Hopp til innhold

Fagstoff

Hva er diskriminering?

Diskriminering er det samme som forskjellsbehandling. Bakgrunnen for at noen blir diskriminert, kan være kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne, seksuell orientering eller alder.
To skilt. De viser piktogrammer av en mann som går opp en trapp med en pil som peker opp, og en kvinne med en pil som peker ned. Foto.
Åpne bilde i et nytt vindu

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) arbeider for bedre likestilling og for å bekjempe diskriminering. Ombudet kan kontaktes dersom noen mener at de blir diskriminert.

Hvordan blir man diskriminert?

Diskriminering skjer på mange områder. Mange opplever diskriminering i arbeidslivet, blant annet ved ansettelser. De føler at de ikke får en reell sjanse ved at de ikke blir vurdert profesjonelt, men for eksempel ut fra hvem de er eller hvordan de ser ut. En del opplever også diskriminering på skolen eller når de ønsker å leie bolig.

Det er forskjell på direkte og indirekte diskriminering. Direkte diskriminering er det når personer som ellers er like, behandles ulikt. Et eksempel er når en person ikke får en jobb på grunn av hudfargen sin, eller fordi han eller hun er åpent homofil.

Indirekte diskriminering er det når personer med ulike behov og forutsetninger likevel behandles på samme måte som andre, men slik at resultatet av likebehandlingen blir diskriminerende. Det kan for eksempel være snakk om manglende rullestolramper for funksjonshemmede.

Lover og regler

Vi har en rekke lover mot diskriminering. Siden 1970 har vi hatt straffebestemmelser mot rasisme. I 1978 fikk vi en likestillingslov, som først og fremst var rettet mot kjønnsdiskriminering, altså forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Fra 1981 har det vært også blitt forbudt med diskriminering på bakgrunn av seksuell legning. I 2013 fikk Norge en ny diskrimineringslov, i tråd med FNs menneskerettskonvensjon, som forbyr diskriminering både på grunn av etnisitet, religion og livssyn.

Dagens lov heter Likestillings- og diskrimineringsloven. Den sier at det er forbud mot å diskriminere på grunnlag av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene. Likestillings- og diskrimineringsombudet skal beskytte interessene og rettighetene til enkeltpersoner eller grupper gjennom juridisk kontroll av myndighetenes virksomhet.

Også i arbeidsmiljøloven er vern mot diskriminering tatt med. Det gjelder alle sider ved arbeidsforholdet, blant annet ved utlysning og ansettelse, opplæring, forfremmelse og lønnsfastsettelse. I loven står det at det er forbudt med direkte og indirekte diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjoner, seksuell orientering eller alder.

Lovlig forskjellsbehandling

Forskjellsbehandling kan i noen tilfeller være lovlig. Når det gjelder ansettelser, kan det for eksempel være særskilte krav om å beherske norsk godt i bestemte stillinger, og i tros- og livssynssamfunn vil religion og livssyn i de fleste tilfeller være en saklig grunn for forskjellsbehandling. En menighet kan altså velge å ansette en religiøs person heller enn en ikke-religiøs person. Vi har også noe som heter positiv særbehandling. Ved ansettelser kan det for eksempel legges vekt på etnisitet som en fordel. Hvis to personer stiller likt etter en intervjurunde, kan man altså bevisst velge å ansette den som tilhører en etnisk minoritet. I Norge er det særlig i kommunene og staten at arbeidsgiverne har en offisiell politikk om positivt å særbehandle underrepresenterte grupper.

Relatert innhold

CC BY-SASkrevet av Inga Berntsen Rudi.
Sist faglig oppdatert 26.03.2020

Læringsressurser

Rasisme, diskriminering og hatytringer