Elevtekst: et essay om vold som underholdning

Vold – natur eller kultur?

Konflikt og vold har alltid virket tiltrekkende på mennesket. I romertiden var gladiatorkamp og folkefest to sider av samme sak. Når man ønsket å samle folket i middelalderens byer, var sikreste metode å oppnå dette på å gjennomføre en offentlig hengning. I vårt moderne samfunn har voldsromantikken fått sin renessanse gjennom oppblomstringen av brutale dataspill og volds- og krigsfilmer. Men dette er vel kun ytterpunkter i en generell tendens som sier at vi mennesker tiltrekkes av konflikt og spenning. Grunnene kan være mange. Kan vi kanskje skylde på en slags feilslått evolusjon som har etterlatt seg mennesket – med sine dyriske drifter intakte – i et samfunn som ikke har rom for dem? Eller er det samfunnet, som med sin iboende følelsesmessige konformitet, har undertrykt menneskets natur – med voldsforherligelsen som resultat? En kombinasjon?

Rent biologisk er mennesket programmert til å reagere på fare. Adrenalin pumpes ut i kroppen, og vi skjerper sansene. Vi blir mer beslutningsdyktige, føler oss sterkere og blir mer tolerante for smerte. Evolusjonært er dette hensiktsmessig, siden en snar flukt eller en fryktløs kamp kan være avgjørende for vår overlevelse. Naturlig nok er det da de av oss med apeforfedre med godt utviklede faremekanismer, som befolker jorda i dag. Så selv om vi har sivilisert oss, og lever i et mer eller mindre kontrollert samfunn (til forskjell fra det brutale livet i naturen), så henger disse mekanismene godt igjen hos oss den dag i dag. Nytteverdien av disse biologiske prosessene er kanskje i dag i stor grad borte, og få opplever situasjoner der de regelrett må flykte eller sloss for livet. Men ikke desto mindre (om vi klarer å se bort fra det grusomme i det) merker vi utvilsomt en deilig rus på kroppen idet et mord begås på tv, eller vi leser om terrorangrepene 11. september. Og i et ellers døsig samfunn kan et akutt tilfelle av skjerpede sanser, eller en sterk følelse av spenning og uovervinnelighet, virke svært tiltrekkende. Effekten er selvsagt forbigående, og det er kanskje derfor man opplever en nærmest avhengighet til midlene som utløser det, som for eksempel dataspill og film. Resultatet blir at vi ser mennesker leve fra episode til episode av “Total War”, på samme måte som en narkoman lever fra dose til dose av heroin. (Heroin stammer fra ordet hero – helt – som beskriver følelsen av å føle seg uovervinnelig under påvirkning. Ikke ulikt det fryktutløste adrenalinet.)

For samfunnet har nok sin del av skylda for vårt perverse konsum av vold. I samfunnskontrakten, sivilisasjonens grunnstein, ligger det implisitt at en undertrykkelse av dyriske drifter er nødvendig for å kunne nyte fruktene av fredelig sameksistens. Så kan man spørre seg om denne undertrykkelsen av de naturlige drifter og overlevelsesmekanismer fører til en korrumpering av samfunnet innenfra. Kanskje er nettopp voldsforherligelsen et symptom på denne følelsesmessige ufriheten. Følger man Freuds tankegang, er det ikke vanskelig å trekke paralleller fra undertrykte seksualdrifter til en dysfunksjonell befolkning der det innestengte får utløp i voldsunderholdningen. Og om man følger tanken videre, så ender man der at fra å være et perverst symptom på en undertrykket generasjon, så har voldsunderholdningen blitt en helt nødvendig del av vårt samfunn. For hvordan skal ellers de menneskelige drifter få utløp? I reell vold og voldtekt? Massiv krigføring?

I romanen Nittenåttifire (Orwell, 2016) blir man fortalt at krig er fred, at en varig krig er den eneste måten å sikre varig stabilitet. På samme måten er kanskje vold i form av underholdning vår måte å opprettholde sivilisasjonen på. Holde driftene i sjakk. Det er tydelig at tidligere herskere har vært bevisste på dette, og resultatene er blant annet de tidligere nevnte gladiatorkampene og offentlige henrettelsene. Ser man det i denne sammenheng, blir det klart at problemet ikke ligger i volden selv, men i samfunnet og de normene vi underlegger oss.

En annen måte å oppfatte vår tiltrekning til vold på, er at det er en reaksjon på en stadig mer triviell og overfladisk hverdag. Temaet kommer godt frem i romanen American Psycho (Ellis, 2002), der hovedpersonen, en tilsynelatende vellykket ung forretningsmann, plutselig begynner å drepe sine kolleger, blant annet på bakgrunn av en overfladisk trivialitet som en farge på et visittkort. Dette tilfellet er selvsagt ikke representativt for tendensene vi ser i samfunnet i dag, men det illustrerer med humor hvordan vi må ty til ekstreme midler for å døyve smertene ved å leve et meningsløst liv. For ettersom vår hverdag i stadig større grad baseres på overfladiske verdier, og vårt liv baseres mer på form enn substans, kommer angsten sakte krypende. Folk finner strategier for å håndtere disse følelsene. Trening, musikk, litteratur og jobb brukes som beskyttelse mot den i utgangspunktet inautentiske livsstil, som i stor grad kjennetegner Vesten. Men etter hvert som man merker tomheten etter å ha nådd mål man før tenkte hadde en mening, eller blir bevisst på den tankeløse repetisjonen som kjennetegner manges hverdag, sitter man fremdeles igjen med angsten. Den østlige filosofi forteller oss at veien til et meningsfylt liv, er å bevisstgjøre seg sine instinkter og drifter og dermed bli fri fra dem. I Vesten løser vi det derimot ved en total neddykking i de samme driftene. Resultatet blir sex- og voldsindustrien.

Dop kan brukes for å slippe unna virkeligheten, men det kan også brukes rekreasjonelt. I tråd med dette vil jeg ikke prøve å påstå at voldsunderholdningen kun er et produkt av eksistensiell angst. Det kan vel også brukes som harmløs (et spørsmål er vel om den virkelig er harmløs) underholdning for å døyve kjedsomhet. I et mediesamfunn der underholdning er billig og tilgjengelig, tar det ikke lang tid før man trenger stadig sterkere virkemidler for å påvirkes følelsesmessig. Paradoksalt er det at den mest beskyttede og priviligerte generasjonen hittil, dagens middelklasseungdom, er de største konsumentene av vold i film og dataspill.

En funksjon vold kan ha, og som i et henseende er mer primitiv og vulgær enn punktene tidligere nevnt, er at en selv føler seg bedre ved å se andre lide. “Skadefryd er den eneste sanne glede”, og dette er i stor grad gyldig i dagens samfunn. Men man kan kanskje tenke seg at dette er mer relevant i samfunn der innbyggeren lever under en lavere materiell standard. Jeg refererer da for eksempel til middelalderen, der det ikke ville være den villeste spekulasjon å påstå at befolkningen muligens følte en viss fryd ved å se de ugudelige hengt.

Det er viktig å se det paradoksale i menneskets tiltrekning til vold. Se det selvdestruktive ved en tiltrekning til noe som kun er skadelig. Allikevel er det ikke til å komme fra at de dyriske instinkter er en del av det moderne mennesket. Kanskje er voldsunderholdningen kun et resultat av et samfunn som ikke anerkjenner disse naturlig driftene, og at det er symptomer på generasjoner underlagt følelsesmessig undertrykkelse. De sterke utslagene kan også være resultatet av – uten å virke for pretensiøs – en trang til å døyve den eksistensielle tomheten og moderne kjedsomheten ved å fordype seg i de rent primale instinkter og drifter.

Kilder:

Orwell G. (2017). 1984 (2. utg.). General Press

Ellis B.E. (2002). American psyco. Picador.