Cerebral parese (CP)

Cerebral parese skyldes skade i den umodne hjernen. Noen kjente årsaker til CP er for tidlig fødsel, lav fødselsvekt, oksygenmangel hos barnet under fødsel, at barnet har vært nær ved å drukne, eller at barnet har fått infeksjoner eller ulike typer hodeskader de første leveårene. Hvordan skaden arter seg, kommer an på hvor stor skaden er, og hvilken del av hjernen som er skadet.

Hjerneskaden som har oppstått, kan ikke endres, men det er mulig å endre de konsekvensene den kan få i livet. For eksempel kan en person ha andre framtredende plager som voksen enn det han eller hun hadde som barn. Endringer i funksjonsnivå gjør at en person kan ha ulike behov for oppfølging på ulike alderstrinn i livet.

De første symptomene på cerebral parese er at den motoriske utviklinga er forsinket, og at muskulaturen kan være slapp. Personen kan derfor ha problemer med både grovmotoriske ferdigheter som å gå og springe og med finmotoriske ferdigheter som å skrive og snakke.

Hjerneskaden påvirker signaler både fra hjernen til musklene og fra kroppens sanseceller til hjernen. Det fører til at hjernen mistolker en del signaler, og det kan skape ufrivillige bevegelser, dårlig balanse og ustø gange.

Etter hvert blir symptomene på CP tydeligere, og personen får spastiske, stive muskler. Dette kan gi feilstillinger i ledd, noe som forverrer sykdomsbildet ytterligere. Særlig kan man som voksen få belastningsskader i muskler, sener og ledd som følge av dette.

Etter flere år med CP er det vanlig med seinfølger som økt trøtthet, utmattelse, redusert gangfunksjon og kroniske smerter i muskler og ledd.

I tillegg til rent motoriske vansker har en del mennesker med CP også andre handikap og lidelser. Epilepsi og spise- og svelgeproblemer er noen av dem. Forstyrrelser i sansefunksjonen kan gi nedsatt syn og nedsatt hørsel. Hos mange kan kommunikasjonsproblemer vise seg som utydelig tale eller ingen tale.

En del mennesker med CP har lærevansker. Dette behøver ikke ha noe med intellektuelt nivå å gjøre. Noen med CP er på et lavere intellektuelt nivå enn jevnaldrende, mens andre kan ha et helt vanlig intellektuelt nivå.

Det er vanlig å dele cerebral parese inn i undergrupper. Den største undergruppa er spastisk cerebral parese. Her er spastisitet det mest dominerende symptomet. Spastisiteten kan ramme den ene eller begge sider av kroppen, men bare beina eller de fire ekstremitetene (bein og hender) kan være rammet. Den andre undergruppa er dyskinetisk cerebral parese, der ufrivillige bevegelser er det mest framtredende symptomet. Den tredje undergruppa har ataksi som hovedsymptom. Det gir dårlig balansefunksjon og nedsatt koordinasjon av viljestyrte bevegelser. Selv om cerebral parese er inndelt i tre hovedformer eller undergrupper, er det ikke uvanlig å ha en kombinasjon av dem.

Behovet for hjelp og tilrettelegging for en person med cerebral parese kommer an på hvor alvorlig hjerneskaden er. Noen trenger bare litt tilrettelegging og kan leve et liv nærmest på lik linje med personer uten funksjonshemminger. Andre trenger mer hjelp og tilrettelegging, mens enkelte har så store funksjonshemminger at de behøver hjelp, tilsyn og pleie på de fleste områder.

En del mennesker med cerebral parese trenger hjelp fra flere yrkesgrupper. Da er tverrfaglig samarbeid svært viktig.

Cerebral parese kan ikke kureres, men det finnes ulike former for behandling og tilrettelegging som kan være nyttige for at personene skal fungere best mulig i hverdagen. Det har mye å si at behandlinga starter tidlig. Det gir barna større mulighet til å få kontroll over sitt eget liv, blant annet handler det om hvordan de kan kompensere for det de ikke mestrer.

Noen aktuelle former for behandling kan være fysioterapi, ergoterapi og språktrening. Personer med cerebral parese kan bruke medikamenter for å kontrollere anfall, lindre smerter og redusere muskelspasmer. Kirurgiske inngrep der man stabiliserer ledd og korrigerer feilstillinger kan være aktuelt for å gi større bevegelighet. Ulike typer hjelpemidler kan være nyttige for at personene lettere skal mestre aktiviteter i hverdagen. Slike hjelpemidler kan for eksempel være rullator, rullestol og ulike kommunikasjonshjelpemidler.