Pressens plass i viruskrigen

Mediekommentar av Sven Egil Omdal

Siste helg i mars skulle mer enn 600 redaktører og journalister dratt til Tønsberg og konferansen til Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse (SKUP). I stedet ble de hjemme, og måtte forholde seg kritisk og undersøkende til den største krisen som har truffet landet på to generasjoner.

Det er forståelig at krigsmetaforene sitter løst denne våren da vi først skulle markert 80-årsminnet for invasjonen og så feiret 75-årsdagen for frigjøringen. Mye er likt, ikke minst angsten for fremtiden og de mange ryktene om hvordan det går i kampen mot fienden. Men mye er også ulikt. Ikke minst er pressen fri til å rapportere som den ønsker, og til å kikke makten i kortene som den pleier. Ingen har seriøst krevd at mediene skal være mikrofonstativ for regjeringen, bare at mikrofonstativet som brukes, er langt nok.

Men hvor kritisk er det greit å være når kampen for å hindre at helsevesenet kneler av belastningen, avhenger av at vi alle har tillit til myndighetene? Hva skjer hvis mistilliten brer seg, næret av avsløringer om elendig beredskap, uenighet om strategi, feil beslutninger og løfter som skaper falske håp?

Under en virkelig krig blir det lagt begrensninger på pressefriheten og pressen vil normalt også begrense seg selv. Det ville blitt oppfattet som landssvik hvis NRK meldte hvor forsvaret av landet var spesielt dårlig, eller hvis VG kunne avsløre hvordan våre nye F35-fly lett kunne settes ut av spill.

Men hva med meldingen om at Norge er et av landene i Vest-Europa med lavest antall intensivsenger? Eller reportasjene om at Folkehelseinstituttet ikke nødvendigvis er enig i alle tiltakene regjeringen har vedtatt? Svekker ikke det totalberedskapen?

Regjeringen har fått fullmakter den normalt ikke har i fredstid. Den bruker sin myndighet mer resolutt enn vi er vant med, og disponerer nasjonens økonomiske ressurser med kraft. Men det viktigste verktøyet den har i kampen mot smitten, er fortsatt den store tilliten i det norske samfunnet. Denne tilliten er bygget opp over generasjoner og er et slags åndelig oljefond som vi kan trekke på nå.

Denne tilliten vil fort bli uthulet hvis det bredte seg en oppfatning av at vi ikke får vite sannheten om det som treffer oss. Det kan være deprimerende å få innsikt i hvor svak beredskapen mot en pandemi har vært, og frustrerende å se at heller ikke de som tar de viktige avgjørelsene, er enige seg imellom. Men alternativet er verre. Det er rykter, falske påstander, mistillit og sviktende oppslutning om tiltakene.

Derfor er det viktig at pressen er fri til å utøve sin kritiske rolle, på samme måte som det var viktig at Stortinget satte foten ned for forsøket på å skape ubalanse mellom statsmaktene. Demokratiet står på prøve, og vi stryker hvis vi suspenderer de institusjoner som kjennetegner det.

Men vi trenger ikke bare en kritisk presse, vi trenger også en ansvarlig. En som vurderer konsekvensene av å løfte en hvilken som helst mening og gi den autoritet. En som vurderer hva det gjør med helsen å pøse på med de mest skremmende scenarioene, og la enhver sjarlatan presentere sine alternative tiltak. En som ikke gjengir anonyme påstander som ikke er belagt. Den presse som vil være kritisk i disse dager, bør først og fremst være kildekritisk.

Det var synd at de 600 gikk glipp av første foredrag på den planlagte SKUP-konferansen. Der skulle tidligere nyhetsdirektør i Danmarks Radio, Ulrik Haagerup, snakket om konstruktiv journalistikk. Denne formen for journalistikk er ikke en smilefjes-versjon av faget, der alle kritiske spørsmål er lagt bort. Den grunnleggende ideen bak den konstruktive journalistikken er at arbeidet ikke er ferdig når svakheten er avslørt eller problemet beskrevet. Da skal journalisten gå videre og lete like kritisk etter de beste løsningene.

Er det noen gang vi har hatt bruk for nettopp en slik journalistikk, så er det nå.