Islandske ættesagaer

Fortellinger fra landnåmstida
Islendingesagaene er nok den mest kjente sjangeren fra norrøn litteratur. Saga (eller soge) betyr ‘fortelling; noe som blir sagt fram’, og sagaene blei opprinnelig framført av fortellere som rein underholdning. Ættesagaer er en annen betegnelse som blir brukt.
Islendingene er stolte av sagaene sine. Sagaene blir regnet som stor kunst og er en viktig del av verdenslitteraturen. Mange kjente forfattere gjennom tidene har hatt islendingesagaene som forbilder. På 1600-tallet blei det funnet 700 pergamentruller (kalveskinn som det er skrevet på) på Island. Disse blei så nedtegnet og samlet.
Alt i alt finnes det i dag ca. 40 sagaer. Njålssagaen regnes som den viktigste. Andre kjente sagaer er Sagaen om Egil Skallagrimsson, Sagaen om Gisle Sursson, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge og Sagaen om laksdølene.
Landnåmstida
Et begrep som brukes om tiden (fra ca. 870 og fram til ca. 930) da folk bosatte seg på Island. Hovedsakelig var det nordmenn. Før dette bodde det ingen på øya.
Kjennetegn ved sagalitteraturen
Sagaene skildrer et ættesamfunn der strid og konflikt er vanlig. Det er stor grad av realisme og objektivitet i framstillinga, og persongalleriet er stort.
Vi får ikke vite hva personene føler og tenker. Fortellemåten er saklig og ordknapp. Underdrivelse er et vanlig virkemiddel. Mannen som får et spyd gjennom brystet, rekker akkurat å si: «Det traff godt», før han faller død om.
Blodhevn står sentralt. Det er tvingende nødvendig å ta hevn, og det er en plikt å hevne. Sagaene skildrer et mannssamfunn, men kvinnene er med i handlinga, og de viser ofte at de er både sterke og fargerike.
Det legges stor vekt på drømmer og drømmetyding.Troen på skjebnen går igjen i alle islendingesagaer. En skal prøve å avverge katastrofen, men kommer den, skal en stå oppreist og bære nederlaget med rak rygg.
Islendingesagaene
Tekstversjon
På 1200-tallet ble det skrevet ned en lang rekke kortere og lengre fortellinger på Island, som ikke handler om konger, men om mer vanlige menn og kvinner. De kan fortelle om utreise og landnåm, om norgesreiser og vikingtokt, om vennskap og kjærlighet, utroskap og sjalusi, dikterevne, vett og visdom. Men først og fremst forteller islendingesagaen om stridigheter mellom enkeltpersoner og mellom slekter – stridigheter som fører til manndrap og hevnaksjoner, og til at våpenføre menn grupperer seg i fiendtlige leirer. Kampen står om makt og rikdom, men dypest sett om en manns ære og heder, det vil si den respekten en har i andres og egne øyne.
Samfunnet vi møter i islendingesagaen, er ikke egentlig primitivt, for det har lover og rettsapparat. Alltinget og de andre tingene der frie menn samles, kan avgjøre tvister og gi bøter og andre straffer til den som har gjort noe galt. Dette er et langt skritt framover i sivilisasjonen.
Men det spesielle ved samfunnet vi møter i sagaen, er at det ikke finnes noe politisk overhode – ingen konge og ingen regjering. Det finnes derfor heller ikke noe ordensvern som har lov til å gripe inn på vegne av makthaverne, ikke noe politi som kan sørge for at straffene blir gjennomført. Vi kan sammenligne forholdene litt med FN, som heller ikke har politimyndighet. Derfor kan FN erklære at et land skal trekke seg tilbake fra visse okkuperte områder, for eksempel, men organisasjonen kan ikke tvinge landet til å følge påbudet. I praksis betydde dette i sagaens land at en avgjørelse på tinget, en dom, ofte bare ble til virkelighet hvis den som hadde vunnet saken, kunne følge den opp selv og sette makt bak seieren. Alt kom an på hvor mye makt de stridende partene rådde over. Tross loven og tinget var det altså de store, de mektige, som bestemte.
Vi har å gjøre med et bondearistokrati. Men tinget var likevel en så viktig faktor at det kom inn i stormennenes vurderinger når de var innblandet i en rettstvist. Det gjaldt kanskje særlig i de tilfellene der partene som sto mot hverandre, var noenlunde jevnsterke – det vil si når det kunne stilles omtrent like mange våpenføre menn på begge sider.
På den ene sida var altså lovene og rettsavgjørelsene faktorer en måtte regne med. På den andre sida var de ikke så avgjørende at de kunne hindre selvtekt og etterfeider. En mann som ville verne om makta og hederen sin, og derfor også verne om hederen til slektningene og fosterbrødrene sine – for eksempel ved å hevne deres død – kunne ikke uten videre stole på den forma for rettsstat som fantes. Han måtte ofte ta saka i egne hender.
Hva forteller sagaene om landnåmstida?
Tekstene viser at
- ætta, det vil si slekta, var viktig
- makta i det islandske samfunnet ikke lå hos en konge, men var fordelt mellom mektige familier
- slekta var viktigere enn enkeltmennesket
- æra til familien sto på spill dersom ikke urett blei hevnet. Urett kunne rettes opp med blodhevn, bøter eller forlik.
- æra måtte forsvares av menn og mot menn. Det blei regnet som æreløst å gå løs på ei kvinne.
- kvinner ikke selv kunne hevne, men de kunne egge mennene til strid. Et liv i skam hadde ingen verdi.
- lojalitet, og det å være trofast mot slekt og venner, var viktig
- menneskene trodde på skjebnen. Døden kom den dagen skjebnen hadde bestemt.
- en skulle møte skjebnen oppreist og med rak rygg