Utopi

Den første som brukte ordet utopi, var den britiske humanisten Thomas More. Inspirert av de mange nye oppdagelsesreisene på 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet, skrev han i 1516 romanen Utopia. Boka handler om det oppdiktede samfunnet Utopia. I likhet med mange senere utopier er det et samfunn med minimal ulikhet og urettferdighet. Det er et fredelig samfunn basert på religiøs toleranse, fellesskap og samarbeid.

Selve ordet utopi laget More fra gresk, og det kan både bety et godt sted og et sted som ikke eksisterer. Det betydde imidlertid ikke et sted som aldri ville komme til å eksistere i fremtiden. I dag forbinder man ofte en utopi med et urealistisk drømmesamfunn som ikke lar seg gjennomføre i praksis. For mange har derfor ordet utopi fått en negativ betydning, som det ikke hadde i begynnelsen.

De farlige utopiene

Det første eksempelet på en politisk utopi finner vi hos den greske filosofen Platon. Han skildret et idealsamfunn styrt av en liten elite vise menn eller kvinner. Denne eliten måtte gjennom en lang utdannelses- og utvelgelsesprosess. For å sikre at de styrende ikke tenkte på noe annet enn samfunnets beste, fikk de verken lov til å ha eiendom eller familie.

I Platons utopi var enkeltmennesket helt underlagt Staten, og det var lite rom for personlig frihet og annerledeshet. Dette er noe vi finner igjen senere i historien, og det er flere eksempler på utopier som leder til vold og undertrykkelse. I sin jakt på det ariske samfunn drepte nazistene millioner av jøder, sigøynere og homofile, mens kommunistenes drøm om det klasseløse samfunn i Sovjetunionen ledet til at millioner ble sendt til konsentrasjonsleirer i Sibir eller henrettet.

Det finnes også religiøse utopier. I middelalderen var det flere kristne sekter som prøvde å realisere et religiøst idealsamfunn, et tusenårsrike, basert på profetiene i Bibelen. I 1534 tok en gruppe anabaptister makten i Münster og innførte et religiøst styre, et teokrati, for å realisere Guds rike på jorden og forberede Jesus tilbakekomst. De døpte byen om til «Det nye Jerusalem», brente alle bøker utenom Bibelen, avskaffet privat eiendomsrett og innførte tvangsarbeid. Alle som protesterte, ble fengslet eller henrettet.

Et fellestrekk mellom nazistiene, kommunistene i Sovjetunionen og de kristne sektene i middelalderen, er at de ønsket seg en plutselig og total forandring av hele det eksisterende samfunnet. For å realisere utopien måtte alle stå sammen og jobbe mot det samme målet, og alle fremmedelementer, alt som kunne true enheten, måtte renses bort på brutalt vis.

Vår tids utopier

Hvordan vil Norge se ut om femti eller hundre år?

Vårt samfunn er et resultat av mennesker som forestilte seg en fremtid med bedre velstand, mindre krig, mer likestilling og mer demokrati. Det er lett å tenke seg at dagens Norge bare ville virket som en fantasifull drøm for fattige norske husmenn eller tjenestejenter på 17- og 1800-tallet, men hvordan vil vår verden se ut om femti eller hundre år? Hva er våre drømmer?

Ecotopia

I den utopiske romanen Ecotopia skildrer Ernest Callenbach et økologisk fremtidssamfunn. I stedet for å arbeide lange dager og bruke mange penger på forbruk, har innbyggerne i Ecotopia mer fritid og foretrekker å lage sine egne ting. Alle i samfunnet får en «borgerlønn», og har derfor muligheten til å bestemme over sin egen tid og arbeide med det de virkelig brenner for.

Transhumanisme

Ecotopia beskriver en annen måte å organisere samfunnet på. Mange utopier i vår tid er mer opptatt av hva slags samfunn vi kan skape ved hjelp av ny teknologi. En slik utopi er transhumanisme, der man ønsker å bruke vitenskapen til å forandre på mennesket. Ved hjelp av medisiner, genteknologi og annen bioteknologi vil man for eksempel hindre aldring og øke menneskets mentale og fysiske egenskaper. Enkelte retninger i transhumanismen går enda lenger og ser for seg at mennesket ved hjelp av kunstig intelligens og robotikk kan utvikle seg til å bli en helt ny og udødelig art.

Dystopi

For noen er transhumanisme en drøm, for andre et mareritt. Det motsatte av en utopi er en dystopi. Det er en beskrivelse av fremtidig skrekksamfunn, og i dag finner vi minst like mange, om ikke flere, dystopier i filmer, tv-serier og bøker. Flere av disse dystopiene beskriver en verden ødelagt av forurensning. Her har teknologien blitt menneskets fiende, regjeringene har brutt sammen og menneskeheten står på randen av utryddelse.

Mens dystopiene gir oss en advarsel, kan utopiene gi oss håp. På sitt beste kan utopier få oss til å tenke nytt om samfunnet og samle mennesker rundt en felles visjon om fremtiden. Utfordringen er å skille mellom realistiske muligheter og urealistiske drømmer.

Kilder

Cohn, N. (1999). Jakten på tusenårsriket. Revolusjonære millenarister og mystiske anarkister i middelalderen. Oslo: Humanist forlag

Mathisen, W. C. (2016, 5. mai). Hvorfor lese utopier. Hentet fra http://samfunnsvitern.com/hvorfor-lese-utopier

More, T. (1982). Utopia Oslo: Aschehoug forlag

Svendsen, L. F. (2009, 29. januar). Filosofi: Politiske paradiser – helvete på jord? Civita. Hentet fra https://www.civita.no/2009/01/29/utopier

Det perfekte samfunn