Hvordan støtte etter at en ung person har tatt livet sitt?

Råd: Hvor kan man begynne?

Nyheten om at en ung person i nærmiljøet ditt har tatt sitt eget liv, kan vekke mange forskjellige følelser og tanker. Tiden framover kan bli utfordrende for mange. Du kan føle på tristhet, sjokk, sinne, skyldfølelse eller nummenhet – alle disse følelsene er normale reaksjoner på en traumatisk hendelse som selvmord. Du kan lese mer om vanlige reaksjoner etter selvmord i artikkelen "Etterlatte etter selvmord" på RVTS Øst.

Situasjonen etter selvmordet kan framstå som uoversiktlig og forvirrende. Noen kan føle seg overveldet eller handlingslammet, andre kan få behov for å ta kontroll.

Kriseteam

Du kan lese mer om kriseteam i Helsedirektoratets veileder "Psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer".

Alle kommuner i Norge bør ha tilgang til et tverrfaglig team av fagfolk som engasjeres ved akutte kriser. Et selvmord er en slik krise, og alle berørte personer og organisasjoner kan forvente hjelp for å håndtere situasjonen både umiddelbart og inntil ett år etter hendelsen.

Kriseteamet kan være kommunalt eller interkommunalt, og kan kontaktes gjennom politiets sentralbord: 02800.

Et eventuelt kriseteam vil kunne ta ledelsen den første tiden og være en ressurs i månedene etterpå. Der hvor det ikke finnes et slikt team, bør oppvekstsektoren samarbeide tett over tid. Husk at det er mange ut over den nærmeste familien som kan være berørt, så sørg for å få oversikt over følgende:

• Unge som trenger umiddelbar støtte: Dette kan være de som var i samme klasse, vennegjeng/omgangskrets eller husstand som avdøde, og eventuelt de som fant vedkommende. Husk at avdøde kan ha hatt kontakt med unge i samme bydel eller andre bydeler og kommuner, for eksempel gjennom idrett eller andre fritidsaktiviteter, sosiale medier, gaming og så videre.

• Voksne som trenger hjelp og støtte: Disse kan være fra lærerstaben eller andre stillinger ved skolen. De som fant, hadde kjent eller hadde støttet den unge personen, kan trenge ekstra støtte.

• Unge personer og ansatte som kan trenge mer intensiv hjelp: Herunder kommer for eksempel de som har kjent på psykiske helseutfordringer, de som tidligere har selvskadet eller personer som har andre tapserfaringer.

• Skolens hjelpeapparat: Dette inkluderer for eksempel skolens helsesykepleier, sosiallærer/sosialpedagogisk rådgiver og ledelsen ved skolen.

• Lokale og landsdekkende hjelperessurser og sorgstøtteorganisasjoner: Dette er ressurser/originasjoner som kan hjelpe enkeltmennesker. LEVE sitt fylkeslag kan være en god ressurs her. Du finner fylkeslaget ditt på LEVE – Fylkeslag.

Du finner også forslag til ressurser nederst i denne artikkelen.

Viktigheten av god informasjon

Det er viktig å gi entydig og direkte informasjon om hendelsen og kun informasjon som er bekreftet av skolen eller politiet. Det er også viktig å avklare med pårørende hvilken informasjon du kan dele.

Det er det minst to gode grunner til:

1. Et selvmord fører ofte til umiddelbart sjokk og forvirring. Mange vil søke svar på spørsmål som "Hvorfor?" og "Hvordan?", og i mangel på god informasjon fra trygge kilder vil spekulasjoner kunne oppstå. Slike spekulasjoner er til liten hjelp og kan være både sårende og direkte farlige. De kan også skape unødvendig mye uro og engstelse.

2. Mange som berøres av en ung persons selvmord, tror at det ikke finnes hjelp for dem, eller de er ute av stand til å lete etter hjelpen selv. Umiddelbar oppfølging av etterlatte og berørte er viktig for å kunne bearbeide reaksjoner. Langsiktig oppfølging gir bedre sorgarbeid.

Skolen er en viktig kilde til bekreftet, entydig og direkte informasjon om hendelsen, hvilken hjelp som finnes, og hvorfor hjelpen kan være nyttig.

Forslag til handlingsplan

1. Umiddelbart når dødsbudskapet mottas

Det er viktig å etablere kontakt med familien med formål om å kondolere og vise omsorg. Du kan da avklare videre informasjon og oppfølging. Det er fint om følgende forslag diskuteres med familien eller kontaktpersonen deres:

• Hvilken informasjon kan dere gå ut med?

• Hvilken oppfølging, støtte og hjelp ønsker familien framover?

• Hvilket innhold skal det være i en eventuell minnestund?

• Skal flagget heises på halv stang? Få kontakt med kriseteam/politiet.

Det er viktig å få bekreftet hva som har hendt. Merk at det er politiet som i de fleste tilfeller formelt avgjør dødsårsaken. Derfor kan det være nyttig å si at "det har skjedd et tragisk og uventet dødsfall" fram til politiet har bekreftet fakta. I så tilfelle må det følges opp med den offentlige dødsårsaken når den er klar.

2. Formidling og ivaretakelse

Det er flere grupper som bør ivaretas etter en slik hendelse.

Skolens ansatte

Kall inn til et informasjonsmøte med de ansatte ved skolen, inkludert skolehelsetjenesten / skolens hjelpeapparat sammen med representanter fra kriseteamet. Sørg for at alle voksne som arbeider ved skolen, er invitert og inkludert.

Når en ung person dør, påvirker det veldig mange.

På møtet skal de voksne få følgende informasjon:

• bekreftet entydig og direkte informasjon om hendelsen

• plan for hvordan informasjonen skal formidles til de andre elevene ved skolen. Dersom kriseteam eller helsepersonell støtter skolen, bør det avklares om teamets primære oppgave er å støtte lærere i å gi ut informasjon, eller om det er selve teamet som skal gå rundt i klasserommene og gjøre dette.

• info til kontaktlærerne om å ta for seg sin klasse, helst med kriseteam til stede. Det er viktig at kontaktlærerne som får denne oppgaven, får stille spørsmål og be om hjelp, slik at hen føler seg støttet.

• beskjed til alle de voksne om at de formidler den samme informasjonen til alle elevene i løpet av en kort periode (gjerne en skoletime). Dette er viktig for at grupper av unge ikke skal motta informasjonen uten at det er støttepersoner til stede.

• få oppgitt navnet på den som kan kontaktes for oppfølging av individuelle elever som trenger det

Elever

Samle alle elever, gjerne i sine egne klasserom, og ved behov i mindre grupper.

Gi relevante fakta om dødsfallet

Unngå diskusjon omkring hvordan den unge personen tok livet sitt. Det blir fort spekulativt, kan forverre sorgreaksjonene til de etterlatte, og kan føre til at andre sårbare individer benytter samme metode for å forsøke å ta sitt eget liv. Forklar i stedet nøkternt at selv om det er naturlig å lure på hvordan selvmordet skjedde, så velger vi å ikke snakke om det, rett og slett fordi det ikke er nyttig. Si også at du er opptatt av de unges egen trygghet.

• Forklar at alle typer reaksjoner er normale når vi får høre en slik nyhet. Det kan være reaksjoner som sjokk, en følelse av uvirkelighet, sinne, skam, redsel, skyldfølelse, grubling, selvbebreidelser, panikk, uro, angst og nummenhet.

• Si at det er viktig å støtte hverandre og å si fra til en voksen hvis de selv eller en venn trenger støtte.

• Gi eksempler på positive måter å håndtere stress på.

• Fortell om hvilke hjelperessurser som finnes på skolen som kan hjelpe ved spørsmål og reaksjoner. Forklar hvordan de kan får kontakt med disse, at det er frivillig, og at det er mulig å få konfidensielle samtaler.

• Fortell om andre eksterne hjelpeinstanser eller -ressurser, og hvordan de kan nås.

• Kopier opp og del ut sida "Til deg som har mistet noen i selvmord". (Se nederst i artikkelen).

Hold gjerne elevene på skolen ut dagen, og i det minste fram til alle elevene og foreldrene har fått den samme informasjonen. Deler av dagen bør settes av til aktiviteter som innbyr til samtale med elever på nært berørte trinn/klasser. En god idé er å gi elevene en konkret, meningsfull oppgave i møte med nyheten om dødsfallet. Dette kan for eksempel være at de får skrive en hilsen eller lage en tegning som skolen kan gi videre til familien. Hvis skolen har ferie, sørg for at alle elevene mottar et minimum av informasjonen som beskrives her.

Foreldre og foresatte

Foreldre og foresatte må også få informasjon om det som har skjedd. En nøktern og sensitivt formulert e-post som inneholder den samme informasjonen som elevene har fått, vil være nyttigst. Gi også ut kontaktinformasjon til noen som foreldrene kan kontakte hvis de har spørsmål. Foreldre og foresatte kan også ha kjent den unge personen som døde, så informasjon om relevante hjelpeinstanser må være med i e-posten.

Sosiale medier

Du bør forsøke å få innsikt i hva som skjer på sosiale medier omkring saken. Grip raskt inn ved ryktespredning, bilder, anklager, spekulasjoner, sensasjonalisering eller romantisering av selvmordet.

Du finner mer om dette i rammen "Hvordan håndtere sosiale medier etter et selvmord?" lenger nede i artikkelen.

Presse

Dersom pressen tar kontakt, skal de henvises til politiet. Beskytt medelever og ansatte fra presse om nødvendig.

Annen oppfølging

Det er viktig å legge til rette for at unge personer som har behov for det, får snakke om tankene og følelsene de har, slik at de kan finne strategier for å håndtere dem.

Både individuelle samtaler og gruppesamtaler bør tilbys. Små grupper er veldig nyttige, slik at venner og kollegaer kan ha åpne samtaler. Her er det lurt å få hjelp fra kriseteamet, eventuelt andre fagfolk som for eksempel helsesykepleier, rådgiver, kommunepsykolog og så videre. Et slikt tilbud bør være tilgjengelig også etter skoletid, for eksempel ved å etablere "åpen skole" eller "åpen kirke". Det bør i så tilfelle sendes ut felles informasjon om dette.

Det er fint å la besøkende ha noe konkret å gjøre, slik som å signere kondolanseprotokoll og tenne lys.

På skolen er det er viktig å snakke med de ansatte på slutten av dagen sammen med kriseteamet. Snakk om hvordan dagen har gått, hva som gikk bra, og hva som var krevende eller kunne vært håndtert bedre. Undersøk og søk svar på eventuelle spørsmål fra de ansatte. Dersom det er noen unge som har reagert på en måte som vekker bekymring, bør alle relevante ansatte gjøres oppmerksom på det, og det bør legges en plan for oppfølging.

Å sjekke med kollegaer og snakke om erfaringene fra hvordan dagen har vært før alle går hjem, kan gjøre det lettere å håndtere følelsene ved hjemkomst. Kanskje dere også kan se på de neste stegene sammen.

Hva med ulykkesstedet/åstedet?

Dersom det er et ulykkessted/åsted, vil barn og ungdom med all sannsynlighet søke dit. Her etablerer de kanskje et sted med lys, blomster, kort og bilder. Trygge kjente voksne bør være til stede, men la de unge få lov til å markere selv. Vis at støtte er tilgjengelig for dem som skulle trenge det, men grip minst mulig inn i sorghandlinger de unge selv utfører på en god måte.

3. Ivaretakelse av de unge de neste dagene og ukene

Snakk med de unge om hverdagslige ting, og om reaksjoner som er normale når man rammes av vanskelige hendelser. Dette innebærer særlig tankekjør, søvnvansker, manglende matlyst, uro i kroppen, følelse av medtatthet, vanskeligheter med å sette ord på hva de føler, urettferdighetstanker og et stort behov for å forsøke å forstå akkurat hva som har hendt.

Sorg er en normal reaksjon etter et dødsfall, og det finnes ingen riktig eller feil måte å sørge på. Det er viktig å vise tålmodighet og omsorg ved å anerkjenne smerten og sorgen de kjenner på. Dette er helt normale reaksjoner på det som har hendt. Noen kan kjenne på følelser de ennå ikke har ord for eller våger å uttrykke på andre måter. Aggresjon, irritabilitet, rastløshet, konsentrasjonsvansker og endring i atferd er ikke uvanlig.

Det kan også være første gang de blir bevisst døden og sin egen dødelighet, og dette kan gjøre dem veldig redde. Reaksjonene kan også påvirke dem kognitivt, og de kan få vansker med skolearbeid, søvn, spising eller toalettbesøk.

Skolen bør samle lærere på aktuelle trinn daglig, gjerne om morgenen og på slutten av dagen, for å gå gjennom hvilke elever de er bekymret for. Følg opp med konkrete tiltak, som samtaler med elevene og deres foresatte.

Dersom det oppstår vanskelige rykter og konflikter, bør disse tematiseres og følges opp i trygge rammer. Inviter til samtalemøte med berørte parter for å konkretisere hendelsesforløp og avklare påstander og rykter.

Familien og andre nære berørte

Det er viktig å vise omsorg og forståelse for sorgen til familie, venner og andre berørte, da disse selv kan få økt fare for selvmord i ettertid.

Du må sørge for at familien til avdøde ikke lenger mottar standardmeldinger fra skolen, dette kan føre til ekstra belastninger for dem.

Uberettiget sorg

Både unge som har mistet og de som står rundt, kan bli overrasket over at også de som tilsynelatende ikke hadde en relasjon til den unge personen, kan få sterke sorgreaksjoner. Dette kan kalles "uberettiget sorg", en sorg de selv ikke føler de har rett på. Noen kan også begynne å sammenlikne sorgen sin med sorgen til andre som stod avdøde nærmere, og oppleve at sorgen ikke står i forhold til relasjonen de hadde og derfor blir "feil".

I slike tilfeller er det viktig å vite at uansett om de kjente den som døde eller ikke, så er sorgreaksjonen deres reell og smertefull for dem. Det er viktig å tro på og respektere alle sine uttrykk for sorg og tilby dem støtte. Hvis en ung person vil snakke, så finn et stille sted og lytt mens hen snakker eller gråter.

Syning

Noen ganger arrangeres syning av avdøde, som vil si at begravelsesbyrået legger til rette for at de som ønsker det, får se den døde. Dette kan være riktig av mange grunner. Når døden inntreffer plutselig, får vi dermed bekreftet at personen faktisk er død. Voksne kan hjelpe unge som ønsker dette, i samarbeid med begravelsesbyrået.

Gjennomføring av minnestund

Noen ganger blir elever og ansatte invitert til å delta i begravelsesseremonien. Skolen kan også velge å sende blomster til begravelsen.

Uavhengig av dette bør skolen vurdere å gjennomføre en minnestund for klassen, trinnet eller alle elevene til minne om den unge personen. Dette bør gjøres i samarbeid eller forståelse med familien til avdøde.

En anbefaling er at alle minnestunder på en skole behandles likt, uavhengig av om dødsårsaken er selvmord eller andre årsaker.

Minnestunden skal reflektere eleven som er død. Det vil si at bilder, pynt, farger og musikk velges fritt for å gjenspeile den som døde. Finn kreative og gode måter som gjør at så mange som mulig involveres. Ønsker noen å spille, synge, vise bilder, fortelle eller tegne noe som vises fram i minnestunden?

Det personlige preget bidrar til at alle får bearbeidet tapet.

Tenn lys for den avdøde eleven og et lys for alle andre som tankene går til.

Flagg på halv stang den dagen minnestunden gjennomføres, og heis flagget etter seremonien.

Vurder behovet for å arrangere en ny minnestund ved nærmeste høytid, for eksempel jul. Det vil gi dem som ikke fikk deltatt første gangen en mulighet til å delta. Det kan føles som om vi invaderer hvis vi tar kontakt med de etterlatte etter noen måneder, men de fleste vil sette pris på oppmerksomheten og kanskje ønske å bistå eller delta i minnestunden.

Når det gjelder minnesmerker eller markering av årsdag for selvmordet, er det viktig å avklare med familien til den avdøde hva de ønsker og er komfortable med. Det er dessuten viktig å forholde seg til følgende forholdsregler og hensyn:

Minnesmerker kan lett bli mer eller noe annet enn de var ment å være. De kan tiltrekke seg uønsket oppmerksomhet som kan være vanskelig å håndtere. Dette gjelder spesielt digitale minnesteder.

Selv om det er viktig for samfunnet å huske den unge personen som har dødd, finnes det bevis for at slike minnesmerker kan romantisere selvmord. Dette kan være farlig for andre som kanskje tenker på selvmord. Jo mer oppmerksomhet stedet får, desto større er risikoen for liknende handlinger fra andre sårbare unge. Vårt råd er å minnes ungdommen som har gått bort under en forsamling på skolen. Vi fraråder langvarig bruk av minnesteder.

4. Oppfølging over tid

Noen unge kan bli sterkt berørt av flere ulike årsaker. Noen er direkte og personlig berørt av å ha mistet en venn. Andre blir sterkt berørt fordi det minner om andre tap de har hatt, som forsterkes og aktualiseres av dette nye tapet. Andre blir berørt fordi de her og nå står i en vanskelig livssituasjon og lider sine egne personlige tap.

Vær ekstra oppmerksom om noen endrer atferd, både positivt og negativt, og hvis noen blir likegyldig til skolearbeid eller livet.

Uavhengig av årsak bør alle disse unge menneskene fanges opp og få tilbud om konkret oppfølging. For noen kan det være behov for samtale, andre trenger praktisk tilrettelegging for å klare å stå i skolehverdagen. Dette kan være ting som tilpasninger i fag, utsatte innleveringer, avklaringer om gjennomføring av prøver eller liknende.

Den tomme stolen

Når en ung person dør plutselig, kan det bli steder eller gjenstander i lokalmiljøet som framstår som minner om tragedien, for eksempel en "tom stol" i klasserommet. Hvis dette skjer, vil det være viktig å ikke ignorere det, men å anerkjenne det. Da bør vi legge til rette for en samtale med alle berørte, snakke om at den "tomme stolen" er der, og hvordan den får folk til å føle seg. Det kan også være nyttig å diskutere hva som kan gjøres med den på sikt, og sammen avklare hvor lenge den skal få stå tom som et minnesmerke.

Hjelpebehov på sikt

Å sørge krever mye tankevirksomhet og blir av mange betegnet som hardt arbeid. Selvmord krever mye bearbeidelse og tar som hovedregel lenger tid enn naturlige og forventede dødsfall.

Unge trenger lang tid før de slutter å tenke på det som har skjedd, noe omgivelsene ofte har problemer med å forstå. Dette igjen gjør det vanskelig for unge å be om hjelp.

Et selvmord vil ofte øke behovet for skolen sine omsorgstjenester. Det er lurt å planlegge for ekstra kapasitet ved å samarbeide med interne og eksterne/kommunale ressurser inklusive sorgstøttetjenester og psykisk helseteam. I slike tilfeller er det viktig å ha tydelige rutiner for informasjonsdeling.

Voksne ved skolen kommer også til å trenge ekstra støtte og veiledning i denne perioden. Det er viktig at de vet hvilke ressurser som er tilgjengelig.

Vær oppmerksom på din egen sorg og dine egne følelser. Anerkjenn at et selvmord kan påvirke hvem som helst ved skolen, i lokalsamfunnet eller enda lenger borte. Sørg for at så mange som mulig får informasjon som dette, om hjelperessursene som finnes, og hvordan disse kan kontaktes.

Vurder å be kommunen om å opprette nye tjenestetilbud i lokalsamfunn hvor dette ikke finnes, for eksempel sorggrupper for ungdom.

Risikoen for flere selvmord (cluster/imitasjon)

De som har mistet noen til selvmord, har selv økt risiko for selvmord. Hvis du mistenker at et mønster av selvmordsatferd kan utvikle seg på skolen eller i lokalsamfunnet ditt, er det viktig at dette formidles videre til rektor, politiet/ kriseteamet og/eller eventuelt ansvarlige i kommunen dersom dette oppstår etter en tid.

Vi snakker gjerne om sårbarhetssirkler som kan gi økt sårbarhet for unge mennesker. Disse sirklene bør dere være oppmerksomme på:

Geografisk nærhet

Dette omhandler de som var nært involvert i selvmordet/selvmordene, for eksempel som vitne til hendelsen eller etterspillet, oppdaget liket eller ble eksponert for slike detaljer gjennom sosiale eller andre medier.

Psykologisk nærhet

Dette er unge personer som kan identifisere seg med avdøde, som for eksempel gikk i samme klasse eller årsklasse, som hadde liknende interesser, gikk i samme klubb eller idrettslag, eller de som oppfattet at de på en eller annen måte liknet på personen(e) som døde.

Sosial nærhet

• avdødes nære venner eller kjæreste

• nåværende eller nylige partner(e) til avdøde

• avdødes slektninger

Dersom du er bekymret, be om en samtale. Mulige tiltak inkluderer

• å fortelle de unge menneskene at et selvmord i nær krets kan føre til at flere får selvmordstanker, og at det finnes hjelp for de som sliter

• å oppmuntre til å passe godt på seg selv (for eksempel søvnhygiene, sunt kosthold, mosjon, opprettholde sosiale kontakter), og om å unngå skadelige mestringsstrategier (som overdreven drikking, narkotikabruk, bruk av nettsteder som har negativ effekt på den psykiske helsa og så videre)

• å hjelpe personer som er spesielt sårbare med å forstå at de trenger hjelp, og legge til rette for at de får rask tilgang til nyttig hjelp

• sørge for økte ressurser for personer med psykiske helseproblemer

• få i gang tilrettelagte støttegrupper for personer som føler at de trenger hjelp

• forstå og møte personer med spesifikke kulturelle behov og overbevisninger

• støtte de unge menneskenes ønske om et minnesmerke, men samtidig forsøke å unngå å "institusjonalisere" sorgen

• vurdere å redusere akademisk press på berørte elever

• bidra til sosiale arenaer som samler ungdommen. Unngå aleneskap.

• innstille håp ved å formidle positive historier fra mennesker som har fått nyttig hjelp, eller som har overvunnet depresjon og sorg

• gi tilbud om Vivat-kurs til voksne i lokalsamfunnet, inklusive foreldre (https://vivatselvmordsforebygging.net/)

• kople på "Unge LEVE" sine likepersonstilbud, sorggrupper og andre tiltak for unge som har mistet til selvmord

Personalet kan også ha nytte av noen av disse tiltakene. De kan også trenge spesifikk hjelp gjennom egne grupper for personalet, debriefing-økter, pedagogiske økter om selvmord og selvskading, og om det å være etterlatt ved selvmord.

Til deg som har mistet noen i selvmord

Hensikten med denne sida (både for- og bakside) er at du enkelt skal kunne kopiere og distribuere den i lokalmiljøet ditt.

• Til deg som har mistet noen i selvmord(PDF)

Nyttige ressurser

Nettsider:

snakkomselvmord.no

med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/index.html

pårørendesenteret.no

ungdomogsorg.no

Organisasjoner:

LEVE Selvmordsforebygging og sorgstøtte: leve.no

Rådet for psykisk hese: psykiskhelse.no

Kurs og kompetanse:

Vivat Selvmordsforebygging: vivatselvmordsforebygging.net

RVTS (Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging): rvts.no