Sagaen om Gunnlaug Ormstunge

1. HELGAS FAR

Torstein het en mann; han var sønn av Egil Skallagrimssønn, sønn av Kveldulv herse fra Norge; Torsteins mor het Åsgerd Bjørnsdatter.

Torstein bodde på Borg i Borgarfjord. Han var en rik mann og en mektig høvding, han var forstandig og saktmodig og sindig i alt han tok seg for. Noen særlig stor eller sterk mann, slik som faren, Egil, var han ikke, men likevel en mann som merket seg ut, og godt likt av almuen. Torstein var en vakker mann, med lyst hår og vakre øyne. Han var gift med Jofrid; hun var datter av Gunnar Livssønn.

2. HELGAS MOR. TORSTEINS DRØM

Jofrid var atten år, da Torstein fikk henne; hun var da enke, — hennes første mann var Torodd, sønn av Tunge-Odd. Med ham hadde hun en datter som het Hungerd og ble fostret opp hos Torstein på Borg. Jofrid var en drivende kvinne; hun hadde mange barn med Torstein, men det er få av dem som kommer denne sagaen ved. Den eldste av sønnene het Skule, den annen het Kollsvein og en tredje Egil.

Det er sagt at en sommer kom det et skip inn i Guvåoset. Styrmannen var norsk; han het Bergfinn og var litt opp i årene og både klok og rik. Torstein bonde red til skips, — det var gjerne så at han rådet mest, hvor det var kjøpestevne, og slik var det denne gang òg. Austmennene tinget seg inn rundt på gårdene; styresmannen fikk hus hos Torstein, fordi han ba om det. Bergfinn var fåmælt vinteren i gjennom; men Torstein holdt ham vel. Austmannen likte godt å tyde drømmer.

En dag utpå våren spurte Torstein Bergfinn, om han ville ri med ham opp under Valfjell; der hadde borgfjordingene tingsted den gang, og Torstein hadde spurt at veggene i tingboden hans hadde falt ned. Det ville han visst, sa austmannen, og samme dagen red de av sted tre i følge og noen av huskarene til Torstein, og kom opp under Valfjellet til en gård som heter Grenjar; der bodde det en småkårsmann som het Atle og var leilending under Torstein. Torstein ba Atle om å være med og hjelpe dem med hakke og spade, og det gjorde Atle. Da de kom til bodtomtene, tok de alle til å arbeide og vølte veggene. Det var hett solskinn, og da de hadde reist veggene, satte Torstein og austmannen seg ned på tomten, og Torstein sovnet og bar seg ille i søvne. Austmannen satt ved siden av ham og lot ham drømme; da Torstein våknet, var han rent utkjørt. Austmannen spurte hva han hadde drømt, siden han bar seg så ille, mens han sov.

Torstein svarte: «Det er ikke verd å merke på drømmer». Men da de red hjemover om kvelden, spurte austmannen en gang til hva han hadde drømt. Torstein svarte: «Hvis jeg sier deg drømmen, så skal du tyde den, slik den er til». — Han skulle prøve på, sa austmannen; og så fortalte

Torstein: «Jeg drømte at jeg var hjemme på Borg og stod utenfor stuedøren og så opp på taket; der på mønet satt en ven og vakker svane. Den var min, syntes jeg, og jeg var svært glad i den. Da så jeg det kom en stor ørn flyvende ned fra fjellet; den fløy til gårds og satte seg hos svanen og var kjærlig og blid mot den, og den lot til å like det godt. Jeg så at ørnen hadde svarte øyne og klør av jern, og staselig tok den seg ut. Etter det så jeg en annen fugl; den kom flyvende sørfra. Den fløy til Borg den med, og satte seg hos svanen og ville gjøre seg venner med den. Det var en stor ørn, det òg. Den ørnen som var der før, ble vill, straks den andre kom, og de sloss vasst og lenge. Jeg så de blødde, begge to, og leken endte slik at de falt ned på hver sin side av mønet og var døde. Men svanen satt igjen, svært stur og sorgfull. Da så jeg det kom en fugl flyvende vestenfra. Det var en falk. Den satte seg hos svanen og var kjærlig mot den; og siden fløy de bort i sammen, og da våknet jeg. Men noe å legge merke til er ikke denne drømmen», sa Torstein; «det kommer vel til å møtes storvær i luften fra de kantene jeg så fuglene fly fra».

«Jeg tror ikke det er så», sa austmannen. «Tyd drømmen, som du mener det er rett da, og la meg høre», svarte Torstein. Austmannen sa: «Fuglene, de må være menneskefylgjer. Husfruen på Borg venter seg vel nå, og kommer til å føde et gildt og vakkert jentebarn. Og du skal bli meget glad i barnet. Men så skal det komme gjeve menn fra de kantene du så ørnene kom flyvende, og beile til jenta. Begge vil de elske henne meget og kjempe om henne og falle i kampen begge to. Men etter det kommer det en tredje mann og beiler til henne; han kommer fra den kanten du så falken fly, og med ham blir hun gift. Nå har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil gå slik». Torstein svarte: «Ille og uvennlig har du tydet drømmen, men jeg tror nå ikke du er mann for å tyde drømmer». «Du kommer til å se om det slår til, sa austmannen. Siden bar Torstein agg til austmannen; men han fór bort om sommeren, og dermed er han ute av sagaen.

3. HELGAS FØDSEL

Om sommeren skulle Torstein fare til tings; men før han drog hjemmefra, sa han til Jofrid: «Det er jo så, at du er med barn; føder du et jentebarn, da skal du sette det ut; men er det en gutt, skal du fø det opp».

Det var skikk den gang, da hele landet var hedensk, at fattige menn, som hadde mange å syte for, satte barnene ut; men det gjaldt likevel alltid for ille gjort. Da Torstein hadde sagt dette, svarte Jofrid: «Dette er ikke ord som høver en mann som deg. Du kan da ikke la folk se at du gjør slikt, — en rikmann som du er». «Du kjenner meg så godt», sa Torstein, «at du vet det blir ille for deg, gjør du ikke som jeg sier».

Siden red han til tings, og mens han var borte, fødte Jofrid et uvanlig vakkert jentebarn. Konene ville bære det til henne, men hun sa det var ikke verdt, og sendte bud etter sauegjeteren på gården, som het Torvard. Til ham sa hun: «Du får ta min hest og sale den og føre dette barnet vest til Hjardarholt til Torgerd Egilsdatter; be henne fostre det opp hemmelig, så ikke Torstein får vite det. For jeg ser på dette barnet med slik elsk, at jeg visst ikke klarer å sette det ut. Her er tre merker sølv, som du skal ha for umaken; men Torgerd skal hjelpe deg ombord på et skip og ut av landet, og kost på reisen skal hun gi deg». Torvard gjorde som hun sa; han red til Hjardarholt med barnet og gav det i Torgerds hender. Hun lot en av leilendingene sine fostre det opp; han bodde på Løisingestad i Kvamsfjord. For Torvard tinget hun rom på et skip som skulle seile fra Skjeljavik nord i Steingrimsfjord, og utstyrte ham med niste for reisen. Han fór utenlands med det skipet, og dermed er han ute av sagaen.

4. TORSTEIN FINNER HELGA PÅ HJARDARHOLT

Da Torstein kom hjem fra tinget, sa Jofrid at barnet var satt ut, som han hadde sagt, og at sauegjeteren var rømt og hadde stjålet hesten hennes. Torstein sa hun hadde gjort rett, og tok seg en annen sauegjeter. Nå gikk det seks år, uten at dette kom opp. Men da hendte det engang at Torstein red til gjestebuds vest i Hjardarholt, til mågen sin, Olav På. Olav Hauskuldssønn var den stormann som det stod mest respekt av på den tid der vest. Torstein ble tatt godt i mot, som ventelig var.

En dag under gildet satt Torgerd i høysetet og talte med broren, Torstein; men Olav talte med andre menn. På benken rett imot satt det tre småjenter. Da sa Torgerd: «Hva synes du, bror, om disse jentene som sitter rett imot oss»? Han svarte: «Svært godt; men den ene er likevel aller vakrest. Hun har Olavs venhet, men den lyse leten og ansiktsdragene etter oss Myramenn». «Det er sant som du sier, bror», svarte Torgerd, «at hun er lys i huden som vi og har våre ansiktsdrag; men Olavs venhet har hun ikke, for hun er ikke hans datter». «Hvordan kan det ha seg», sa Torstein, «hun er da din datter?» «Sant å si, frende», svarte Torgerd, «så er denne fagre jenta din datter og ikke min». Og så fortalte hun ham alt, som hadde skjedd, og ba ham tilgi henne og konen sin at de hadde satt seg ut over hans pålegg. Torstein sa: «Jeg kan ikke anklage dere for dette. Det går slik skjebnen vil. Og dere gjorde vel i å bøte på min uforstand. Jeg liker denne jenta så godt, at jeg synes det er en lykke at jeg har så fagert et barn; men hva heter hun?» «Helga heter hun», sa Torgerd. «Helga den fagre», sa Torstein; «nå får du ordne til at hun kan fare hjem med meg», og det gjorde hun. Torstein ble fulgt ut med gode gaver og red hjem, og Helga med ham. Hun ble oppfostret der på Borg med stor omsorg og kjærlighet fra faren, moren og alle frendene.

5. GUNNLAUGS UNGDOM OG OPPHOLD PÅ BORG

Den tid bodde Illuge Svarte, sønn av Hallkel Roskelsønn på Gilsbakke oppe i Kvitåsiden. Hans mor var Turid Dylla, datter av Gunnlaug Ormstunge. Illuge var den største i Borgarfjord næst etter Torstein Egilssønn. Han hadde store eiendommer og var en hårdlynt mann, men god å være venn med. Han var gift med Ingebjørg, datter av Asbjørn Hørdsønn fra Ørnålvsdal; Ingebjørgs mor var Torgerd, datter av Midtfjordsskegge. Ingebjørg og Illuge hadde mange barn sammen, men det er ingen av dem som kommer denne sagaen ved. En av sønnene het Hermund, en annen Gunnlaug; de emnet seg til dugelige menn begge to, men var såvidt voksne på denne tid.

Om Gunnlaug er det sagt, at han ble tidlig voksen og stor og sterk; han hadde vakkert, lysebrunt hår, sorte øine og et godt ansikt, men nesen kunne vært penere. Han var midjesmal og bredskuldret og meget velbygget. Av lynne var han arrogant og ærekjær, stri og hard støtt og en god skald, glad i å gjøre nidviser, — derfor ble han kalt Gunnlaug Ormstunge. Hermund var mer vennesæl og var rent som en høvding å se til. Da Gunnlaug var femten år gammel, ba han faren om utrustning til en reise; han sa han ville fare utenlands og se andre folks skikker. Illuge bonde drog på det, — det var ulikt å sende ham utenlands, for det var snaut han rådde med ham her hjemme, sa han.

Kort etter dette gikk Illuge bonde ut tidlig en morgen og fikk se at stabburet stod åpent; noen varesekker var lagt ut, og likeens kløvgreier. Som han stod og undret seg, kom det én leiende med fire hester. Det var Gunnlaug. Han sa: «Det er meg som har lagt ut sekkene». Illuge spurte, hvorfor han det hadde gjort. Han svarte at det var til reisen hans. «Til den får du ingen hjelp av meg», sa Illuge, «og ingensteds skal du reise, før jeg vil»; og dermed kastet han varesekkene inn igjen.

Da red Gunnlaug av gårde og kom til Borg om kvelden; Torstein bonde ba ham være der, og det tok han imot. Han fortalte Torstein hvordan det hadde båret til mellom ham og faren. Torstein ba ham være der, så lenge han ville, og han ble der det året og lærte lovkyndighet av Torstein og var vel likt av alle på gården. Ofte moret han og Helga seg med å leke tavl. De var omtrent jevnaldrende og de fikk snart godhug til hverandre, som det siden synte seg. Helga var så fager, at folk som har greie på gamle hendinger, sier at det aldri har vært vakrere kvinne på Island. Hun hadde et hår så stort, at hun kunne hylle seg i det helt og holdent, og så fagert som lyst gull. Og verken i Borgarfjord eller i andre bygder vidt omkring var det noe gifte som kunne lignes med Helga, syntes folk.

6. GUNNLAUG LEKER FESTEMÅL MED HELGA

En dag, folk satt i stuen på Borg, sa Gunnlaug til Torstein: «En ting i loven er det du ikke har lært meg: å feste meg en kvinne». «Det er ikke vanskelig», sa Torstein og lærte ham rette framgangsmåten. Da sa Gunnlaug: «nå skal du se, om jeg har forstått det riktig; nå skal jeg ta deg i hånden og late, som om jeg festet Helga, din datter». «Det tror jeg ikke trenges», sa Torstein. Gunnlaug tok ham straks i hånden og sa: «Gjør meg den gleden». «Som du vil da», sa Torstein; «men det skal de vite, som er her tilstede, at dette skal være som usagt, og at det ikke skal ligge noe i det». Gunnlaug nevnte seg da vitner og festet Helga, og spurte siden Torstein, om det nå var gjort så det skulle gjøres. Torstein svarte at det var det, og dette hadde de mye moro av, de som var tilstede.

7. OM RAVN ONUNDSON

Anund het en mann som bodde sør ved Mosfell. Han var en styrtrik mann og hadde godord der ute på nessene. Han var gift med Geirny Gnupsdatter. Gnups far var Molda-Gnup som tok land sør i Grindevik. Anund og Geirnys sønner var Ravn, Torarin og Eindride. De emnet seg til storkarer alle tre; men Ravn var den ypperste av dem på alle måter. Han var stor og sterk og så godt ut, skald var han òg. Så snart han var voksen, tok han til å dra utenlands, og fikk godt ord, hvor han kom.

Sør på Hjalle i Ølfus bodde den gang Torodd Øyvindssønn den spake og hans sønn Skafte, som på den tid var lovsigemann på Island. Skaftes mor var Ranveig, datter av Gnåp Molda-Gnupssønn. Skafte og Anundsønnene var søskenbarn, og det var stort vennskap mellom dem foruten frendskapen. Ute på Raudamel bodde på samme tid Torfinn, sønn av Seltore; han hadde syv sønner som alle var gode mannsemner. Tre het så: Torgils, Øyolv, Tore; gjevere menn enn dem var det ikke derute. Disse menn som nå er nevnt, levde alle på samme tid.

8. GUNNLAUG BER OM HELGA OG FÅR LØFTE OM HENNE

Og nå hendte det som er det gledeligste som har skjedd på Island: landet ble kristnet, og hele folket gav opp den gamle troen. Gunnlaug Ormstunge, som før er nevnt, var nå i tre år noen ganger på Borg hos Torstein og noen ganger hos faren, Illuge på Gilsbakke. Han var nå atten år, og han og faren kom vel overens.

Det var en mann som het Torkell svarte; han var en av hjemmemennene til Illuge og en nær frende, og var fostret opp der på Gilsbakke. Så falt det en arv til ham på Ås nord i Vatsdal, og han ba Gunnlaug ri med seg for å hente den, og det gjorde han. De to red sammen til Ås, og Gunnlaug støttet Torkell, så de som hadde midlene i forvaring, greide ut til ham det han skulle ha. Da de red sydover igjen, gjestet de en rik bonde som bodde på Grimstunge. Om morgenen tok sauegjeteren hesten til Gunnlaug og red den, så den var skumsvett, da de fikk den igjen. Da slo Gunnlaug til gjeteren så han besvimte. Dette likte bonden ille, og krevde bot for slaget. Gunnlaug bød ham en mark sølv. Det syntes bonden var altfor lite, men da kvad Gunnlaug en vise:

Maktløs mann får være
glad for marken jeg byr ham;
nødes du skal til å ta den,
nok av rikdom du eier;
angre det vil du, øder
av den lyse havglans
om du ormeleiet
ut av pungen lar glide.

De ble da forlikt om det Gunnlaug bød; og så red han og Torkell hjem.

En stund etter ba Gunnlaug annen gang faren om lov til å reise. Illuge svarte: «nå skal det bli som du vil; for nå er det blitt folk av deg, mot slik det var før,» og Illuge red straks av sted og kjøpte halvparten i et skip til Gunnlaug; eieren var Audun Festargram, og skipet stod på land i Guvåoset.

Da Illuge kom hjem, takket Gunnlaug ham. Torkell Svarte rustet seg til å fare med Gunnlaug, og varene deres ble flyttet om bord i skipet; men Gunnlaug var på Borg mens de gjorde skipet seilklart, og lot til å være gladere i å tale med Helga enn å streve i lag med kjøpmennene. En dag spurte Torstein Gunnlaug, om han ville ri med ham opp til hestene hans i Langvatsdalen, og Gunnlaug sa, det ville han. De to red da, til de kom til Torsteins seter, som heter Torgilsstad.

Der gikk et stodlag, tre hopper og en hingst, alle røde av let. Hingsten var et prektig dyr, lite brukt. Torstein bød Gunnlaug hingsten i gave; men han sa han trengte ikke hest nå, han skulle fare utenlands. Så red de til et annet stodlag. Der var en grå hingst med fire hopper, og det var den beste hingsten i Borgarfjord. Torstein ville gi Gunnlaug den; men han svarte: «Jeg vil ikke ha den mer enn den andre; men hvorfor byr du meg ikke det, som jeg vil ta imot?» — «Hva er det?» spør Torstein. Gunnlaug svarer: «Helga den fagre, datter din». Torstein sa: «Den sak lar seg ikke avgjøre så brått», og vendte talen bort på noe annet, og så red de hjem langs Langåen. Da sa Gunnlaug: «Jeg vil vite, om du gir meg ja eller nei på frierordet». «Jeg enser ikke fjaset ditt», sa Torstein. «Dette er ramme alvoret, det er ikke fjas», sa Gunnlaug. «Du skulle da først vite, hva du selv vil; står du ikke på farten ut av landet, og later likevel som du tenker på å gifte deg? Du er ikke noe høvelig gifte for Helga, så lenge du er så ustø i rådene, og derfor regner jeg ikke dette frieriet for endelig». «Hvor tenker du å få en frier fra til datter din, når du ikke vil gi henne til sønn av Illuge Svarte?» sa Gunnlaug; «eller hvor i Borgarfjord finnes den som er gjevere enn han?» «Jeg gir meg ikke inn på noen mannjevning»; svarte Torstein «men var du slik en mann som Illuge Svarte, så ble du visst ikke vraket». Gunnlaug spurte: «Hvem vil du gifte datter din med heller enn med meg?» «Her er både stort og godt mannevalg», svarte Torstein; «Torfin på Raudamel har syv sønner, og Anund på Mosfell har tre, og det er godt mannskap i alle sammen». Gunnlaug sa: «Verken Anund eller Torfin kan måle seg med min far; der blir du òg for stutt, det er synbart. Eller hva kan du sette imot det at han gikk imot Torgrim gode Kjallakssønn og sønnen hans på Tornestinget og vant alt det striden stod om?» «Jeg skremte bort Steinar, sønn til Anund Sjane», sa Torstein, «og det syntes folk var nokså godt gjort». Gunnlaug svarte: «Dér nøt du godt av Egil, far din; ellers skal det visst nytte få bønder å vrake meg som måg». «Du kan gå frem med trusler mot dem oppe i fjellet», sa Torstein; «men her ute på Myrene kommer du ikke langt med slikt».

Om kvelden kom de hjem. Og om morgenen red Gunnlaug opp til Gilsbakke og ba faren ride utover med seg og være talsmann for ham på Borg. Illuge svarte: «Du er en urådsmann — her rår du deg til å fare utenlands, og så later du som du vil av sted og fri. Slikt er ikke etter Torsteins hug, det vet jeg». Gunnlaug sa: «Jeg tenker meg ut likevel; men jeg blir ikke glad, uten du støtter meg i dette». Etter det red Illuge selv tolvte hjemmefra og ut til Borg, og Torstein tok vel imot ham.

Tidlig om morgenen sa Illuge til Torstein: «Jeg vil tale med deg». Torstein svarte: «La oss gå opp på haugen og tales ved der», og det gjorde de. Gunnlaug gikk med dem. Da sa Illuge: «Gunnlaug, min frende, sier at han har bedt deg om Helga, din datter. Og jeg vil nå vite, hvilken utgang den saken skal få. Du kjenner ætten hans og hva vi eier. Og vi skal ikke spare på gård til ham eller på godord, om det kan hjelpe på saken». Torstein svarte: «Jeg har det å si på Gunnlaug, at jeg synes han er vinglete; var han deg lik i lynne, da skulle jeg ikke holde igjen». «Dette vil slite vennskapet vårt», sa Illuge, «om du ikke holder oss gode nok». Da sa Torstein: «For dine ord og vårt vennskaps skyld skal Helga være lovet til Gunnlaug, men ikke festet til ham, og bie i tre år. Men Gunnlaug skal fare utenlands og lære seg gjeve menns skikker. Men jeg skal være løst fra avtalen, om han ikke kommer til den tid eller jeg misliker lynnet hans».

Dermed skiltes de. Illuge red hjem, og Gunnlaug red til skips. Og da de fikk bør, stakk de til havs og tok land i Nord-Norge og seilte inn gjennom Trondheim til Nidaros, og lå i havn der og losset.

9. GUNNLAUG HOS ERIK JARL

På den tid rådet Erik Jarl Håkonssønn og hans bror Svein for Norge. Erik bodde på ættegården Lade og var en mektig høvding. Skule Torsteinssønn var hos jarlen den gang, han var hans hirdmann og vel likt av ham. Det er sagt at Gunnlaug og Audun Festargram gikk med ti mann inn til Lade. Gunnlaug var kledd i grå kjortel og hadde hvit sokkebrok. Han hadde en svull på vristen, som det rant blod og verk av, når han gikk. Slik gikk han frem for jarlen, og Audun med, og hilste ham sømmelig. Jarlen kjente Audun og spurte etter nytt fra Island, og Audun fortalte det som var. Jarlen spurte så Gunnlaug hvem han var, og han sa hva han het og hva ætt han var av. Jarlen sa: «Skule Torsteinssønn, hva slags mann er denne på Island?» «Herre», sa han, «ta vel imot ham, han er sønn av en av de beste menn på Island, Illuge Svarte på Gilsbakke, og min fosterbror». «Hva feiler det foten din, islending?» sa Jarlen. «Det er en svull, herre», sa han. «Men du halter ikke, likevel?» «Ikke skal en gå haltende, så lenge begge føtter er jevnlange», svarte Gunnlaug. En hirdmann som het Tore, sa da til jarlen: «Han er stor i munnen, denne islendingen, det var vel om vi prøvet ham litt». Gunnlaug så på ham og sa:

I hirden går én,
som er bare til mén.
Tro ham vârt,
han er ond og svart.

Da tok Tore etter øksen. «Hold fred!» sa jarlen; «slikt skal en aldri ense. Men hvor gammel er du, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg er atten år». «Da spår jeg, at du ikke blir atten til», sa jarlen. Gunnlaug sa nokså lavt: «Si ikke ondt over meg; si heller noe godt over deg selv». Jarlen spurte: «Hva sa du nå, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg sa, som jeg syntes: at det ikke høver at du sier ondt over meg, men at du ber om noe du selv trenger til». «Hva er det?» sier jarlen. «At du ikke må få slik dødsdag som din far, Håkon Jarl», sa Gunnlaug. Jarlen ble rød som blod og ba dem ta denne galmannen og det fort. Da gikk Skule frem for jarlen og sa: «Herre, gi mannen grid for min skyld, og la ham fare bort med en gang». Jarlen sa: «Vil han ha grid, så får han dra av sted med det samme, og aldri komme i mitt rike mer». Da gikk Skule ut med Gunnlaug og ned til bryggene. Dèr lå en englandsfarer seilferdig og der fikk Skule rom for Gunnlaug og Torkell, frenden hans. Men Gunnlaug gav Audun skipet sitt i varetekt og det godset han ikke tok med seg. Gunnlaug og skipsfellene seilte så over Englandshavet, og ut på høsten kom de til Londonbryggene, og der satte de skipet opp.

10. GUNNLAUG HOS KONG ADALRÅD

Den gang rådet kong Adalråd Jatgeirsønn for England. Han var en god konge. Han satt i London den vinteren. Gunnlaug gikk straks opp til kongen og hilste ham vel og sømmelig. Kongen spurte hva landsmann han var. Gunnlaug fortalte det. «Og derfor har jeg søkt Dem, Herre, at jeg har gjort et kvad om Dem, og jeg ville gjerne De hørte det.» Kongen sa, at det skulle han gjøre. Gunnlaug sa frem kvedet vel og flytende; det var en dråpe, og omkvedet var slik:

Hele hæren, som følger
Englands gavmilde, djerve
fyrste, som Gud ham frykter,
folket bøyer seg for ham.

Kongen takket ham for kvadet og gav ham i skaldelønn en skarlagens kappe, foret med skinn av beste slag og gullsydd helt ned til skjøtene, og gjorde ham til hirdmann. Gunnlaug ble hos kongen den vinteren og var i akt og ære der.

En morgen tidlig møtte Gunnlaug tre menn på gaten, og han som var den øverste av dem het Tororm. Han var stor og sterk og vrang av seg. Han sa: «Lån meg noen penger, nordmann.» Gunnlaug svarte: «Det er ikke rådelig å overlate sitt gods til en ukjent manns ». Han sa at han skulle betale tilbake til avtalt tid. «Så skal jeg våge det», sa Gunnlaug, og lot ham få pengene.

Litt senere møttes Gunnlaug og kongen, og Gunnlaug fortalte da om lånet. «nå var du uforsiktig»; svarte kongen; «denne Tororm er en slem ransmann og viking, ha ingenting med ham å gjøre. Jeg skal gi deg de pengene». «Da er det ille stelt for oss som er Deres hirdmenn»; svarte Gunnlaug; «vi går på sakløse menn, men lar slike sitte og holde pengene våre tilbake. Det skal aldri hende!» Litt senere traff han Tororm og krevde ham for pengene; men han sa at han ikke ville tilbakebetale. Gunnlaug kvad da denne visen:

Uråd er det, sverdsangs
gud , for deg å ta mitt
gull — med kunster du tvinger
ikke sverdsoddens farver.
Vit, det var aldri for intet,
«Ormetunge» jeg kaltes;
ung fikk jeg navnet i eie.
Verre det nå skal sannes.

«Nå vil jeg by deg oppgjør etter loven», sa han; «enten gjør du opp for deg, eller du går på holm med meg etter tre dagers frist.» Da lo vikingen og sa: «Det har ingen budt meg før du, å gå på holm med meg, — så arm en lott mang en mann fikk, som prøvet seg med meg! Det er jeg mer enn villig til».

Dermed skiltes de for den gang. Gunnlaug sa kongen det som var hendt. «Nå er det rent ille», sa kongen; «denne mannen kan døyve alle våpen. nå skal du fare frem etter mitt råd. Her er et sverd som jeg vil gi deg; med det skal du slåss. Men vis ham et annet». Gunnlaug takket kongen.

Da de nå var klare til å gå på holm, spurte Tororm, hva slags sverd han hadde. Gunnlaug drog det ut og viste ham det; men kongsgaven hadde han bundet til armen med en løkke om håndtaket. Da berserken så sverdet, sa han: «Det er jeg ikke redd for», og langet ut etter Gunnlaug med sitt sverd og hugg nesten hele skjoldet av armen hans. Så hugg Gunnlaug med kongsgaven, og berserken gadd ikke dekke seg, for han tenkte det var samme sverdet Gunnlaug hadde vist ham, og Gunnlaug gav ham banehugg med det samme.

Kongen takket ham for verket, og han fikk stort ry av det i England og vidt omkring annetsteds. Om våren, da skipene tok til å fare utenlands, ba Gunnlaug kong Adalråd om lov til å gjøre en reise. Kongen spurte, hvor han tenkte seg hen. «Jeg vil gjøre det som jeg har lovet», svarte Gunnlaug, og kvad denne visen:

Enda jeg tre konger
og to jarler skal gjeste.
Lovet har jeg landenes
høye fyrster å komme.
Stevner du meg tilbake,
kommer jeg, rikdomsgiver,
du som til erme for hærmann
røde ormeseng skjenket.

«Da skal du også fare», sa kongen og gav ham en gullring som veiet seks ører; «men så skal du love meg å komme tilbake til meg til høsten; for jeg vil ikke slippe deg, slik dugelig kar som du er».

11. GUNNLAUG I DUBLIN

Siden seilte Gunnlaug fra England nord til Dublin med kjøpmennene. Den gang rådet kong Sigtryg Silkeskjegg for Irland; han var sønn av Olav Kvaran og dronning Gormlad, og hadde nylig tatt ved riket. Gunnlaug gikk frem for kongen og hilste ham vel og ærbødig, og kongen tok sømmelig imot ham. Gunnlaug sa: «Jeg har gjort et kvad om Dem, og jeg ville De skulle høre det». Kongen sa: «Ennå har ingen budt seg til å bære frem et kvad til meg, og jeg skal visst høre på». Gunnlaug kvad da ei dråpe; omkvedet gikk slik:

Sigtrygg i krig
før ulv med lik.

Og dette er litt av dråpa:

Vel jeg det vet:
Kvaran kongen het,
om hvis sønn seg nu
lovord vil snu.
Kongen mot meg
gavmild viser seg.
Gullring ei han sparer;
slik han skalden svarer.
Sige fyrsten meg,
om han kvad om seg
mere praktfullt fikk
dråpa bygget slik.

Kongen takket ham for kvadet og kalte til seg skattmesteren sin og sa: «Hvordan skal jeg lønne kvadet?» «Som du vil, herre», svarte han. «Er det god lønn», spurte kongen, «om jeg gir ham to knarrer?» Skattemesteren svarte: «Det er for meget, herre; andre konger gir i skaldelønn gode og dyre ting, et godt sverd eller en god gullring». Kongen gav ham av sine egne klær en ny skarlagenskjortel, utsydd med gull, og en kappe, foret med kostelig skinn, og en gullring som veiet en mark. Gunnlaug takket ham vel og ble der en kort tid, men så fór han derfra til Orknøyene.

12. GUNNLAUG PÅ ORKNØYENE

Den gang rådet Sigurd Lodvessønn Jarl for Orknøyene, og han tok seg alltid av islendinger. Gunnlaug hilste jarlen og sa at han hadde et kvad å bære frem for ham. Jarlen sa at han ville høre kvadet, så god ætt som Gunnlaug var av på Island. Gunnlaug sa frem kvadet; det var en flokk og vel diktet. Jarlen gav ham en bredøks med sølvinnlagt skaft til lønn for kvadet og ba ham være hos seg. Gunnlaug takket for gaven og for tilbudet; men sa, at han måtte fare øst til Sverige. Deretter gikk han ombord på et kjøpmannsskip som skulle til Norge og kom østover til Kongehelle om høsten. Torkel, frenden hans, var med på hele ferden. I Kongehelle fikk de seg følge helt opp til Vestergautland og kom til den kjøpstaden som heter Skara.

13. GUNNLAUG HOS SIGURD JARL I GAUTLAND

Der rådet en jarl som het Sigurd; han var noe til års. Gunnlaug gikk frem for ham og hilste ham sømmelig og sa han hadde gjort et kvad om ham. Jarlen ville gjerne høre det, og Gunnlaug sa frem kvadet; det var en flokk. Jarlen takket og lønnet ham vel og ba ham være der vinteren over. Sigurd Jarl holdt et stort gjestebud i julen. Dagen før jul kom det sendemenn nord fra Erik Jarl i Norge, tolv i tallet; de fór med gaver til Sigurd Jarl. Jarlen tok vel imot dem og gav dem plass nærmest Gunnlaug. Der var mye skjemt ved drikken. Gautene talte om at ingen jarl var større og navnkunnigere enn Sigurd; men nordmennene mente Erik Jarl var den største av dem. Om dette trettet de; men så ble de enige om å ta Gunnlaug til oppmann i saken. Gunnlaug kvad da denne visen:

Mangt dere sier om denne
jarl til sverdets svinger,
høye bølger så han,
grånet er han i kampen;
enda flere bølger
blå har seireren Erik
sett på stormfullt østhav
stige mot bølgehesten .

På begge sider var de vel fornøyd med avgjørelsen, men nordmennene best. Da julen var over, fór sendemennene derfra med gode gaver fra Sigurd til Erik Jarl. De fortalte da Erik om Gunnlaugs ord. Jarlen syntes at Gunnlaug hadde vist ham oppriktig vennskap, og lyste at Gunnlaug skulle ha fredland i hans rike. Gunnlaug spurte siden det jarlen hadde lyst. Sigurd Jarl gav Gunnlaug følge øst til Tiundaland i Svitjod, som han ba om.

14. GUNNLAUG OG RAVN I SVITJOD

På den tid rådet kong Olav Svenske for Svitjod. Han var sønn av kong Erik Seiersæl og Sigrid Storråde, datter av Skoglar-Toste. Han var en mektig konge, men ville vises ære òg. Gunnlaug kom til Uppsala om våren straks før sviarnes ting-tid. Han fikk kongen i tale og hilste ham, og kongen tok vel imot ham og spurte hvem han var. Han svarte at han var fra Island. Kongen sa: «Ravn, hva folk er han av på Island?» Da steg det en stor og kjekk mann opp fra benken på den andre siden av skålen, og gikk frem for kongen og sa: «Herre, han er av en av de beste ættene hjemme, og selv er han en meget kjekk mann». «La ham da sette seg ved siden av deg», sa kongen. Gunnlaug sa: «Jeg har et kvad å bære frem for Dem, og jeg ville gjerne at De lot meg gjøre det og hørte på». «Gå først og sitt», sa kongen, «det er ikke tid nå til å høre på kvad». De gjorde så.

— Gunnlaug og Ravn tok da til å tales ved og fortalte hverandre om ferdene sine. Ravn sa at han hadde reist fra Island til Norge sist sommer og tidlig på vinteren, øst til Svitjod. De kom snart vel overens. En dag, da tinget var over, stod de begge for kongen, Gunnlaug og Ravn. Da sa Gunnlaug: «nå ville jeg gjerne, at De hørte kvadet mitt, herre». «Ja, nå kan det høve», sa kongen. «nå vil jeg bære frem mitt kvad», sa Ravn. «Gjerne det», sa kongen. «Da vil jeg si frem mitt først», sa Gunnlaug, «om De så vil». «Jeg har retten til å kvede først, herre», sier Ravn, «ettersom jeg kom til Dem først». «Hvor var det, at min far stod bak din?» sa Gunnlaug; «det var ingensteds, og slik skal det være med oss òg». Ravn svarte: «La oss syne så megen folkeskikk at vi ikke slåss om dette, men lar kongen rå».

Kongen sa: «Gunnlaug skal kvede først; for han blir arg, får han det ikke som han vil». Gunnlaug kvad da den dråpa som han hadde gjort om kongen. Da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Ravn, hvordan var kvadet gjort?» «Vel, herre», sa Ravn; «det er storslått, men ufagert og noe stivt, som Gunnlaug selv». «nå skal du bære frem ditt kvad, Ravn», sa kongen. Han gjorde så, og da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Gunnlaug, hvordan var dette kvadet gjort?» «Vel, herre», svarte Gunnlaug; «det er et fagert kvad, som Ravn selv er å se på; men litt merkelig. Men hvorfor kveder du en flokk om kongen, Ravn? Mener du ikke han er verd en dråpe?» Ravn sa: «La oss ikke tale om dette lenger; det kan vi få høve til siden», og dermed skiltes de.

Litt siden ble Ravn hirdmann hos kong Olav og ba om lov til å fare bort. Kongen gav ham lov til det. Da Ravn var reiseklar, sa han til Gunnlaug: «nå skal det være slutt med vennskapet oss imellom, fordi du ville sette meg ned hos den som makten hadde. En gang skal jeg svivyrde deg like så meget som du prøvde å skjemme meg her». «Jeg er ikke redd for trusselen din», sa Gunnlaug, «og det sted finnes ikke der jeg får mindre respekt enn du». Kong Olav gav Ravn gode gaver, da de skiltes, og så fór han bort.

15. RAVN BER OM HELGA

Ravn fór vestover om våren og kom til Trondheim og gjorde skipet sitt ferdig og seilte til Island om sommeren. Han la tillands i Leiruvåg under Heien. Frender og venner ble glad, da de så ham; og han var hjemme hos faren den vinteren. Om sommeren traff han frenden sin, Skafte lovsigemann. Da sa Ravn: «Jeg ville gjerne ha deg til talsmann nå jeg akter å be Torstein Egilssønn om datteren hans, Helga». Skafte svarte: «Er ikke hun alt lovet bort til Gunnlaug Ormstunge?» «Har ikke den tiden de avtale, nå gått?» sa Ravn; «ellers er han vel nå så stor på det, at han verken enser eller husker dette». «Gjør da som du vil», svarte Skafte.

Siden gikk de med mange i følge til Torstein Egilssøns bod. Han tok vel imot dem. Skafte sa: «Ravn, min frende, vil be om Helga, din datter. Du vet hva ætt han er av og at han verken mangler rikdom eller manndom og heller ikke god støtte av frender og venner». Torstein svarte: «Hun er alt lovet bort til Gunnlaug, og jeg vil stå ved avtalen oss imellom i ett og alt». Skafte sa: «Har ikke de tre vintrene som De var forlikte om nå passert?» «Jo», sa Torstein, «men ikke sommeren. Og han kan komme før det er slutt på den». «Men hvis han nå ikke kommer til vinternatt, hva for et svar kan vi da vente på det vi ber om?» sa Skafte. Torstein svarte: «Vi treffes vel her til sommeren igjen. Da kan vi finne ut hva som er rådeligst. Men nå er det ingen món i å tale mer om dette». Dermed skiltes de, og folk red hjem fra tinget. Det spurtes snart at Ravn hadde bedt om Helga.

Gunnlaug kom ikke ut til Island den sommeren. På Altinget næste sommer la Skafte og Ravn all den makt de vant på saken, og sa at Torstein var løst fra all avtale med Gunnlaug. Torstein svarte: «Jeg har få døtre å gifte bort, og jeg vil nødig at noen mann skulle få noe å si på dem. Nå vil jeg først treffe Illuge Svarte». Og det gjorde han. Da de såes, sa Torstein: «Synes du ikke jeg er løst fra all avtale med Gunnlaug, sønnen din?» Illuge sa: «Det er nok så, om du vil. Jeg kan ikke si større til eller fra om den ting, ettersom jeg ikke vet, hva Gunnlaug tenker på». Torstein gikk da til Skafte, og de ble forlikt om, at det skulle bli bryllup på Borg ved vinternattstid, dersom Gunnlaug ikke kom den sommeren. Men hvis Gunnlaug kom og stod ved trolovelsen, skulle Torstein være løst fra all avtale med Ravn. Etter det red folk hjem fra tinget, og tiden gikk, men Gunnlaug kom ikke. Helga var ille ved — hun likte ikke denne avgjørelsen.

16. GUNNLAUG KOMMER TIL ISLAND

Nå er det å si om Gunnlaug, at han fór fra Svitjod til England samme sommeren Ravn fór til Island, og fikk gode gaver av kong Olav ved avskjeden. Kong Adalråd tok vel mot Gunnlaug, og han var hos ham den vinteren som en av kongens gode menn.

På den tid rådet Knåt Sveinsson den mektige for Danmark; han hadde nylig tatt ved farsarven, og truet jevnlig med å herje på England, fordi hans far, kong Svein, hadde vunnet seg et stort rike i England, før han døde der vest. Den tid var det en stor dansk hær der i landet; høvding for den var Heming, sønn av Strut-Harald Jarl og bror av Sigvalde Jarl, og han holdt det riket under Knåt som kong Svein hadde vunnet. Om våren ba Gunnlaug kongen om orlov til å fare bort. Han svarte: «Det sømmer seg ikke, at du farer fra meg, slik ufred som det nå lager seg til her i England; er du ikke min hirdmann?» «De skal råde, herre», sa Gunnlaug, «men gi meg lov å fare til sommeren, hvis ikke danene kommer». «Vi får se når den tid kommer», sa kongen.

Nå led den sommeren og vinteren med, og danene kom ikke. Og etter midtsommer fikk Gunnlaug lov av kongen å fare. Han fór øst til Norge og traff Erik Jarl på Lade i Trondheim. Jarlen tok vel imot ham, og ba ham være hos seg. Gunnlaug takket for tilbudet, men sa han likevel først ville fare ut til Island og treffe festemøen sin. Jarlen sa: «nå er de borte alle de skipene som skulle til Island». Da sa en hirdmann: «Hallfred Vandrådeskald lå her i går ute under Agdenes». Jarlen sa: «Det kan nok være; han seilte herfra for fem netter siden». Erik Jarl skaffet da Gunnlaug skyss ut til Hallfred, og han tok imot ham på beste måte. De fikk bør med en gang og det var stor glede på dem. Dette var langt ut på sommeren. Hallfred spurte Gunnlaug: «Har du hørt at Ravn Anåndssønn har bedt om Helga den fagre?» Gunnlaug sa han hadde hørt om det så vidt. Hallfred fortalte det han visste, og la til at mange mente at Ravn ikke var dårligere kar enn Gunnlaug. Gunnlaug kvad da en vise:

La bare østenvinden
leke kraftig med sjøens
ski en uke til ende —
nå er børen den beste.
Ei til lenge å leve
stunder jeg, men til å vite
at meg ingen kaller
mindre enn Ravn i mannsferd.

Hallfred sa: «Det var godt for deg, om du kom bedre fra det med Ravn enn jeg gjorde. Jeg kom med skipet mitt til Leiruvåg for fem år siden. Jeg var skyldig en av huskarene til Ravn en halv mark sølv, og den ville jeg ikke ut med. Men da red Ravn ned til oss med seksti mann og hugg ankertauet over, så skipet drev inn på leiren og holdt på å slå seg i stykker. Jeg måtte gi Ravn selvdømme og måtte betale en hel mark. Dét er det å si om mitt møte med ham». nå kom de til å tale om Helga, og Hallfred hadde mange lovord om hvor vên hun var. Gunnlaug kvad da denne visen:

Fåfengt vil den tause
Odens-stormens vekker
søke å vinne kåpens
jord under linet, det hvite;
ti i mine unge
år jeg ofte lekte
på det gulllands lyse
gullskinnende odder.

«Det var en velgjort vise», sa Hallfred. De tok land i Raunshavn nord på Melrakkesletten, en halv måned før vinternattstid, og trakk skipet opp der.

17. TORD OG GUNNLAUG BRYTES

Det var en mann som het Tord og var sønn av en bonde der på sletten. Han tok ryggtak med kjøpmennene, og de kunne ikke stå seg mot ham. Så skulle han og Gunnlaug brytes. Men natten før hadde Tord bedt Tor om seier for seg. Og da de møttes dagen etter og det bar i hop med dem, spente Gunnlaug krok for Tord og felte ham hardt i bakken; men den foten Gunnlaug stod på, gikk av ledd med det samme, så han falt, han også. Da sa Tord: «Kan hende det ikke går deg bedre i en annen sak, heller». «Hva da?» spør Gunnlaug. «Saken med Ravn», sa Tord; «hvis han får Helga den fagre ved vinternattsleite. Jeg var tilstede på Altinget, da det ble avtalt». Gunnlaug svarte ikke. Foten ble trukket i ledd igjen og omslag lagt på, men den trutnet svært.

Gunnlaug og Hallfred red med ti mann og kom ned på Gilsbakke i Borgarfjord samme lørdagskveld, som de drakk bryllup på Borg. Illuge ble glad, da han så Gunnlaug, sønnen sin, og reisefellene. Gunnlaug sa han ville ride ut til Borg med det samme; men Illuge mente det var uråd, og det sa alle andre òg, men Gunnlaug holdt på sitt. Likevel ble det ikke noe av ferden, for han var ufør for fotens skyld, enda han ikke ville være ved det. Hallfred red hjem om morgenen til Hreduvatn i Norderådalen. Der rådet Galte, en bror av ham, for eiendommene deres. Det var en staut mann.

18. RAVNS BRYLLUP. GILDET PÅ SKÅNØ

Nå må vi fortelle om Ravn at han satt i bryllupet sitt på Borg, og det sier de fleste at det ikke var stor glede å se på bruden. Det er sant som det er sagt, at fast sitter det en ung nemmer; så gikk det henne nå. På dette gildet fridde Sverting, Havr-Bjørns sønn, til Hungerd, Jofrids datter med Torodd og Torsteins stedatter. Bryllupet skulle stå på Skånø etter jul den vinteren; der bodde Torkell Torvessønn, en frende av Hungerd, sønn av Torve Valbrandssønn. Mor til Torve var Torodda, søster av Tunge-Odd. Ravn fór hjem til Mosfell med Helga.

Og da de hadde vært der en kort tid, var det en morgen, før de stod opp, at Helga lå våken; men Ravn sov og bar seg ille i søvne. Da han våknet, spurte Helga, hva han hadde drømt. Ravn kvad da en vise:

Ormleiets ø! Jeg drømte:
huggen på armen din lå jeg.
Sengen din, brud, var rød av
blodet mitt som flommet.
Dog fikk seg begrets Njorun
ei til å binde for såret.
Løkenes lind kan hende
likte, om drømmen ble sannet.

«Det skulle jeg ikke gråte over», sa Helga. «Ille har de visst sveket meg, for nå er Gunnlaug nok kommet hjem», sa hun og gråt sterkt. Litt senere spurtes det at Gunnlaug var kommet hjem. Da ble Helga så stri mot Ravn at han ikke kunne holde henne hjemme der, men måtte følge henne hjem til Borg igjen, og stor glede hadde han ikke av samlivet med henne.

Nå gjorde folk seg ferdige til å fare til gjestebudet som skulle stå om vinteren. Torkel fra Skånø hadde bedt Illuge Svarte og sønnen. Da Illuge stelte seg i stand til å fare, satt Gunnlaug i stuen og stelte seg ikke. Illuge kom og spurte: «Hvorfor steller du deg ikke i stand, frende?» «Jeg esler meg ikke til å fare», sa Gunnlaug. «Visst skal du fare», sa Illuge; «vold deg ikke den ulykken, at denne ene kvinnen binder hugen din. Lat som du ikke enser det. Kvinner er det nok av alltid».

Gunnlaug gjorde da, som faren sa; de kom til gjestebudet, og Illuge og sønnen fikk plass i det første høysætet, men Torstein Egilssønn og Ravn og brudgommens følge i det andre, rett imot Illuge. Kvinnene satt på pallen og Helga den fagre satt nest etter bruden, og gløttet ofte bort på Gunnlaug. Det gikk som det sies, at har en kvinne en mann i sinne, kan ikke øynene lenge det skjule. Gunnlaug var vel kledd; han hadde de gode klærne som kong Segtrygg gav ham, og var i mange måter den første, syntes folk: både i styrke og i venhet og i vekst. Stor glede var det ikke i gildet.

Den dagen gjestene gjorde seg ferdige til å fare bort, og konene gikk hver til sin kant for å gjøre seg i stand til reisen, gikk Gunnlaug til samtale med Helga, og de taltes ved en god stund. Da kvad Gunnlaug en vise:

Ormstunge hadde ingen
glad dag under fjellenes
sal, siden Helga den fagre
Ravns viv skulle hete;
lite enset den usle
far, hun har, min tunge, —
Seig er sverdregnsguden —
ung ble hun gift med penger.
Og videre kvad han:
Gullets jord , du stanset
gledeflommen i skalden;
vakre du, det verste
har jeg din far å lønne;
han og din mor fikk laget
fagreste mø under åklæe;
haugfolket hente den kunsten
mann og kone øvet.

Det var da Gunnlaug gav Helga kappen Adalrådsnaut; det var en kostelig ting å ha, og hun takket ham meget for gaven. Da Gunnlaug gikk ut, var det kommet hester som stod salet og bundet ute på tunet; det var mange vakre dyr i blant. Gunnlaug kastet seg opp på en hest som stod der, og galopperte over tunet og dit hvor Ravn stod, så han måtte vike unna. «Du trenger ikke vike unna», sa Gunnlaug; «du har ikke noe å være redd for denne gangen. Men du vet, hva du har gjort deg fortjent til». Ravn svarte og kvad en vise:

Sårflammens gud som vekker
valkyrjens storm — det var ille,
skulle for kjorteldisen
fiender vi bli i livet;
hærmann, syd for havet
finnes det mange slike
gode kvinner, det vet jeg;
hør på havhestens styrer!

Gunnlaug svarte: «Det kan så være, at der er mange; men ikke synes jeg det». Da løp Illuge og Torstein til og sa de ikke måtte egge hverandre. Da kvad Gunnlaug en vise:

nå må jeg høre om Ravn, at
han skal hete min like,
enda han for penger
fikk den letfagre, smykkede,
mens jeg hos gjeve Alråd
tapte min tid med å vente
våpenstorm, — det er derfor
uglad jeg går her og stille.

Etter det red folk hjem hver til sitt, og alt var rolig og tidendeløst om vinteren. Etter at Helga hadde truffet Gunnlaug, hadde Ravn ingen glede av samlivet med henne.

19. HOLMGANGEN

Om sommeren red det mye folk til tings: Illuge Svarte og sønnene Gunnlaug og Hermund; Torstein Egilssønn og sønnen Kollsvein; Anånd fra Mosfell og alle hans sønner og Sverting Havr-Bjørnssønn. Skafte hadde lovsegeombudet enda.

En dag, det var meget folk på lovberget, ba Gunnlaug om oppmerksomhet, etter at retten var sluttet, og spurte: «Er Ravn Anåndssønn her?» Ravn svarte at det var han. Gunnlaug Ormstunge sa da: «Du vet at du har tatt min festemø fra meg og gjort oss til fiender; derfor vil jeg by deg holmgang her på tinget med tre netters frist på Øksaråholmen». Ravn svarte: «Det er et bra tilbud, som ventelig var av deg, og jeg er mer enn villig, så snart du vil». Dette syntes begges frender ille om; men det var loven den gang, at den som mente han hadde lidt urett, kunne by den annen holmgang, og da tre døgn var gått, var de ferdige til holmgangen.

Illuge Svarte fulgte sønnen til holmen med meget folk, og med Ravn fulgte Skafte lovsegemann og faren og andre frender. Før de gikk ut på holmen, kvad Gunnlaug denne visen:

Sverdet jeg drog av slire,
ferdeg til kampen går jeg
ut på Altings-øren, —
unne meg Gud å seire!
Kløve jeg skal med blank-sverd
lokkenes sæte på Helgas
hete elsker og hugge
uslingens hode av halsen.

Ravn svarte og kvad dette:

Skald, du vet ei, hvem av
skalder seiren vinner;
sår-segder er dragne
ferdig i ben å bite;
blir det enn meg som får bane,
spørre fra tinget skal smykket
kvinne — viv eller enke:
modig stod mannen i striden.

Hermund holdt skjoldet for Gunnlaug, og Sverting Havr-Bjørnssønn for Ravn. Den som ble såret, skulle løse seg av holmen med to merker sølv. Ravn skulle hugge først, ettersom han var stevnet til holmen, og han hugg og traff øverst i skjoldet til Gunnlaug, og sverdet brast itu ved hjaltet, så hårdt var hugget. Sverdsodden spratt opp fra skjoldet og traff Gunnlaug i kinnet, så det ble en ørliten rift. Da løp Anund og Illuge imellom og mange andre òg. Gunnlaug sa: «nå mener jeg, at Ravn har tapt, ettersom han er våpenløs». «Og jeg sier at du har tapt», sa Ravn, «for du er såret». Gunnlaug var opphisset av sinne, og sa at de ikke hadde fått prøve seg; men Illuge svarte at de ikke skulle prøve seg lenger denne gangen. Gunnlaug sa: «Det ville jeg, at Ravn og jeg møttes en annen gang, når ikke du, far, var der og skilte oss».

Dermed gikk de fra hverandre for den gang, og folk søkte hjem til bodene. Dagen etter ble det fastsatt i loven av lagretten at fra den dag skulle det være slutt på all holmgang, og dette ble gjort med alle de forstandigste menns råd som var der tilstede, og det var de klokeste menn fra hele landet. Og det var den siste holmgangen som ble fremmet på Island, den hvor Ravn og Gunnlaug sloss.

En morgen, da brødrene Gunnlaug og Hermund gikk ned til Øksaråen for å to seg, kom det mange kvinner gående på den andre siden av åen, og blant dem var Helga den fagre. Hermund sa: «Ser du venninnen din, Helga den fagre, der på andre siden av åen?» Gunnlaug kvad da denne visen:

Menneskers barn til uferd
fødtes møen den fagre;
alltid var det min lengsel
gullprydet viv å eie;
nå er det fåfengt å stirre
etter den svanefagre
gullringens dis — det svir i
mine sorte øyne.

Så gikk de over åen, og Helga og Gunnlaug taltes ved en stund. Og da de gikk øst over åen igjen, stod Helga og stirret etter Gunnlaug. Han så da tilbake over åen og kvad denne visen:

Øyenvippenes måne
skinte under brynenes lyse
himmel og strålte mot meg
blank som haukens øye;
og denne glans fra gullsmykt
kvinnes øye-måne
vil for meg og henne
vende alt til uferd.

Kort etter dette red folk hjem fra tinget; og Gunnlaug var på Gilsbakke. En morgen, da han våknet, var alle de andre stått opp; han lå i en skapseng innenfor benken. Da kom det inn i skålen tolv mann og alle væpnet: det var Ravn Anundsønn. Gunnlaug sprang opp og trev våpnene sine; men Ravn sa: «Vær ikke redd. Nå skal du høre i hvilket ærend jeg kommer her. Du bød meg holmgang i sommer på Altinget, men syntes ikke den ble fullprøvet. Nå vil jeg by deg, at vi farer bort fra Island og utenlands begge to i sommer og går på holm i Norge. Der vil ikke frendene våre stå i veien for oss». Gunnlaug svarte: «Talt som en mann! Og det tilbudet tar jeg gjerne imot. Og vil du, så bli her og ha det som du vil». Ravn svarer: «Det er et godt tilbud, men denne gangen får vi ride bort straks», og dermed skiltes de. Frendene på begge sider syntes meget ille om dette, men kunne ikke gjøre noe ved det, så hårdt de tok det, begge to. Og så måtte det vel gå som det var laget.

20. RAVN FARER TIL NORGE

Nå er å si om Ravn, at han gjorde skipet sitt ferdig i Leiruvåg. Blant dem som fór med Ravn er nevnt to menn, Grim og Olav, søstersønner av hans far, gilde menn begge to. Alle frendene til Ravn syntes det var ille, at han fór. Men han sa at han hadde budt Gunnlaug holmgang, fordi han ikke hadde noen glede av å være gift med Helga; og så fikk den ene av dem falle for den annen, sa han. Så stakk han til sjøs, så snart de fikk bør, og kom med skipet til Trondheim og var der om vinteren. Gunnlaug spurte han ikke til den vinteren, og sommeren over ventet han, og andre vinteren med var han i Trondheim, et sted som heter Levanger.

21. GUNNLAUG KOMMER TIL NORGE

Gunnlaug Ormstunge tinget seg rom på skipet til Hallfred Vandrådeskald nord på Sletten; men det drog ut, før de ble ferdeg. Da de fikk bør og stakk til sjøs, kom de til Orknøyene, og da var det straks vinter. Sigurd Jarl Lodvessønn rådet da over øyene, og til ham fór Gunnlaug og var der om vinteren, — i akt og ære.

Om våren rustet jarlen seg til hærferd; Gunnlaug fulgte ham og de herjet den sommeren vidt omkring på Suderøene og i Skotlandsfjordene og holdt mange slag. Hvor de kom var Gunnlaug den djerveste mann til å gå på, og hard og kald i kampen som ingen annen. Sigurd Jarl nådde hjem tidlig på sommeren; men Gunnlaug gikk om bord på et skip med noen kjøpmenn, som seilte til Norge, og skiltes fra Sigurd Jarl i stort vennskap.

Gunnlaug fór nord til Trondheim til Erik Jarl på Lade, og kom dit først på vinteren. Jarlen tok vel imot ham og bød ham å være hos ham, og det tok han imot. Jarlen hadde alt spurt det som hadde gått for seg mellom ham og Gunnlaug, og han sa til Gunnlaug, at han forbød dem å slåss i hans rike; Gunnlaug sa at det rådde jarlen for. Han var der om vinteren, men var fåmælt hele tiden. En dag om våren gikk Gunnlaug ute og Torkel, en av frendene hans, med ham. De gikk bort fra gården og kom til en voll med en mannring. Inne i mannringen stod det to menn med våpen og fektet; den ene kalte de Ravn og den andre Gunnlaug. De som stod omkring sa, at islendingene var smålåtne folk og seine til å huske det de lovte. Gunnlaug merket at dette var gjort på spott og at det var stor hån over ham, og gikk bort uten et ord. Men kort etter sa han til jarlen, at han ikke lenger tålte å være til spott for hirdmennene på grunn av denne saken med Ravn, og ba jarlen gi ham følge til Levanger. Jarlen hadde hørt at Ravn var dratt fra Levanger og øst til Svitjod, og derfor gav han Gunnlaug lov til å fare og to mann til følge på ferden.

22. GUNNLAUG TREFFER RAVN

Gunnlaug fór nå fra Lade med seks mann inn til Levanger. Samme dag som han kom dit om kvelden, var Ravn dratt om morgenen med fire mann. Derfra fór Gunnlaug opp til Verdal og kom hver kveld dit som Ravn hadde vært natten før. Gunnlaug fór til han kom til den øverste gården i dalen, som heter Sul. Derfra var Ravn dratt om morgenen. Gunnlaug stanset da ikke der, men fór straks om natten, og om morgenen i solrenningen så de hverandre. Ravn var da kommet et sted det var to vann og mellom vannene en slett voll; det heter Gleipnesvollene. Ut i det ene vannet går det et lite nes som heter Dinganes. Der stanset Ravn og mennene hans på neset; de var fem i følge, og blant dem Grim og Olav, frendene hans. Da de møttes, sa Gunnlaug: «Det er vel, vi har funnet hverandre». Ravn ville ikke si imot, sa han. «Og nå kan du velge, hva du vil», sa Ravn: «at vi slåss alle, eller bare vi to; men like mange skal det være på hver side». Da sa Grim og Olav at de ikke bare ville stå og se på, mens de sloss; og det samme sa Torkel Svarte, Gunnlaugs frende. Da sa Gunnlaug til dem jarlen hadde gitt ham med: Dere skal sitte og se på, så dere kan fortelle om kampen».

Og det gjorde de.

23. HOLMGANGEN PA DINGANES

Så gikk de løs på hverandre, og modig sloss de alle sammen. Grim og Olav gikk begge mot Gunnlaug alene; men det endte med at han drepte dem begge, og selv var han usåret enda. Dette sanner Tord Kolbeinssønn i det kvadet, som han gjorde om Gunnlaug Ormstunge:

Gunnlaug la i marken
Olav og Grim, før han nådde
med sitt sverd, det kvasse,
kampglade Ravn å tvinge,
harm han stod i striden,
tre modige hærmenn
hugg han, — med blodige hender
mennene han felte.

Imens sloss Ravn og Torkel Svarte, Gunnlaugs frende. Torkel falt og lot livet der, og til sist falt alle Gunnlaugs og Ravns menn. Så bar det i hop med de to, og de hugg store hugg og gikk hardt på hverandre, og var like ville begge to. Gunnlaug brukte sverdet Adalrådsnaut, og det var et overlag gildt våpen. Gunnlaug traff omsider Ravn med et veldig hugg, som tok foten av ham. Han falt ikke likevel, men trakk seg bort til en trestubbe og støttet seg på den. Da sa Gunnlaug: «nå er du kampufør, og jeg vil ikke slåss med deg lenger, nå du er lemlestet.» Ravn svarte: «Det er så, at jeg er ille medfaren; men enda kunne jeg vel holde ut en stund, fikk jeg litt å drikke.» «Svik meg ikke da», sa Gunnlaug, «om jeg gir deg vann i hjelmen min.» «Jeg skal ikke svike deg», sa Ravn. Gunnlaug gikk da bort til en bekk, og tok vann i hjelmen og gav ham. Han tok imot den med venstre hånd, men med høyre hugg han til Gunnlaug i hodet med sverdet, så han fikk et gapende sår. «nå svek du meg stygt», sa Gunnlaug; «og æreløst fór du frem mot meg som trodde deg.» Ravn svarte: «Det er sant, som du sier; men jeg kunne ikke annet, — jeg unte deg ikke Helga den fagres favntak.» Så sloss de påny hårdt og kvast, men det endte med at Gunnlaug vant over Ravn, og der lot Ravn livet. Da kom følgemennene fra jarlen frem og bandt om såret Gunnlaug hadde i hodet. Han satt imens og kvad denne visen:

Venner, sverdmenn gjeve!
Ravn som alltid visste
spydenes storm å vekke,
møtte meg nyss i striden;
heftig som våpenregnen
som i morges, hærmenn,
på det stenete nesset
strømmet over Gunnlaug.

Siden jordet de dem som var døde, og Gunnlaug satte de på hesten hans og fikk ham helt ned til Levanger. Der lå han i tre døgn og fikk full tjeneste av presten, før han døde. Han ble jordet ved kirken der. Alle fant det var stor skade at det skulle gå slik med Gunnlaug og Ravn, og at de skulle late livet på den måten.

24. ILLUGE OG ANUND DRØMMER OM SØNNENES DØD

Om sommeren, før denne tidende spurtes ut til Island, drømte Illuge Svarte hjemme på Gilsbakke, at Gunnlaug kom til ham tilsølt av blod og kvad denne visen for ham — Illuge mintes den, da han våknet, og kvad den siden for andre:

Ravn meg hugg med brynjens
klingende fisk , — men den kvasse
sverdegg, jeg lot blinke,
bet ham selv i foten;
da fikk grådig valravn
vasse gjennom sårmyr
valkyrjens høye kampstav
kløyvet Gunnlaugs hode.

Samme natten hendte det sør på Mosfell, at Anund drømte, at Ravn kom til ham, blodig over det hele, og kvad denne visen:

Rødt ble sverdet, da sverdgud
såret meg hinsides havet;
skjold-troll rente mot skjoldet,
prøvet seg på dets runding.
Blodige blod-gåsunger
stod i blod over hodet,
ennå en gang fikk sårgrisk
sårfugl i sårsjø vade.

På Altinget sommeren etter sa Illuge Svarte til Anund på lovberget: «Tenker du å gi meg bot for sønnen min, som din sønn svek mot ord og avtale?» Anund svarte: «Langt er det fra min tanke å bøte for ham, så sårt som jeg har sørget over det møtet deres; men heller ikke vil jeg kreve bøter av deg for min sønn». «Vil du ikke bøte, så skal snart noen av dine frender eller ættmenn få unngjelde for det», sa Illuge. Han var meget uglad hele sommeren etter tinget.

25. HEVN FOR GUNNLAUG

Så er sagt, at om høsten red Illuge fra Gilsbakke med tredve mann og kom til Mosfell tidlig på morgenen. Anund og sønnene hans kom seg unna til kirken; men Illuge tok to frender av ham — den ene het Bjørn, ham drepte de, og den andre het Torgrim, ham hugg de foten av. Etter det red Illuge hjem, og dette fikk Anund ikke hevnet.

Hermund Illugessønn sørget meget over broren Gunnlaug og syntes ikke han var fullhevnet med det som gjort var. Anund på Mosfell hadde en brorsønn som het Ravn; han var en stor kjøpmann og eide et skip som stod på land i Hrutafjord. Om våren red Hermund Illugessønn alene hjemmefra og nordover Holtavardeheien til Hrutafjord og ut på Bordøren til kjøpmannsskipet; det var da nesten seilklart. Ravn styresmann var på land og mange mann med ham. Hermund red bort til ham og la spydet gjennom ham og red sin vei med en gang. Men alle Ravns reisefeller stod håndfalne og lot ham ride. Det ble aldri lagt noen bøter for dette drapet; og dermed var det slutt på striden mellom Illuge Svarte og Anund på Mosfell.

26. HELGAS ANNET EKTESKAP

Da en tid var gått, giftet Torstein Egilssønn bort datteren Helga til en mann som het Torkell, sønn av Halkell; han bodde ute i Raundal. Helga fór hjem med ham og ble der; men noen elsk til ham fikk hun ikke, for hun kunne ikke glemme Gunnlaug, enda han var død. Likevel var Torkell en kjekk mann, rik og en god skald. De hadde mange barn sammen. En sønn het Torarin og en Torstein; det var flere barn også.

Den største gleden Helga hadde, var å bre ut kappen Gunnlaugsnaut og se lenge på den. En gang kom det en stor sott på gården hos Torkell og Helga, og mange lå der og led lenge. Helga ble også syk, men holdt seg oppe. En lørdagskveld satt Helga i ildskålen og støttet hodet mot husbondens kne. Da lot hun dem hente kappen Gunnlaugsnaut, og da den kom, rettet hun seg opp, og bredte den ut foran seg og så på den en stund; så seg hun bakover i husbondens fang og var død. Da kvad Torkell denne visen

I min arm jeg sorgfull
la min gode hustru,
Gud lot døden komme
til min lyse lindis,
jeg har lidt det tyngste
noen mann kan lide

Helga ble ført til kirke og jordet. Torkell bodde der etter henne. Helgas død syntes alle var et stort tap, som ventelig var.

Og her ender sagaen.