Knut Hamsun

Knut Hamsun (1859–1952) var en omstridt mann, både som forfatter, kritiker og samfunnsaktør. Han skrev noen av de mest lovpriste klassikerne i norsk litteratur. Men samtidig hadde Hamsun klare sympatier for en av de mest menneskefiendtlige ideologiene på 1900-tallet – nazismen. Hamsun er derfor en person det er vanskelig å være likegyldig til. Det stormet rundt han mens han levde, og det stormer tidvis rundt han også i dag.

Hamsun debuterte i 1877 med fortellingen «Den Gaadefulde». Ingen av de tidlige skjønnlitterære verkene hans ble noen stor suksess, men med romanen Sult i 1890 kom gjennombruddet. Fra nå av begynte forfatterskapet hans virkelig å sette spor etter seg.

Tidlig i 1890-årene deltok Hamsun aktivt i debatten om norsk litteratur. Han markerte seg ved å kritisere Ibsen og de andre realistiske forfatterne og hevdet at personene i verkene deres var typer, ikke individer. Hamsun ville ha en moderne litteratur som handlet om nettopp enkeltmennesket, og som avslørte «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv».

Og Hamsun levde opp til sitt eget krav. Gjennom verkene sine fra 1890-årene, Sult, Mysterier (1892), Pan (1894) og Victoria (1898), var han med på å introdusere både nyromantikken og modernismen i Norge. Det kan derfor virke som et paradoks at han etter 1905 også bidro til å introdusere en ny realistisk bølge i norsk litteratur. Romaner som Markens Grøde (1917), Landstrykere (1927) og August (1930) hører til de mest sentrale verkene fra den epoken vi kaller nyrealismen.

Gjennombruddsromanen Sult er en av de første modernistiske romanene i verdenslitteraturen. Hovedpersonen i boka, en navnløs jeg-person, vandrer rundt i gatene i Kristiania. Han er blakk og arbeidsløs og prøver hele tida å skrive ulike tekster. Sulten gjør at han har et ustabilt følelsesliv, der veien fra intens glede til dypeste fortvilelse ofte er kort.

Vi får ikke vite noe som kan knytte han til et bestemt sted eller en bestemt gruppe. Det er enkeltmennesket vi møter, fremmedgjort og ensom i verden. Hamsun skildrer her den såkalte modernistiske livsfølelsen.

Stream of consciousness

Også skrivestilen til Hamsun varsler noe nytt i norsk litteratur. Sult er den første moderne norske jeg-romanen. Hovedpersonen i boka er også fortelleren, og framstillingen er sterkt farget av de vekslende sinnstilstandene hans. Mye av handlingen foregår rett og slett inne i hodet på jeg-fortelleren, og tankene hans, ofte skiftende og irrasjonelle, preger teksten. Hamsun gir her en forsmak på den fortellemåten vi kaller stream of consciousness, «bevissthetsstrøm» – en teknikk som skulle bli mye brukt i den høymodernistiske perioden på 1900-tallet.

Romanen har lite ytre handling, og Hamsun bryter med idealet om en utvikling av handlingen eller av karakteren. Sult er ingen psykologisk utviklingsroman, men et dypdykk i psyken til et moderne menneske.

Hamsuns roman Pan fra 1894 er et sentralt verk i den nyromantiske perioden. Hovedpersonen i boka er løytnant Thomas Glahn. Vi møter han «en nordlandssommer» i 1855. Glahn leier ei jakthytte og bor der sammen med hunden sin, Esop. Han er en typisk nyromantisk helt, rastløs, følsom og irrasjonell. Han søker ro i naturen fordi han ikke føler seg hjemme i sivilisasjonen og det moderne bylivet.

Men ikke langt fra hytta ligger tettstedet Sirilund. Her bor blant annet Edvarda, datter til den rike handelsmannen Mack. Glahn forelsker seg i Edvarda, men to faktorer gjør kjærligheten deres umulig: Edvarda er like følsom og irrasjonell som Glahn, og hun representerer det siviliserte livet som Glahn ikke mestrer.

Pan er både et portrett av et «nervemenneske», en kjærlighetshistorie og en fortelling om konflikten mellom kultur og natur, det «opprinnelige» mennesket og det siviliserte. Tematikken er typisk for nyromantikken.

Mytiske skildringer

Også de mytiske skildringene i teksten er typiske for perioden. Sentralt i romanen står selvsagt myten om den greske skogguden Pan. Pan er stadig på jakt etter dyr og vakre nymfer, og han er kjent for sitt erotiske begjær. Glahn hører hjemme i skogen, på samme måte som Pan. Og akkurat som Pan er også Glahn drevet av et sterkt erotisk begjær. I romanen er Glahn involvert i tre ulike kvinner – Edvarda, Eva og gjeterjenta Henriette. De fyller ulike roller, uten at noen av dem blir den ene idealkvinnen hans.

En prosalyrisk jeg-fortelling

Framstillingen i Pan er preget av mange prosalyriske skildringer, det vil si skildringer med sterke lyriske innslag. Særlig i partier der Hamsun skildrer naturen og lar seg inspirere av myter, bruker han mange virkemidler på en måte vi er mest vant til fra lyrikken: rytme, allitterasjon, gjentakelser og bildebruk får en framtredende funksjon. De understreker den subjektive, sanselige og ekstatiske stemningen som hovedpersonen opplever i naturen. Noen av de vakreste avsnittene i romanen gjelder skildringene av nordlandssommeren, midnattssola, havet og skogen.

Men nu i nattens timer har pludselig store, hvite blomster utfoldet sig i skogen, deres ar står åpne, de ånder. Og lodne tusmørkesværmere sænker sig ned i deres blade og bringer hele planten til å skjælve. Jeg går fra den ene til den andre blomst, de er berusede, det er kjønslig berusede blomster og jeg ser hvorledes de beruses.

Pan (1894)

Pan er en førstepersonsfortelling, med hovedpersonen Glahn som forteller. Jeg-formen egner seg svært godt når forfatteren vil skildre en persons «ubevidste Sjæleliv». Jeg-formen gir leseren direkte adgang til tankene og følelsene til fortelleren, slik at vi får oppleve de tidvis irrasjonelle og brå endringene i sinnet hans.

Les romanen: Nasjonalbiblioteket: Pan (1894)

Tidlig på 1900-tallet begynner modernismen å slå gjennom som kunstretning i Europa. Både forfattere, malere og komponister ble gradvis mer modernistiske i sitt formspråk. Men i Norge tar utviklingen en annen retning. Vi får et nytt møte med en mer realistisk uttrykksform i kunsten. Denne retningen har fått navnet nyrealismen.

Knut Hamsun var en av de forfatterne som nå endret skrivestil. Mens han i 1890-årene var en av de sterkeste kritikerne av realismen og kjempet for en mer psykologisk litteratur, skriver han på 1900-tallet flere romaner i et realistisk språk. Mest kjent av disse romanene er Markens Grøde fra 1917. Det er denne romanen som også gav han nobelprisen i litteratur i 1920.

På NRK skole kan du se alle episodene av TV-versjon av Benoni og Rosa