Språklige virkemidler

Les reportasjeutdraget om Korsika nedenfor. Utdraget er henta fra Dagsavisen.

1. Hvordan vurderer forfatteren øya Korsika som feriested?
2. Hvilke språklige virkemidler bruker han for å formidle sin oppfatning av øya? Gi eksempler.
3. Hvilken funksjon mener du de språklige bildene har i reportasjen?

Knappe tre timers båtreise fra den franske rivieraen kommer Korsika deg dovent i møte. Ut mot havet blotter hun en hel perlerad av praktfulle strender der du praktisk talt råder grunnen alene. Vi er i La Balagene, et område av Korsika som strekker seg over store deler av nordvestkysten med innland. Calvi med sine 5000 innbyggere er hovedstaden i dette området, som skiller seg fra resten av Korsika med sine frodige olivenlunder, dype skoger og forfriskende elver. Byen ligger innerst i bukta av samme navn, mellom byens gamle citadell og fjellene. Her er majestetiske fjelltopper, og dronningen blant dem bærer snøkrone – Monte Curona. Men fjellene står praktisk talt med føttene i Middelhavet, og veien til kysten er aldri lang.

"Det enkle er ofte usmakelig" er tittelen på en aviskommentar av Kristian Bjørkdahl. Han mener dyra betaler en altfor høy pris for at billigkjeder som Rema 1000 (og andre) skal kunne selge oss billig kjøtt. Bjørkdahl er forsker på Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo.

Les utdraget nedenfor og jobb deretter med spørsmåla.

1. Tittelen på kommentaren er en allusjon. Til hva?
2. Hvilke virkemidler bruker forfatteren for å vekke lesernes empati, og for å gi påstanden sin tyngde? Forklar!

Kyllinger er sosiale dyr. I mindre intensive omgivelser vil høna for eksempel lage reir av halm og strå, som hun plasserer på et beskyttet sted. Her legger hun egg som hun ruger på i opptil 21 dager. Etter klekking vil kyllingkullet, som normalt består av mellom sju og tolv unger, holde seg nær høna i mellom seks til ti uker. Høna lærer blant annet ungene å finne mat. Deretter søker høna tilbake til hønseflokken, en sosial enhet som også kyllingene opptas i etter en tid.

I det industrielle kyllingoppdrettet gjøres det vold mot alle disse − tør vi kalle dem naturlige? − betingelsene for et brukbart kyllingliv. Her får hønene verken bygge reir eller ruge. I stedet modnes kyllingene i rugemaskiner. Døgngamle sendes de til kyllingprodusenten, hvor de plasseres i svære kyllinghaller − ofte tusenvis i hver hall.

Til å begynne med har de relativt god plass, men etter hvert som de vokser til, dekkes hele gulvet av kyllinger. Mot slutten av levetiden er bevegelsesfriheten nærmest ikke-eksisterende. Dagslys slipper ikke inn, og kyllingene har ikke tilgang til utearealer. Voksne individer finnes ikke.

I et slikt system har produsenten nær sagt ingen kontakt med dyrene. Fôring skjer automatisk, via et datastyrt system som fordeler vann og fôr til små trau som er utplassert over hele hallen. Kyllingene har konstant tilgang til fôr. Og fordi moderne broilerkyllinger er avlet frem for abnorm appetitt, spiser kyllingene nær sagt hele tiden. Spisingen stimuleres ytterligere av kunstig lys, og derfor holder produsenten hallen opplyst så lenge loven tillater; mer lys betyr mer effektiv omdannelse av fôr til kjøtt, og derfor må kyllingenes nattesøvn nedprioriteres. På denne måten kan kyllingene vokse seg størst mulig på kortest mulig tid, slik at man tjener mest mulig på dem. Dette fører til ekstrem slitasje på kyllingenes hjerte og skjelett. Hjertesvikt, halthet og diverse andre lidelser er derfor ikke uvanlig. Hadde disse kyllingene fått leve lenger, ville de høyst sannsynlig dødd av årsaker som stammer fra måten de oppdrettes på.

Etter en drøy måned er det korte kyllinglivet over. Innsamlingen av kyllingene foregår med en robot med fangarmer, som plukker kyllingene opp fra gulvet og putter dem i en beholder. Deretter kjøres de til slakt, hvor kyllingene i beste fall gasses og halshugges, i verste fall skåldes levende. Og − vips! − så har man en hel, grillet kylling til 69,90!