Avl på storfe

Det innebar blant annet at man tidlig gikk bort fra å legge vekt på ytre egenskaper og utseende, og at man ikke førte videre avl på såkalt stedegne raser på landsplan. I dag anser vi de gamle rasene som hører til i ulike landsdeler, mest som kuriositeter. Men siden det er viktig å ta vare på et bredt spekter av arvemateriale, og siden det finnes de som er spesielt interesserte i de gamle rasene, er det fortsatt flere som holder gamle storferaser og sørger for at de føres videre.

Et sentralt vilkår for å kunne drive effektivt avlsarbeid på storfe, var at det tidlig ble utviklet systemer og organisasjoner som tok seg av å måle og registrere ytelsen i norske besetninger, det vi i dag kaller kukontrollen. Et annet viktig hjelpemiddel for å oppnå effektivt avlsarbeid var kunstig inseminering. Kunstig inseminering ble enda mer anvendbart da man utviklet metoder for å fryse ned sæden og distribuere den i frossen tilstand, slik at den var like anvendelig etter opptining. I våre dager er det svært sjelden at noen holder egen okse for å bedekke kyrne – de blir nesten utelukkende drektige med kunstig inseminering.

De første åra med systematisk avlsarbeid var økt melkeproduksjon og bedre fôrutnyttelse det sentrale målet. Evnen til kjøttproduksjon kom også tidlig med som et avlsmål, slik at NRF i dag blir karakterisert som en kombinasjonsrase som gir godt utbytte av både melk og kjøtt. Tallet på mål og vektlegginga av dem er etter hvert endret mange ganger. I dag er lynne, motstandsevne mot sjukdom og egenskaper som er viktige for helse og bruken av dyra, godt etablert som sentrale avlsmål.

At Geno var tidlig ute med å legge vekt på så vel kombinasjonen av melk og kjøtt som på motstandsevnen mot sjukdom, har vært et stort fortrinn som har gjort det mulig for Geno å eksportere norsk storfesæd til andre land. På de internasjonale markedene, og også i en viss grad på hjemmebane, konkurrerer NRF med spesialiserte melkeraser, særlig Holstein.