisk deltagelse
- politisk kultur
- borgerrettigheter
Hvert land blir så gitt en verdi på hvert av kravene, der høyeste verdien er 10 og den laveste 0. Så ble verdiene slått sammen til en indeks, der 10 er høyest og 0 er lavest. Indeksen oppdateres årlig. I 2022 ble alle de fem nordiske landene klassifisert blant ti mest demokratiske i verden, med Norge på topp foran Island og Sverige. Siden 2008 har flere ikke-europeiske land kommet seg inn på topp 15. Dette gjelder New Zealand, Canada, Australia, Taiwan og Uruguay.
24 land ble i 2022 klassifisert som "fullstendig demokratiske", det er færre enn tidligere. Av de landene som ble klassifisert som "delvis demokratiske" var også USA. De to landene som ble klassifisert som de minst demokratiske i verden, var Myanmar og Afghanistan. I 2021 var gjennomsnittscoren dårligere enn noen gang tidligere.
Trass i at det har foregått en demokratiseringsbølge i verden de siste 50 årene, kan vi ikke på langt nær si at demokratiet som styreform har befestet sin posisjon for alltid. Det har tvert imot forekommet alvorlige tilbakeslag der demokratier har blitt erstattet av diktaturer, blant annet i Hellas i 1967 og Chile i 1973. I vår tid er det mange som stiller spørsmål til demokratiene i land i Øst-Europa og Midtøsten. Heller ikke alle medlemslandene i EU blir regnet som fullstendige demokratier.
Viktige utfordringer
Nasjonalstaten er den største demokratiske politiske enheten. Vi har internasjonale organisasjoner som EU og FN, men vi kan ikke omtale disse organisasjonene som demokratiske enheter. EU har rett nok et folkevalgt parlament, men den reelle makten i EU er lagt til kommisjonen og ministerrådet. Men innenfor rammen av nasjonalstaten som politisk beslutningsenhet, finnes det både globale, nasjonale og regionale utfordringer.
Globale utfordringer
I det internasjonale samfunnet finnes det en rekke problemer som vanskelig kan løses på nasjonalt nivå. Internasjonal terrorisme, de globale miljøproblemene og ustabil internasjonal økonomi er eksempler på dette. Alle, eller de fleste, statene er enige om at dette er problemer som må løses i fellesskap. Det har likevel vist seg å være vanskelig å komme til enighet om tiltak.
Når statene likevel har kommet til enighet, er det ikke slik at alle trenger å bøye seg for flertallet. Og siden det ikke finnes noe internasjonalt maktapparat til å straffe dem som ikke følger flertallet, så kan enkelte stater la være å slutte opp om tiltakene, uten at det får konsekvenser.
De internasjonale organisasjonene kan miste legitimitet – EUs nye grunnlov ble forkastet i folkeavstemning i Irland. Deltagelsen ved parlamentsvalget i EU er bare på 43 prosent. I mange land var valgdeltagelsen ned mot 30 prosent. Når valgdeltagelsen blir så lav, er det stor fare for at de demokratiske institusjonene som en forsøker å bygge opp, aldri vil oppnå den legitimiteten som er nødvendig for å kunne fungere godt.
Nasjonale utfordringer
Mange av de "nye" demokratiene mangler demokratisk tradisjon. Det er ofte en utfordring for demokratiske stater å observere at statlige myndigheter i noen land begår overgrep mot egne innbyggere og fratar dem grunnleggende menneskerettigheter. I hvilken grad kan et land gripe inn i et annet lands indre anliggender slike tilfeller?
Eller hva om velgerne gjennom åpne valg velger ledere som ikke anerkjenner demokratiet? Hva om en politisk bevegelse som ønsker å oppheve demokratiet får flertall ved valg? Kan da andre land gripe inn når et lands innbyggere velger å si nei til demokratiet? Hvilken rett har de til det? Skal ikke den demokratiske viljen komme til sin rett? Eller sett fra den andre siden, kan et flertall ta fra et mindretall muligheten for senere å innføre demokrati gjennom valg?
Dersom den politiske aktiviteten i et samfunn synker slik at bare et mindretall av innbyggerne deltar, kan det være fare for at politikernes og det politiske systemets legitimitet forvitrer. Fra midten av 1960-årene har valgdeltagelsen ved valgene i Norge blitt stadig lavere, og lavest er den i kommune- og fylkestingsvalgene.
Dersom troen på de demokratiske institusjonene forsvinner, er det fare for at aktivitet blir flyttet fra demokratisk behandling til politiske særorganisasjoner og aksjoner. Miljøsaker er blitt stadig viktigere de siste tiårene, og miljøorganisasjoner som Bellona, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom har fått økt innflytelse. Men dersom viktige vedtak i enkeltsaker blir fattet på grunnlag av press og aksjoner, kan mange avvise dem som illegitime vedtak.
Oppsummering
Selv om demokratiet kan spores tilbake til de greske bystatene for flere tusen år siden, er demokratiet slik vi kjenner det i dag, en relativt "ung" styreform. Dersom interessen for og aktiviteten rundt det blir redusert, kan det være en stor fare for at demokratiet slik vi kjenner det, forsvinner og blir erstattet av mindre demokratiske styreformer.
Demokratiet som styreform kan bare overleve dersom det er åpenhet rundt prosessene, og aktivitet og interesse for det som skjer i de demokratiske institusjonene.
Relatert innhold
Nettside hos en.wikipedia.org