Personskildring

Personskildring i et eventyr

Les utdraget fra eventyret "Manndattera og kjerringdattera" av Asbjørnsen og Moe nedenfor.

1. Finn eksempler på direkte personskildring.
2. Hvorfor er denne typen personskildring vanlig i eventyr?

Det var en gang et par folk som hadde giftet seg sammen; de hadde hver sin datter. Kjerringdattera var lei og lat og ville aldri gjøre noe, og manndattera var flink og villig; men enda kunne hun aldri gjøre mora til lags, og både kjerringa og dattera ville gjerne være kvitt henne.

Les innledninga til novella "Nilsen" av Lasse Fosshaug.

1. Hva slags inntrykk får du av jeg-personen?
2. Finn to-tre eksempler fra teksten som bekrefter dette inntrykket.
3. Er skildringa av jeg-personen direkte eller indirekte?

Nilsen lå og vrinska i sagflisa. Ankelen sto i en stygg vinkel i forhold til resten av beinet og salen hadde sklidd, slik at du nå kunne sitte på sida av gampen. På vommen. Uten at det nødvendigvis hadde gitt så mye framdrift. Søstera mi sto og hylgrein. Helt hysterisk. Jeg hadde lyst til å klappe til 'a, men turte ikke, så jeg ble stående med henda i lomma på kamuflasjebuksa. Fattern sto med telefonen trøkt opptil øret og prøvde å overtale dyrlegen til å komme fort som faen. – Denna hesten har det ikke godt, prøvde han seg. – Denna hesten må avlives! Hadde jeg hatt patroner skulle jeg gjort det sjøl, fortsatte han, og glemte tydeligvis den 11-årige dattera si som sto ved sida av og bælja.

Les utdraget fra romanen Garman og Worse av Alexander Kielland.

1. Hvilke synlige ytre trekk ved jenta skildrer fortelleren?
2. Hva er mer subjektive karakteristikker og kommentarer?

Men sypiken var en blek, sykelig skapning med et par underlige store øyne, der alltid så ut som om de bad om forlatelse. Hun var smukk ennu; men alle fikk straks det inntrykk, at hun hadde vært meget smukkere; det var noe forkuet og falmet over henne; kinnene var litt innfalne, man kunne se at hun hadde mistet flere tenner.