.

Kortfilmen Snø åpner med en sort bilderamme. Bildet fylles gradvis av ørsmå snøfnugg. Snøfnuggene beveger seg på en måte som gir inntrykk av at det blåser. Dette understrekes også av en svak suselyd som kan høres i bakgrunnen. Gradvis fylles lydbildet av enkelte skarpe og klare pianotoner, og bokstavene SNØ blir gradvis synlige.

Den tydelige kontrasten mellom den svarte bakgrunnen og den hvite snøen, er med på å skape spenning. En snøkrystall i et totalbilde beveger seg sakte gjennom bilderammen. Den moderne og nesten glassaktige musikken understreker snøkrystallens bevegelser mens den snurrer bortover. Musikken og lyden er også med på å framheve egenskaper som forbindes med snø, som noe kaldt, skjørt og lekent.

Det klippes deretter til en oppslagsramme der det henger gamle fotografier, musikknoter og andre notater. Det er bilder av Leonard Cohen, av komponisten selv, av en hund, av snøkrystaller og av den norske samtidsmusikk-komponisten Arne Nordheim. Tilskueren blir så med inn i komponistens arbeidsrom.

Komponisten sitter alene og spiller noen toner på synthesizeren, før han strekker seg etter notearket mens han grubler. Vi ser at han skrur på noen knapper på en miksepult før han spiller av et lydklipp på datamaskinen. Han setter seg tilbake for å lytte. Dette gjentar seg. Lydbølgene på dataskjermen gir nesten ikke utslag, og han virker oppgitt.

Anslaget peker mot hva som kommer til å skje videre i filmen. Komponisten forsøker å skape et musikkstykke, men han har problemer med å få det til slik han ønsker. Klipperytmen er langsom og dvelende, som for å understreke at filmen handler mer om tålmodighet og konsentrasjon enn om fart og spenning. Musikken som brukes er stemningsskapende og henger nært sammen med handlingen i filmen.