Modernismen – en reaksjon på modernitet

Det moderne er et vagt begrep. Ordet moderne betyr "nyere". Det motsatte av moderne er "tradisjonell" eller "gammeldags". Når vi bruker disse orda om samfunnet, må vi se på dem som stadier i historien.

Den industrielle revolusjon og opplysningstida

Vi bruker gjerne begrepet det moderne om Vesten etter den industrielle revolusjon og opplysningstida. Årsaken er at disse to hendelsene/periodene hadde stor innvirkning på både samfunnsstrukturen og individet. Særlig er det overgangen fra et jordbrukssamfunn til industrisamfunnet og religionens svekkede stilling, som kjennetegner det moderne.

Det tradisjonelle

Kjennetegn ved det tradisjonelle samfunnet:

• Bondesamfunnet er noe av det som kjennetegner denne tidsperioden. Mennesket er i hovedsak engasjert i jordbruket, og ikke minst blir dette drevet med menneskekraft.

• Religionen gjennomsyrer hele samfunnet. Makthaverne legitimerte gjerne makta si ved å si at de var innsatt av Gud. I tillegg påvirka religionen enkeltindividet i hverdagen ved at normer og regler var basert på Bibelen.

Kjennetegn ved det moderne:

• Industrisamfunnet preger tida. Den industrielle revolusjon sammenfaller i stor grad med opplysningstida. En følge av industrialiseringa er urbanisering. Det vil si at mange flytta fra bygda og bondegården til byene for å finne jobb. Dermed ble den tradisjonelle familiestrukturen, der storfamilien var kjernen, brutt opp.

• Sekularisering er et begrep som brukes om en utvikling der religionens betydning blir mindre i et samfunn. I den vestlige verden (Europa og Nord-Amerika) har det sett ut som sekularisering har gått hånd i hånd med moderniseringa på 1800- og 1900-tallet. Vitenskapen erstatter religionen som forklaring på hvordan verden er bygd opp.

Sosiologen Thomas Hylland Eriksen skriver dette om modernitet og framskrittstro:

Moderniteten og dens fremskrittstro råder grunnen nesten alene i dagens verden. Det faktum at nesten alle verdens nasjonalstater går inn for planlagt, menneskelig kontrollert utvikling langs noenlunde de samme linjer, er et tegn på at moderniteten har seiret som ideologi. Altså som bærer av håp og drømmer. (Hylland Eriksen, 1991 , s.70)

Det moderne prosjekt kan sies å være denne troen på moderniteten, som Hylland Eriksen mener har seiret i Vesten i dag. På 1800-tallet bredte det seg en oppfatning om at samfunnet gikk framover, i positiv forstand. Det var en tro på at framskrittet, fornuften og individets frihet brakte samfunnet i riktig retning og skulle gjøre liva våre bedre.

Modernismen er navnet på ei stilretning. Det betyr at vi sier visse forfattere skriver modernistisk, noen malere maler modernistisk, og at du kan lytte til modernistisk musikk.

Siden stilretninga heter modernismen, er det vel mest logisk å tenke seg at modernistene elska det moderne og omfavna det moderne prosjekt? Men det stemmer ikke.

Modernismen om byen

Veldig mye modernistisk litteratur er nemlig pessimistisk. Den skildrer for eksempel hvordan individet føler seg ensomt og fremmed i byen. Se hvordan Rolf Jacobsen, en av Norges mest kjente lyrikere, skildrer bylivet i dette utdraget fra diktet "Signaler":

Byens signaler,
byens jagende pulsslag
vil du fornemme en natt: -
den natt
du første gang
går ensom og uten håp

(Jacobsen, 1933)

Modernismen og fremmedfølelsen

En annen modernistisk lyriker, Sigbjørn Obstfelder, skildra byen og fremmedfølelsen allerede på 1890-tallet. I diktet "Byen" lever jeg-et alene i fjellet. Plutselig føler det en lengsel mot menneskene og iler til byen:

[...]Neste aften står jeg på den stenlagte gate. Der er ingen skog lenger, men hus og hus og vinduer, ingen sus gjennom blader, men surren av vogner, larm av utallige føtter [...] Og omsider går det opp for meg, omsider ser jeg det: De er vanvittige, de piskes av sin egen skygge. Og jeg ser meg om, jeg ser på deres øyne, deres miner, deres ilen og løpen:

Ja, de er vanvittige, de er vanvittige.
(Obstfelder, 1893)

Jeg-ets håp om å føle fellesskap med andre mennesker i byen knuses altså. I stedet blir det en ensom observatør som fastslår at menneskene er "vanvittige". Både dette diktet og Rolf Jacobsens "Signaler" handler om hvordan individet føler seg fremmed i den store, stressende byen. I stedet for å være menneskenes hjem blir byen et sted for mennesket å føle seg fremmed.

Mye modernistisk kunst betviler altså at det moderne samfunn fører til et lykkelig liv. I stedet blir det skrevet tekster og malt bilder som stiller spørsmål som:

• Hva skjer med individet i byens jag etter effektivitet?

• Hva skjer med mennesket når alle gamle strukturer brytes opp?

• Hva er meninga med livet når religionen ikke lenger kan gi oss svar på denne gåta?

• Er det ikke farlig at vi fjerner oss fra alt som er naturlig og opprinnelig?

Mange modernister framstilte altså det moderne samfunnet som fjernt fra det naturlige. I den moderne byen med fabrikker og blokker forsvinner mennesket. Og i den moderne verden med troen på vitenskapen og fornuften forsvinner følelsene, fantasien og nærheten til naturen.

Filosofisk og historisk bakgrunn

Et bakteppe for disse modernistiske bekymringene kan vi finne i både filosofien og historien. Filosofen Friedrich Nietzsche sa "Gud er død". Spørsmålet blir da: Om Gud er død, hva er da det faste holdepunktet og endestasjonen i livet? Hvorfor er vi her på kloden i det hele tatt?

Og om vi går til historien, så får framskrittstroa seg en knekk under første verdenskrig. For denne krigen, som slakta unge soldater i hopetall, hadde jo brukt nettopp framskrittene til det moderne samfunnet som middel: tanksen, flyet og bombene.

Når den moderne verden var så grusom, hvordan kunne da modernistene hylle og skjønnmale den?

Kilder

Guneriussen, W. (1999). Å forstå det moderne. Oslo: Aschehoug. Henta fra https://www.nb.no/items/84b048655b9c5b6aeb324490f90cf38c?page=0&searchText=Modernisme

Hylland Eriksen, T. (1991). "Den paradoksale fremskrittstroen". K. Clemet & M. Eide mfl. (Red). Tror vi fortsatt på fremskrittet? En antologi. Oslo: Aschehoug. Henta fra https://www.nb.no/items/f833aad6a88db772cf8ab2017c038360?page=71&searchText=%22det%20moderne%20prosjekt%22

Jacobsen, R. (1933). "Signaler" i Jord og jern. Oslo: Gyldendal. Henta fra https://www.nb.no/items/6716907b4d3ba91974f43a923fb92141?page=51&searchText=Signaler

Obstfelder, S. (1903). "Byen" i Efterladte arbeide, København: Gyldendalske.