Ei bærekraftig reindrift

Det norske begrepet bærekraftig utvikling er forsøkt oversatt til nordsamisk på forskjellige måter. Disse begrepene finnes i ulike offentlige dokumenter på nordsamisk som nevner eller handler om bærekraftig utvikling:

• ceavzilis ovdánahttin
• guoddevaš ovdánahttin
• bistevaš ovdánahttin

Dersom du møter noen av disse begrepene i tekster eller i andre sammenhenger, er innholdet det samme som bærekraftig utvikling på norsk.

Hva så med bærekraftig utvikling og reindrift? Denne tidslinja viser hvordan begrepet gradvis blir brukt i sammenheng med reindriftsnæringa:

Dagens målstyring forankret i benevnelsen bærekraftig reindrift kan spores tilbake til målformuleringer i lover og avtaler på 1970-tallet.

Målsetninger i reindriftslova av 1978 var at utviklinga skulle knyttes til samfunnsgagnlig utnytting av reinbeiteressursene til beste for de som har reindrift som yrke, trygge økonomiske og sosiale kår og bevaring av samisk kultur.

Rundt 1990 begynte norske myndigheter å bruke begrepet "bærekraft" i forbindelse med reindrift. Dette var like etter at Brundtland-rapporten ble publisert og i ei tid med mye fokus på bærekraftig utvikling og bærekraft som sådan. På dette tidspunktet var det en heftig diskusjon om reintall i Finnmark, og denne debatten ble koblet til bærekraftbegrepet.

I 1991–92 kom ei stortingsmelding om bærekraftig reindrift. Målsettinga om bærekraftig reindrift er i denne meldinga konkretisert som en bærekraftig utnyttelse av beiteressursene. Bærekraftig utnyttelse handler om balansert beiteuttak og at driftsmønstre og beitemetodene er tilpasset naturgrunnlaget. Dette skal videre danne et viktig grunnlag for tilfredsstillende inntektsmuligheter, og produksjonen skal ha en kvalitet som er tilpasset markedsmulighetene og de krav som markedet stiller.

Allerede i stortingsmeldinga trekkes et høyt reintall og et minkende beitegrunnlag fram som vesentlige årsaker til ei negativ utvikling i reindrifta. I årene etterpå har statsforvaltningas betraktninger om bærekraftig reindrift i det store og hele dreid seg om disse to faktorene og deres innbyrdes forhold.

Sammenligner vi den opprinnelige bærekraftsmodellen fra 1987 (figur nr. 1) med modellen som ble laget for reindriftsnæringa (figur nr. 2), ser vi at det er stor forskjell.

Det som i Brundtland-kommisjonens modell var 'miljømessig' er i reindriftsmodellen blitt til 'økologi'. Økologien var forankret i ei forestilling om at reintallet var for høyt i forhold til en definert bæreevne. I den opprinnelige modellen var en dimensjon 'økonomisk', denne ble til 'økonomi' i reindriftsmodellen. Her har det vært ei forestilling om at vilkårene for økologisk bærekraft må være oppfylt der man bruker indikatorer for å måle i hvilken grad virksomheten er lønnsom.

Det som er mest ulikt i de to modellene, er at den sosiale dimensjonen er blitt til en kulturdimensjon i reindriftsmodellen. Dette er forankret i ei forestilling om reindriftas betydning for bevaring av samisk kultur. Dermed ser det ut til at reindriftsmodellens innhold er vesentlig forskjellig fra Brundtland-kommisjonens modell, og inneholder en tredeling i henholdsvis produksjonsmål, inntektsmål og kulturmål.

Brundtland, G. H. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. (1987). Vår felles framtid.

Landbruksdepartementet. (1977). Om lov om reindrift (Ot. prp. 9 (1976–77)) Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976-77&paid=4&wid=a&psid=DIVL480&s=True

Landbruksdepartementet. (1992). En bærekraftig reindrift (St. meld. 28 (1991–1992)). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/saker-og-publikasjoner/stortingsforhandlinger/lesevisning/?p=1991-92&paid=3&wid=b&psid=DIVL1324&s=False