Romersk stilhistorie

Vi deler gjerne den romerske stilepoken inn i fem deler, etter styringsformen:

• den klassiske republikk: fra 300 til 130 før vår tidsregning
• senrepublikken: fra 130 til 31 før vår tidsregning
• keisertiden: fra 31 før vår tidsregning til år 235
• soldatkeisernes tid: fra 235 til 284
• dominatet (eller senantikken): fra 284 til 395

I sin håndverks- og kunstproduksjon regnes romerne for å være sterkt preget av sine naboer i nord, etruskerne. Disse var igjen preget av den greske kulturen. Akvedukter (vannkanaler) og veianlegg er det mest karakteristiske som fortsatt er igjen av romersk ingeniørkunst.

Seks militære hovedveier brer seg ut som eiker i et hjul, fra Roma: Appia, Latina, Salaria, Flaminia, Aurelia og Cassia. Det er også bevart en rekke monumentale byggverk fra denne perioden.

Reiser dere til Roma, må dere besøke Pantheon, ”et tempel for alle guder”. Det ble bygget 27 år før vår tidsregning, og rekonstruert slik det står nå, 200 år senere, under keiser Hadrian.

Likevel er det kanskje Pompeii, som ble ”hermetisert” etter vulkanen Vesuvs utbrudd 24. august i år 79, som kan gi oss den beste forståelsen av romersk dagligliv under keisertida.

Overklassen bestod av økonomisk uavhengige aristokratiske jordeiere og velstående kjøpmenn. De bodde i store atriumhus med en grunnflate som varierte fra 500 til 2500 kvadratmeter. Småborgere og håndverkere hadde tilsvarende hus med boligflate fra 100 til 250 kvadratmeter. Den enkleste boligtypen var tabernaen eller bodegaen, med bolig og arbeidsplass i ett. Ofte hadde de et tilbygg eller en mellometasje, til sammen fra 16 til 50 kvadratmeter.

I Pompeii fantes det en innflytelsesrik klasse av frie håndverkere, småhandlere og arbeidere som var organisert på faglig grunnlag. Håndverkerne samarbeidet, og fikk stor innflytelse på 300- og 200-tallet f.Kr.

Romernes opprinnelige klesplagg var togaen, et åtte meter langt tøystykke som var ovalt tilskåret. Dette tøystykket ble drapert rundt kroppen på en kunstferdig måte. Togaen må ha gitt liten bevegelsesfrihet, og ble under keiserdømmet erstattet av pallium: ei halvsirkelformet kappe som ble heftet sammen på høyre skulder.

Under kappa bar romerne den skjorteliknende tunikaen. Den var laget av to stykker ufarget ull, som var sydd sammen på sidene og skuldrene, med åpninger for armene øverst. Tunikaen fikk påsydd lange ermer på 200-tallet.

Mot slutten av keisertida tok romerne i bruk bukser, som soldatene da hadde brukt lenge allerede.

Kvinnedrakten bestod av stolaen, som hadde omtrent samme form som tunikaen, men var lang. Over stolaen bar kvinnene en rektangulær kappe, kalt palla.

Også den romerske møbelproduksjonen var kraftig påvirket av etruskerne og grekerne. Dessverre er det stort sett bare bevart møbler i bronse, stein og marmor. Men de viser at romerne har variert og fortolket påvirkningene utenfra, både i form av dekorasjoner og i en rendyrking av enklere stilformer.

Sammenliknet med vår tid, hadde romerne få møbler. De levde i relativt nakne, men praktfullt dekorerte rom, med et minimum av gjenstander. Utsøkte mosaikkverk, både i geometriske former og i mønster med mennesker, dyr, gudebilder og planter prydet vegger, gulv og hvelvinger. Takene ble utsmykket med ornamenter og figurer i gips.

De rike møblerte med marmorbord, kunstferdige sofaer og divaner, puter dekorert med elfenben og gull, glinsende bronselampestativer og skamler og stoler av utsøkte tresorter. De praktfulle mosaikkgulvene kunne være dekket av et leopardskinn eller egyptiske tepper.

For de fattigste var boforholdene langt enklere. De bodde flere på ett rom, i 18 meter høye leiegårder med seks eller flere etasjer.

Hårmotene varierte også i den romerske stilperioden. I de eldste tidene hadde mennene langt hår og fullskjegg. Senere kom glattbarberte fjes og kort hårklipp på moten. I det første århundret ble det populært med skjegg igjen, men i mer velpleide former.

Mennene bar ikke andre smykker enn en ring, og skikken var at ingen skulle bære mer enn én ring av gangen. Barna fikk en medaljong etter fødselen, som ble kalt bulla. Guttene bar disse helt til de ble voksne borgere i 16–17-årsalderen. Jentene bar sin medaljong fram til de giftet seg.

Kvinnene delte i de eldste tidene håret på midten og samlet det i en knute på toppen av hodet. Da kvinnene fikk større rettigheter i det andre århundret, begynte de gradvis å stelle håret mer. Mange farget det, og favorittfargen var gullrødt. Noen kvinner brukte også løshår for få sitt eget hår til å virke lengre eller tykkere.

Hårstilen kunne variere. Noen satte håret kunstferdig opp med hårnåler dekorert med steiner, mens andre lot det henge fritt med dekorative krøller. Til å bearbeide håret ble det som oftest brukt en kam av tre. Men de kunne også være laget av bronse, elfenben, skjell eller dyrehorn.

Kvinnene brukte også sminke når de viste seg offentlig. Huden skulle være så hvit som mulig, og for å få det til, benyttet kvinnene kremer laget av kritt og bly. For å framheve den hvite huden i ansiktet brukte de også eyeliner for å gjøre øyebrynene mørkere. De farget kinn og lepper røde, med et jernstoff som ble kalt oker.

Kvinnene bar mange typer smykker: halskjeder, nåler, øreringer, armbånd og vennskapsringer. Perler var svært populært, og de kunne også bære smykker i håret.

Romerne brukte ornamental utsmykking i større grad enn grekerne. Akantusbladet var det mest brukte motivet. Blomsterranker med eføy, eikeløv og liknende ble hengt opp på bygningene som utsmykking.

Den hellenistiske arkitekturens innvirkning på den romerske er synlig i mange detaljer, som for eksempel bruken av søyleganger. Det romerske rundtemplet hadde trolig også greske forbilder.

Fra omkring år 200 ble det romerske riket styrt av et aristokrati med forbløffende ensartet kultur, smak og språk. Vi kan fortsatt observere dette i de romerske byene i Vest-Europa og Nord-Afrika, med sine parallelle og kryssende gater, badeanstalter (termer), teatre, amfiteatrer og kappkjøringsbaner (cirkus).