Bjørnstjerne Bjørnson

Filmopptak med Bjørnstjerne Bjørnson i 1905. Filmen er uten lyd, siden dette er opptak som er gjort i stumfilmens dager.

Forfatter, samfunnsdebattant og skribent

Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) ble født i Kvikne i Østerdalen. I ungdomstida flyttet familien til Romsdal, der faren fikk en prestestilling. Sytten år gammel sendte faren Bjørnstjerne til Kristiania for å gå på Heltberg studentfabrikk. Her tok han examen artium som tjueåring. På Heltberg ble Bjørnson kjent med Jonas Lie, Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje.

Opp gjennom livet skrev Bjørnson både romaner, noveller, dikt og skuespill. Han var også en aktiv samfunnsdebattant og avisskribent. Han skrev litteratur- og teateranmeldelser og ivret blant annet for en fornorsking av teaterspråket. Språkengasjementet hans førte til at Riksmålsforbundet ble stiftet i 1907.

Bjørnson og teateret

En annen hjertesak for Bjørnson var teateret. I 1857 ble han utnevnt av Ole Bull til sjef for teateret i Bergen. Her var han i to år og arbeidet både som teatersjef og som skribent. Seinere ble han leder for Christiania teater.

I diktet "Jeg velger meg april", her lest av skuespiller Tordis Maurstad, møter vi Bjørnson både som lyriker og samfunnsdebattant:

Bondefortellingene

Bjørnsons bondefortellinger kom ut i tidsrommet 1857–1860. De vakte oppsikt i samtida med sin nyskapende og dristige form. Bjørnson skildret bøndene på en måte som brøt med den romantiske framstillingen som vi kjenner fra blant annet Maurits Hansen noen tiår tidligere.

Hos Bjørnson møter vi bonden i et røft hverdagsmiljø. Han skildret blant annet fyll og slagsmål. Samtidig fikk Bjørnson kritikk for å idealisere livet til bøndene, og for å omtale dem som festkledde idealpersoner. Men for Bjørnson lå det en pedagogisk tanke bak bondefortellingene. Ønsket var å «kultivere» nordmennene, og da særlig bøndene – slik nasjonsbyggerne så dem som bærere av typisk norske verdier.

Personene i bondefortellingene er levende mennesker med sammensatte, ofte konfliktfylte sinn, og vi møter dem i livs- situasjoner der de må gjøre valg. I En glad gutt (1860) får vi alt i første avsnitt vite at hovedpersonen Øyvind har et vart sinn. Han veksler fort mellom sorg og glede, gråt og latter:

«Øyvind hette han og gråt da han ble født. Men alt da han satt oppreist på morens fang, lo han, og når de tente lys om kvel- den, lo han så det sang, men gråt da han ikke fikk komme bort til det. – ’Av den gutten må det bli noe rart’, sa moren.»

Språk og fortellemåte i bondefortellingene

I ortografi og bøyningsmønster holdt Bjørnson seg stort sett til dansk. Men både i syntaks (ordstilling) og ordvalg har bondefortellingene et særnorsk preg. Bjørnson gikk derfor et skritt videre i det fornorskingsarbeidet som Asbjørnsen og Moe var med på å starte.

Når det gjelder fortellemåten, lot Bjørnson seg inspirere av sagastilen. Framstillingen er scenisk og sparsom på kommentarer. Vi kommer rett inn i handlingen og lærer personene å kjenne gjennom det de sier og gjør, med andre ord gjennom dialoger og handling.

Bjørnson er ordknapp i skildringen. Det ser vi for eksempel i innledningen til En glad gutt: «Øyvind hette han og gråt da han ble født.» Også her er det sagastilen som har vært en viktig inspirasjon. I tillegg lot Bjørnson seg inspirere av folkediktningen. Den muntlige stilen i tekstene hans var inspirert av folkeeventyrene. Han tok også i bruk rim og regler, slik folkevisene gjør.

Selv om Bjørnson lot seg påvirke av sagaer og folkediktning, peker bonde- fortellingene fram mot den realistiske fortellemåten som skulle prege 1870- og 1880-årene. Et eksempel er den nokså usynlige fortelleren som vi finner i Bjørnsons bondefortellinger.

Faderen» og«lidelsens høgskole»

«Faderen» er en kort og mesterlig skrevet novelle på bare to sider. Det mest slående ved denne novellen er at fortellingen er så konsentrert, og at Bjørnson fanger inn høydepunktene i et helt livsløp på så få linjer. I mer enn noe annet verk av Bjørnson kjenner vi her igjen fortellemåten fra saga- stilen. Her er det scener og dialoger som dominerer, og fortelleren lar være å kommentere tanker og følelser hos personene. Han registrerer bare det som skjer, som i de islandske ættesagaene.

«Faderen», fra Småstykker (1860), handler om Tord Øveraas – den mektigste og mest velstående bonden i bygda. Vi følger bonden og sønnen hans gjennom sønnens livsløp. Fire ganger er Tord hos presten. De tre første er når sønnen skal døpes, når han skal konfirmeres, og før han skal gifte seg med den rikeste jenta i bygda. Hver gang betaler Tord for en markering som viser at han er en mektig mann. Men før bryllupet drukner sønnen, og faren må til presten en siste gang for å få sønnen gravlagt.

Sentralt i teksten står den endringen faren gjennomgår. Hele livet har han vært en mann som er vant til å få det som han vil fordi han har makt og penger. Etter at sønnen dør, utvikler han seg til å bli en ydmyk mann, som verdsetter andre verdier enn penger og posisjon.

Bjørnson hadde en pedagogisk idé med bondefortellingene sine. De var en del av et idealistisk dannelsesprosjekt. Bjørnson selv omtalte dette som «lidelsens høyskole».

Romantisk verdier i realistiske omgivelser

Hovedkarakterene i bondefortellingene er gjerne personer som må gjennomleve en vond tid. Ofte er de i konflikt med noe i seg selv. Men i kampen mot ulike hindringer gjennomgår de en forvandling. Denne forvandlingen er en prosess mot et mer ideelt og etisk godt liv.

For Bjørnson var denne endringen oftest knyttet til et religiøst verdigrunnlag, og det kan vi se i «Faderen». Vi kan derfor si at «Faderen» har et romantisk verdigrunnlag – jakten på det gode, sanne og vakre livet. Men personene er plassert i mer realistiske omgivelser og må kjempe mot disse omgivelsene på veien. Litteraturhistorisk hører derfor bondefortellingene hjemme i den epoken vi kaller poetisk eller romantisk realisme.