Ni liv

Senvinteren 1943 reiser Jan Baalsrud og hans 11 medsammensvorne motstandsfolk med fiskebåten Brattholm fra Shetland til Toftefjorden nord for Tromsø. De er på sabotasjeoppdrag, og blant mennene om bord er det soldater fra Kompani Linge, samt eksplosiver og annet utstyr fra hjemmefronten. Målet er blant annet å sprenge Bardufoss flyplass og sjøflyhavna Skatøyra utenfor Tromsø. Mennene blir imidlertid angitt, og tyskerne angriper dem. Jan Baalsrud, som da er 26 år, er den eneste som unnslipper angrepet, til tross for at en tysk kule har revet av den ene stortåa hans. Han får likevel svømt i sikkerhet over et sund med isvann, og han setter kursen videre østover i retning det nøytrale Sverige.

Underveis får han hjelp av lokalbefolkning, fra jordmødre til fiskere. Men siden han er ettersøkt av nazistene, prøver han å komme seg østover alene. De patruljerende tyskerne søker etter all mistenkelig aktivitet, og Baalsrud bør ikke bli sett sammen med andre mennesker. Han får imidlertid låne et par ski, og tar fatt på ferden over fjellet. På ferden blir han snøblind, og til slutt er han helt avhengig av hjelp fra andre. Senere, under en snøstorm, må han holde seg i ly i to uker. Her blir han nødt til å skjære av seg tærne sine for å unngå å dø av koldbrann.

Nærmere svenskegrensa må Baalsrud bli fraktet i en kjelke. Fryktelig uvær, logistikkproblemer nabodalene i mellom og et sterkt tysk nærvær setter på nytt en stopper for progresjonen. Baalsrud må gjemmes i en snøhule, og her blir han liggende i flere uker alene før han kan få mer hjelp. Imponerende nok overlever Baalsrud disse påkjenningene, og til slutt, etter flere mislykkede forsøk, lykkes det samer å få fraktet ham over grensen i skjul av en reinsdyrflokk.

Ni liv er basert på boka ”We die alone”, en gjenfortelling av Jan Baalsruds flukt. Boka er skrevet av den britiske forfatteren David Howarth, og ble utgitt i 1955.

Baalsrud spilles av Jack Fjeldstad (1915-2000), som var en velrennomert teaterskuespiller så vel som filmskuespiller. I 1985 ble han slått til ridder av St. Olavs Orden for sin innsats innen norsk filmkunst.

Det som har bidratt til å gjøre filmen så verdsatt, er at selv om filmens hovedperson, Jan Baalsrud, er en real hardhaus, så er han avhengig av hjelp fra alminnelige mennesker. Han er en stor helt, men også han har sin tålegrense. Skuddskade, snøblindhet, koldbrann og uvær setter en stopper for hans muligheter til å klare flukten til Sverige alene. Vanlige norske kvinner og menn kommer ham til unnsetning, og i en felles strabasiøs og farefull dugnad lykkes de i å få transportert krigshelten i sikkerhet.

Regissør Arne Skouen forteller altså ikke primært en historie om en norsk helt. Dette er vel så mye en historie om norsk risikovillighet og hverdagsfolks oppofrende krigsinnsats. I tillegg er Skouens mesterverk en visuell ambassadør for storslått norsk natur, selv om opptakene er i sort/hvitt. Ni Liv fra 1957 regnes som en av Skouens mest sentrale bragder. Filmen ble Oscar-nominert (i 1957), og er senere blitt kåret til Norges beste film gjennom tidene (både i 1991 og i 2005.).

Historien om Jan Baalsrud ble på ny filmatisert i 2017. Filmen er regissert av Harald Zwart, og fikk tittelen Den 12. mann.

Filmskaperen, forfatteren og journalisten Arne Skouen (1913-2003) levde et svært kreativt og produktivt liv. Han vokste opp i Oslo, og hans foreldre stimulerte ham tidlig til å fatte interesse for litteratur, skuespill og musikk. Bare 19 år gammel fikk han utgitt sin første bok, ungdomsromanen Gymnasiast.

I årene som fulgte skrev han enda flere romaner, samt skuespill, samtidig som han var ansatt i ulike stillinger i Dagbladet og Verdens Gang. Skuespillet Gullstolen skulle oppføres i 1943, men det ble stoppet av nazistene. Samme år rømte Skouen til Sverige. Han var da en aktiv hjemmefrontkjemper. I Sverige ble hans kreativitet ytterligere stimulert i det kunstneriske miljøet i Stockholm. Det var her han fikk sine første erfaringer med filmarbeid.

I krigsårene oppholdt han seg en del i London, Washington og New York, men også i Hollywood, hvor han tilegnet seg mye informasjon rundt filmproduksjon. Etter hans retur til Norge i 1946 tok det bare tre år før han, sammen med sin makker Ulf Greber, regisserte debutfilmen Gategutter, basert på Skouens egen roman. Etter dette skulle Skouen skrive og regissere en rekke filmer, og han ble raskt en av tidens aller mest fremtredende filmskapere. Flere av filmene hans har til felles at han ønsker å på ulike vis fortelle om enkeltindividers kamp mot overmakten. Den svakes rett har gjentatte ganger stått i sentrum, enten det har vært formidlet med humor eller alvor.

Med filmatiseringen av Johan Falkbergets roman An-Magritt avsluttet Arne Skauen sitt regivirke så tidlig som i 1969. Hans innflytelse på norsk filmhistorie har imidlertid ikke blitt glemt, og han og hans filmer er gjentatte ganger i ettertid blitt hedret for sin betydning.