Ytringsfrihetens historie

Ytringsfrihet er den grunnleggende friheten alle mennesker har til å uttrykke seg om det de ønsker å si noe om. Ytringsfrihet omfatter friheten til å velge å ytre seg, eller til å la være. Dette gjelder også friheten til å motta andres ytringer. Siden slutten av 1700-tallet har ytringsfrihet blitt ansett som en menneskerett og er beskyttet både av nasjonale og overnasjonale lovverk.

I dag tar vi ytringsfrihet for gitt, men utviklingen fram til et samfunn med fri kommunikasjon har vært kronglete. Makthavere har alltid forsøkt å kontrollere meninger og ytringer i det offentlige rom, men å kontrollere hva som skjer i det private rom, har vært vanskeligere.

Magnus Lagabøtes landslov

Norge var et av de første kongerikene i Europa med en landslov som gjaldt for hele landet. Det fikk vi med kong Magnus Lagabøtes landslov på 1270-tallet. Mange av lovene regulerte jordeiendom, men det ble også innført bøter for dem som diktet rim som spottet og vanæret andre. Dette gjorde han ikke bare fordi slike ytringer var uønsket, men fordi de kunne oppfordre til vold og blodhevn. Slik kunne lovverket til en viss grad begrense ytringer som kunne være til skade for samfunnet.

I NRK-programmet Ekko - samfunnspodden kan du høre mer om Magnus Lagabøtes landslov.

Dansketid og sensur

Under dansketida mistet Norge sin selvstendighet. Fra 1537 ble vi et såkalt lydrike styrt fra København. Danmark bestemte over Norge og innførte et prinsipp om forhåndssensur av trykt skrift. Universitetet i København skulle kontrollere hvilke bøker som kunne utgis i Danmark-Norge.

På 1600-tallet var det dårlige kår for ytringsfrihet i Danmark-Norge og i Europa for øvrig. Christian Vs danske og norske lovbok fra 1687 innførte strengere regler om sensur, majestetsfornærmelser, gudsbespottelse og import av bøker. Lovverket ble altså strengere, men det skulle endre seg i løpet av andre halvdel av 1700-tallet. Opplysningstida, sammen med utvikling av leseferdigheter og en sterk økning av aviser og bøker, bidro til økt debatt i samfunnet og mer meningsutveksling. Dette var det vanskelig for myndighetene å kontrollere.

Selv om det var liberale tendenser i samfunnet, måtte man trå forsiktig. Sensuren ble beholdt. Spesielt trosspørsmål og samfunnsautoriteter var det lite rom for å uttale seg kritisk om i offentligheten.

Struensees liberale reformer på 1770-tallet

I 1770–1772 innførte statsmannen Johann Friedrich Struensee trykkefrihet og opphevet sensuren. Det ble åpnet for fri offentlig debatt, og vi fikk et frislipp av litteratur og aviser. Mange tolket endringene slik at det var mulig å ytre seg om hva som helst uten å måtte stå til ansvar. Denne mangelen på grensesetting førte til mengder av samfunnskritikk og anonyme personangrep. Reformene var derfor ikke noe alle satte pris på.

Etter bare halvannet år var motstanden så stor at nye krefter fikk Struensee styrtet fra makten. Struensee ble dømt til døden og henrettet. Trykkefriheten ble innskrenket, men sensuren ble ikke gjeninnført før i 1799, under Napoleonskrigene.

Innføringen av Grunnloven i 1814 slo fast at "Trykkefrihed bør finde Sted". Det skulle ikke lenger være risikabelt å kritisere myndigheter, regjeringen eller kongen. Sensur skulle ikke lenger finne sted. Denne lovbestemmelsen banet også vei for at hele befolkningen etter hvert fikk tilgang til kunnskap som tidligere hadde vært forbeholdt de få. Dette viser Grunnlovens liberale karakter og reflekterer den tolerante holdningen fra opplysningstida.

Noe av det viktigste som skjedde før 1814, var at Norge fikk eget universitet i 1811. Et moderne, liberalt samfunn på begynnelsen av 1800-tallet var utenkelig uten et eget universitet som arena for intellektuell debatt og ideologiske brytninger. Det foregikk ikke minst i Det Norske Studentersamfund.

Torgslaget 1829

Utviklingen mot et mer åpent samfunn i Norge, med mer ytringsfrihet, skjedde gradvis, men med enkelte tilbakeslag. I åra etter 1814 betraktet kong Karl Johan feiringen av 17. mai som en politisk demonstrasjon mot kongen og personalunionen med Sverige. Karl Johan la ned forbud mot enhver feiring av nasjonaldagen, men dette skulle vise seg å være nytteløst. I Christiania, datidas navn på Oslo, samlet en stor, fredelig folkemasse seg på Stortorget, men de ble jaget bort av militære styrker til hest. Hendelsen skapte mye misnøye og framskyndet gjennombruddet for feiringen av 17. mai.

Utvikling på 1800- og 1900-tallet

De som hadde makt på 1800-tallet tolererte ikke alltid det som ble betraktet som kritikk mot deres autoritet. Myndighetene aksepterte i mye større grad ytringsfrihet på andre områder. Blasfemi ble tolerert så lenge det var snakk om andre religioner enn statens religion. På det litterære området var det stor grad av ytringsfrihet. Dette henger sammen med at litteratur er basert på fiksjon, og at samfunnskritikk kan skjules i fiksjonens form.

Utover 1800-tallet var utviklingen av skolesystemet avgjørende for å få en opplyst befolkning som kunne delta i demokratiet. Bedre leseferdigheter blant folk og flere aviser skapte mer meningsutveksling og offentlig debatt. Det er her vi finner begynnelsen på den kritiske journalistikken.

Mot slutten av 1800-tallet dukket spørsmålet om ulik kontroll av ulike medier opp, spesielt bildemedier. Bildemediene ble ansett for å ha større påvirkningskraft enn ord, og ble dermed underlagt sterkere kontroll. Denne problematikken ser vi også tydelig i første halvdel av 1900-tallet med introduksjonen av film, radio og etter hvert fjernsyn. Disse mediene ble møtt med skepsis og vilje til å regulere dem.

I 1933 ble det innført statlig kringkastingsmonopol. NRK var eid og kontrollert av staten og hadde i starten som hovedoppgave å drive folkeopplysning. I utgangspunktet kan monopolet ses som en sterk begrensning i ytringsfriheten. I 1960 ble fjernsynet introdusert, men politikk var i utgangspunktet så godt som utelukket fra sendingene. Det skulle ikke være kontroversielle emner i fjernsynet, men det tok ikke lang tid før politiske diskusjoner var på plass der også. Det kontroversielle med kringkastingsmonopolet var at staten kontrollerte de viktigste kanalene ut i det offentlige rom.

Under andre verdenskrig ble Norge okkupert, ytringsfriheten opphevet og sensur ble en del av hverdagen. I de viktigste mediekanalene ut til folket ble det innsatt naziredaktører, og radioene ble etter hvert inndratt. Brudd på sensurlovene kunne føre til strenge straffer. En risikerte dødsstraff for å lytte på radiosendere som ikke var under tysk kontroll. Tanken bak dette var militære hensyn hvor tyskerne ønsket å hindre deling av informasjon, og det norske nazipartiet Nasjonal Samlings ønske om å nazifisere nordmenn gjennom å kontrollere mediene.

Nasjonal Samling og tyskerne lyktes med å få kontroll over radio og aviser, men den illegale pressen blomstret opp. Det ble også gjort forsøk på å kontrollere universitetet, skoler og idrettsorganisasjoner, uten å lykkes. Nazistene klarte aldri effektivt å påvirke nordmenn under krigen. Sensur og tvang førte heller til at mange ble provosert og jobbet mer aktivt mot okkupasjonsmakten. Dette har sannsynligvis en sammenheng med nordmenns demokratiske tradisjon og holdninger.

Rettsoppgjøret og etterkrigstida

Etter andre verdenskrig fikk vi et rettsoppgjør hvor regnskapet fra krigen skulle gjøres opp. Under rettsoppgjøret ble norsk presse et talerør for forakten for dem som hadde sveket Norge, og ikke en vokter av ytringsfrihet og liberale rettigheter.

Den påfølgende kalde krigen ga heller ikke de beste vilkåra for ytringsfrihet eller informasjonsfrihet. Erfaringer fra krigen, nye fiendebilder og en ytre trussel svekket ytringsfrihetens vilkår. Kommunister ble utpekt som en trussel og den politiske situasjonen la begrensninger på hvilke politiske ytringer man kunne komme med. Hvis en ble stemplet som kommunist, eller mistenkt for å være kommunist, risikerte en å bli overvåket av norske myndigheter. I 1996 la Stortingets granskningskommisjon, den såkalte Lund-kommisjonen fram en rapport om at venstresida i Norge hadde blitt utsatt for ulovlig politisk overvåkning. Under den kalde krigen ble altså demokratiske rettigheter satt til side av hensyn til landets sikkerhet.

Til tross for svikt i spesielle perioder har frihet, mangfold og ytringsfrihet bestått i Norge. Dette er kanskje takket være de etablerte institusjonene, den demokratiske tradisjonen vår, og vår vilje til å bevare våre verdier.

I Norges grunnlov står det at alle har rett til ytringsfrihet i dette landet. I 2004 ble paragraf 100 endret til også å gjelde levende bilder og andre ytringer og uttrykk som vi finner i sosiale medier og annen medieteknologi. Grunnloven ble språklig modernisert i 2014. Opprinnelig sto det at "Trykkefrihed bør finde Sted", nå ble "Trykkefrihed" erstattet av det mer generelle "Ytringsfrihet".

Ikke bare Grunnloven, men også internasjonale lover og regler beskytter ytringsfriheten i Norge. Her er den viktigste, Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, som ble utformet i 1950 for å verne om viktige verdier etter andre verdenskrig.

I FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, vedtatt i 1948, er ytringsfrihet fastsatt som et mål for alle verdens land gjennom artikkel 19:

Artikkel 19

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
(FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, 1948/2020)

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (2020, 21. desember). I FN sambandet. Hentet fra https://www.fn.no/om-fn/avtaler/menneskerettigheter/fns-verdenserklaering-om-menneskerettigheter

Kierult, A. & Gisle, J. (2021, 21. desember) Ytringsfrihet. I Store norske leksikon. https://snl.no/ytringsfrihet

Lund-kommisjonen (2018, 8. september). I Store norske leksikon. https://snl.no/Lund-kommisjonen

Mardal, M. A. (2020, 20. juli) Johan Friedrisch Struensee. I Store norske leksikon. https://snl.no/Johann_Friedrich_Struensee

Mardal, M. A. (2017, 29. mai). Torgslaget. I Store norske leksikon. https://snl.no/Torgslaget

Norske Intelligenz-Seddeler (2021, 21. juni). I Store norske leksikon. https://snl.no/Norske_Intelligenz-Seddeler

NOU 1999: 27. «Ytringsfrihed bør finde Sted»— Forslag til ny Grunnlov § 100. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1999-27/id142119/?ch=4#kap3-2

Rønning, O. A. (2020, 14. desember) Magnus Lagabøtes landslov. I Norgeshistorie. https://www.norgeshistorie.no/hoymiddelalder/0935-magnus-lagabotes-landslov.html