Fortelleteknikker i sjangerfilm, TV-serier og reality-konsepter - Reality-konsepter - NDLA film - NDLA

Hopp til innhold
Læringssti

Du er nå inne i en læringssti:
Fortelleteknikker i sjangerfilm, TV-serier og reality-konsepter

Fagartikkel

Reality-TV

Reality-konsepter blander elementer fra fiksjon og fakta. Denne TV-sjangeren bygger på en konstruert virkelighet. Et typisk trekk ved reality-sjangeren er at det er vanlige mennesker som spiller hovedrollene. Et annet sentralt trekk er at deltakerne spiller seg selv og er ment å være autentiske.

Fortelleteknikk

Reality-TV[1] har røtter tilbake til dokumentarfilm og en «flue-på-veggen»-filming der kamera er ment å dokumentere det som skjer i virkeligheten. En forløper for reality-TV var serien An American Family som ble produsert i USA fra 1971 til 1973. Den portretterte en amerikansk familie ved å filme dem i deres dagligliv, inkludert alle konflikter, skandaler og hendelser som oppsto. Filmskaperne hadde til hensikt å vise fram skjulte sider ved det amerikanske samfunnet og ønsket å bidra til debatt om tabuer og sosiale dilemmaer i USA.

Fra tidlig på 1990-tallet kom formater som i større grad var produsert med tanke på underholdningsverdi og mindre som en samfunnskommentar. Blant de mest kjente er amerikanske The Real World (MTV, fra 1992). Formatet filmet en gjeng ungdommer som ikke kjente hverandre fra før, mens de bodde sammen i en leilighet. Formålet var å filme situasjoner og å følge utviklingen i relasjonene mellom ungdommene.

NRK laget i 1994 en lignende reality-serie kalt Åtte & 1/2. I tillegg til dokumentariske elementer har reality-TV innslag av drama eller såpeopera; altså at konflikter mellom personer følges over tid, at følelser blir uttrykt åpent og gjerne dramatisk, og at deltakerne er valgt ut med tanke på å skape dynamikk og at de skal fungere i bestemte roller i forhold til hverandre.

Billig å produsere

Reality-TV ble en trend i TV-bransjen fra århundreskiftet og tidlig 2000-tall. Sjangeren ble relativt raskt utbredt og populær over store deler av verden. En årsak til populariteten er at formatene er relativt billige å produsere sammenlignet med dramaproduksjoner. En annen årsak er at formatene er laget som en oppskrift eller en formel som er enkel å overføre fra et land til et annet.

De fleste realityserier bygger på konsepter som selges på det internasjonale TV-markedet, og er bundet til et format som eies av et produksjonsselskap. Globalt var det særlig to formater som skapte reality-TV-trenden: Big Brother (Nederland 1999, norsk versjon på TV Norge fra 2001), Robinsonekspedisjonen (Sverige 1997, norsk versjon på TV3 fra 1999). Typisk for disse to formatene er at de har opprinnelsesland utenfor USA, som har dominert produksjonen av TV-formater internasjonalt. At små land som Sverige og Nederland utviklet formater som ble solgt globalt, var en stor endring sammenlignet med etablerte mønstre for eksport av TV. Av norske formater er det særlig 71 grader nord (1999) og Farmen (2001) som har blitt solgt på det internasjonale markedet.

Reality-TV har i ettertid utviklet seg i ulike retninger og inneholder en rekke undersjangre:

  • Dokusåpe, for eksempel Charterliv
  • Talentshow-reality, for eksempel Idol
  • Gameshow-reality, for eksempel 71 grader Nord
  • Kjendis-reality, for eksempel Farmen Kjendis og Skal vi danse
  • Sosialt-eksperiment-reality, for eksempel Paradise Hotel

Til refleksjon: Hva er likt, og hva er ulikt, mellom en TV-serie og et reality-konsept?

Skrevet av Gunn Enli. Rettighetshaver: Store norske leksikon
Sist faglig oppdatert 12.06.2017