Bilder endrer verden

Det er enkelte bilder som vi bærer med oss hele livet, bilder som ikke vil slippe taket, og som etser seg inn i minnet. Et av disse bildene er bildet av jenta Phan Thi Kim Phuc, som sammen med resten av familien flykter fra landsbyen Trang Bang. Landsbyen er akkurat blitt bombet med napalm av sørvietnamesiske bombefly. Naken, med smeltet hud, løper hun nedover hovedveien mens hun skriker "så varmt, så varmt" og "noen må gi meg vann".

Dette ene bildet med den brennende napalmen i bakgrunnen, brakte krigens grufulle redsler inn i stuene til folk på en måte som ord alene ikke kan klare. Bildene fra Vietnamkrigen fikk mennesker over hele den vestlige verden til å ta avstand fra den amerikanske krigføringen, noe som var medvirkende til at amerikanerne etter hvert trakk seg ut av Vietnam.

Den 21 år gamle fotografen Nick Ut var på jobb i Vietnam for det amerikanske nyhetsbyrået Assosiated Press (AP). Det tok han brøkdelen av et sekund å ta dette ikoniske fotografiet. "Jeg måtte gråte litt selv da jeg så henne komme løpende", sa Nick Ut i et intervju med AP 40 år etter (Schjønberg, 2012).

Opplevelsen satte sitt preg på fotografen. "Jeg tenkte at hvis ikke jeg hjalp henne, så ville hun dø, og da hadde jeg vært nødt til å ta mitt eget liv etterpå" (Schjønberg, 2012). Etter å ha tatt bildet kjørte fotografen henne til et lokalt sykehus, hvor hun fikk behandling for brannskadene. Senere ble hun overført til et sykehus som amerikanerne drev i Saigon, takket være den britiske fotografen Christopher Wain. Etter 14 måneder og 17 operasjoner var hun igjen på beina.

Men det var ikke gitt at AP ville trykke bildet, siden de hadde strenge regler angående bilder med nakenhet. Billedredaktør for AP i Vietnam, Horst Faas, skjønte likevel fort hvor sterkt bildet var. Han fikk gjennomslag for sitt syn i hovedredaksjonen i USA. Dermed gikk bildet verden over. I 1972 ble bildet kåret til verdens beste pressebilde av World Press Photo, og året etter fikk fotografen Pulitzerprisen.

Etter at bildet ble tatt, har Kim Phuc hatt en omflakkende tilværelse. Først ble hun brukt av regimet i Vietnam som en del av propagandaen. Senere dro hun til Cuba for å studere medisin. I 1992 fikk hun politisk asyl i Canada, hvor hun i dag leder organisasjonen Kim Foundation.

"Jeg ønsket så inderlig å flykte fra denne lille jenta, men det virker som om bildet ikke vil slippe taket", har Kim Phuc sagt i et intervju (Schjønberg, 2012).