Hva er nyreligiøsitet?

På 1800-tallet vokste det fram nye forståelser av hva et menneske egentlig er, både politisk, psykologisk og naturvitenskapelig. For første gang ble det også forsket på ikke-kristne religioner, som i stadig større grad ble forstått som inspirasjonskilder og ikke som misjonsmarker. All denne nye kunnskapen om mennesket medførte store endringer på tros- og livssynsfeltet. Ateisme, naturalisme og positivisme fikk vind i seilene, men det fikk også Jehovas vitner og andre som inntok en fundamentalistisk holdning og forkastet alt som ikke harmonerte med Bibelen eller et annet hellig skrift – også når det gjaldt historie og naturvitenskap.

Dermed fikk man to nye ytterpunkter i forståelsen av mennesket og vår plass i verden: Det naturvitenskapelige ytterpunktet, som forkaster religiøse dogmer og kun forholder seg til den fysiske observerbare virkeligheten, og det fundamentalistiske ytterpunktet, som avviser de nye, vitenskapelige funnene og tviholder på religiøse dogmer.

Et mellomstandpunkt gikk ut på å harmonisere eller tilpasse disse ytterpunktene til hverandre, ofte ved hjelp av en modell som deler virkeligheten i to: På den ene siden en åndelig del som omhandler religionenes trossannheter og eksistensielle spørsmål. På den andre siden den fysiske virkeligheten som kan forstås ved hjelp av moderne vitenskap.

Et annet mellomstandpunkt kan knyttes til Teosofisk Samfunn, som ble stiftet i 1875, basert på en overbevisning om at alle religioner hadde en felles indre kjerne, og at naturvitenskapen en dag vil bekrefte det. Dette synspunktet dominerer i dagens nyreligiøsitet, eksempelvis hos antroposofene og store deler av alternativbevegelsen.

Se professor i religionsvitenskap, Ingvild S. Gilhus, forklare hva som er nytt og hva som er gammelt i nyreligiøsiet i videoen under. Videoen er produsert av Religionsoraklene, Universitetet i Bergen.

Mens jødedommen har en ganske lang historie i Norge, er islam, hinduisme, buddhisme og sikhisme å regne som nye. De kategoriseres imidlertid ikke som nyreligiøse, siden de har så lang historie andre steder. Når gamle religioner møter hverandre på grunn av migrasjon eller misjon, oppstår likevel ofte miljøer med nyreligiøst preg. Et eksempel er Hare Krishna-bevegelsen (ISKCON), som på den ene siden er en tradisjonell hinduisk misjonsbevegelse, men som i Vesten fremstår som nyreligiøs.

Bahá’í regner seg som den yngste av verdensreligionene. Samtidig er den så ung at den i mange sammenhenger forstås som nyreligiøs. Ahmadiyya-islam oppstod, i likhet med baha’i, i sjia-muslimske områder på andre halvdel av 1800-tallet. Begge hevder å være grunnlagt av profeter, Mizra Ghulam Ahmad for Ahmadiyya og Baha’u’llah for Baha’i, og begge har omtrent like mange medlemmer i Norge. De har også til felles at de kan forstås som forsøk på å modernisere islam på områder som likestilling og religionsdialog. Ahmadiyya forstår imidlertid seg selv som et uttrykk for det sanne islam, mens baha’i forstår seg selv som en ny, selvstendig religion.

Scientologi er et eksempel på en ny, original religion som etablerte seg i Norge i 1960-70-årene. Den ble utsatt for sterk kritikk, dels fra representanter for etablert kristendom, og dels fra kritikere som advarte mot tankekontroll og hjernevask, økonomisk avhengighet, seksuelt misbruk og vansker med å komme ut av sekten. Selv om bildet senere er kraftig nyansert, er det fremdeles en viss skepsis til slike nye religioner. Scientologi er, i motsetning til andre nye religioner, verken en åpenbaringsreligion eller en oppdatert versjon av en gammel religion. Selv sammenligner den seg med buddhisme: Begge er grunnlagt av mennesker (som L. Ron Hubbard, d.1986,), og ikke av guder. Begge er basert på analyser av tilværelsen (reinkarnasjon m.m.), og begge hevder å kunne tilby metoder for å oppnå lykke.

Tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke kan få statsstøtte i Norge. Scientologikirken får ikke støtte fordi myndighetene ikke er overbevist om at den bedriver religiøs virksomhet. Ellers er det store flertallet av statsstøttede trossamfunn kristne.

Medlemstall i utvalgte nyreligiøse trossamfunn i Norge (2021):

Kilde: Antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn (2021)

Alternativbevegelsen har blitt betegnet som «religion smurt tynt utover». Den er ingen religion, men den viderefører ideer og særlig praksiser med bakgrunn i ulike religioner. Disse formidles ikke gjennom kirker eller templer, men på kurs og retretter, gjennom tidsskrifter og alternativmesser. Bevegelsen er i hovedsak nettverksorganisert, men i 2002 ble Holistisk Forbund stiftet som en «livssynsorganisasjon for dem som søker kunnskap og refleksjon omkring åndelige spørsmål ubundet av dogmer og tradisjonelle trosretninger».