Fjernsynet inntar stuene på 1960-tallet

(Filmklipp som viser hvordan fjernsynsmasten monteres på Tryvann)

Kommentator: Radiomastene på Tryvannshøgda har fått en tvillingbror opp til seg som formidlet den første fjernsynssendingen her i landet. Mastefolkene heiste fjernsynsantennen 110 meter opp i været.

(Filmklipp som viser folk som stimler sammen foran en fjernsynsapparat i et utstillingsvindu)

Kommentator: I 1954 kom de første, sensasjonelle prøvesendingene på fjernsyn.

Kringkastingssjef Kaare Fostervoll sier på fjernsynsskjermen: Fjernsynet er det finaste tekniske instrument som menneske har skapt.

Kommentator: På Egertorget samlet flere tusen mennesker seg foran den fjernsynsmottakeren som Aftenposten hadde satt opp.

(Filmklipp som viser medvirkende og kameraproduksjon i studio)

Kommentator: I det improviserte studioet på Tryvannshøgda satt de medvirkende. Fjernsynslederen, ingeniør Rytter, annonserte først programmet. På Egertorget tråkket folk hverandre på tærne. Men kringkastingssjef Fostervold bremset på begeistringen da han sa at vi måtte vente minst fire–fem år på regulære fjernsynssendinger.

(Filmklipp som viser statsminister Einar Gerhardsen bak et skrivebord)

Einar Gerhardsen: Mange har vært engstelige for at fjernsynet skal gripe forstyrrende inn i familielivets rytmer og vaner. Og etter erfaringer fra andre land har man særlig vært opptatt av at barna skal bli så opptatt av fjernsynet at de forsømmer både lekselesing og aktiv lek ute i sol og frisk luft. Det er ingen grunn til å være redd fjernsynet. Det er jo i virkeligheten et merkelig eventyr som nå møter oss.

(Filmklipp som viser daværende kronprins Olav bak et skrivebord)

Kronprins Olav: Det er et langt skritt fra de første spede begynnelser som ble demonstrert av fjernsyn i 1937 og fram til det relativt teknisk fullkomne som vi har kunnet glede oss over i forbindelse med prøvesendingene.

(Filmklipp som viser en programleder og et intervjuobjekt i studio)

Programleder: Professor doktor med. Hans Jacob Ustvedt, utnevnt til ny kringkastingssjef etter Kaare Fostervoll.

Kringkastingssjef Hans Jacob Ustvedt: En dag full av lyder og bilder, det er ingen idealdag for et menneske. Så paradoksalt som det enn kan høres, så kunne jeg nesten ha lyst til å legge inn et ord for stillheten. Det bør ikke være noe vesentlig siktepunkt for en kringkastingssjef, men jeg tror man bør være oppmerksom på hva det betyr.

(Filmklipp som viser sportsreporter Knut Bjørnsen som sklir på en sko over gulvet og havnet i fanget til sportskommentator Per Jorsett)

(Latter)

(Filmklipp fra Stortingssalen)

Kommentator: Motstanderne mot fjernsyn i farger besto av Venstres og Senterpartiets grupper og enkeltrepresentanter fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Saksordføreren, Einar Førde fra Arbeiderpartiet, forsvarte flertallssynet. Vi har ventet lenge med å anskaffe oss dette, som mange mener er et unødvendig leketøy.

Einar Førde på Stortingets talerstol: Mykje av motstanden mot fargefjernsyn er av psykologisk art. Fargefjernsynet får nokså ufortent status som symbol på vondskapen og irrasjonaliteten i vårt økonomiske system. Motstanden har også sterke innslag av puritanisme. Vi får finne oss i at synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar.

Kommentator: Motstanderne ønsket skikkelige mottakerforhold for svart-hvitt-fjernsyn for hele befolkningen før vi unner oss den luksus å innføre fargefjernsyn.

(Filmklipp med to komikere som haler i hver sin ende av en snor. Snora ryker med et smell, og det blir farger på TV-skjermen.)

(Filmklipp med en komiker som løper rundt med et instrument som fanger opp pipesignaler. Han løper opp trappen og inn i en leilighet der det sitter en mann i slåbrok. Instrumentet krasjer rett i TV-skjermen. Omgitt av røyk krever han inn penger fra TV-seeren.)

(Filmklipp som viser intro og vignett til fjernsynsprogrammet Norge rundt)

Programleder Arnt Ryvold i Norge Rundt: God kveld, og velkommen til en ny programpost her i fjernsynet, Norge Rundt, distriktenes magasin. Nå i kveld, for første gang, er opplegget litt spesielt, fordi vi har samtlige av NRKs ti distriktskontorer med oss. Det gir oss kanskje litt lite tid, og vi må da være kvikke og invitere til en slags journalistisk norsk dans, kanskje med en del bråkast innimellom.

(Filmklipp med kringkastingssjef Bjartmar Gjerde i studio sammen med to programledere)

Kringkastingssjef Bjartmar Gjerde: God morgen til Svalbard. Det er en stor glede å få anledning til å hilse og gratulere befolkningen på Svalbard. Dette er det første fjernsynsprogrammet som går direkte. Signalet går over en satellitt som har fått betegnelsen ECS 2. Det er nå 25 år siden norsk fjernsyn ble åpnet, og det tok altså et kvart århundre før dere på Svalbard fikk anledning til å se fjernsynsprogram til samme tid som befolkningen på fastlandet.

Programleder Knut Bjørnsen: Og så skal vi da foreta den offisielle sammenkoblingen av våre linjer. Der!

(Filmklipp med to klovner som ler hjertelig)

Allerede som student hadde Paul Nipkow i 1884 fått patentert et elektrisk teleskop for illuminerte bilder. Skotten John Logie Bird brukte Nipkows patent da han i 1926 klarte å overføre levende bilder på telefonlinje fra Glasgow til London.

Den russiskfødte amerikaneren Vladimir Zworykin hadde imidlertid i 1923 fått patent på et "ikonoskop", en forløper for det elektroniske katoderøret som han i 1929 kalte kineskope. Det var likevel amerikaneren Philo Taylor Farnsworth som allerede i 1927 var den første som klarte å overføre levende bilder ved hjelp av et elektronisk system.

Enkelt forklart ligger grunnlaget for overføring av levende bilder i noe vi kaller en elektronisk avsøkning. En elektronstråle i bilderøret på mottakerapparatet styres over skjermen i en rekke horisontale linjer i samme takt som de tilsvarende linjene i det kameraet der sendingene kommer fra, som avsøker et optisk bilde. Denne synkroniseringen av avsøkningen kom man fram til ved hjelp av et sett av koordineringsimpulser som blir lagt til bildeinformasjonene i det signalet som sendes ut.

BBC tok opprinnelig i bruk linjesprangavsøkning av 405 linjer som ble gjentatt 25 ganger per sekund. Dette ble gjort slik at annenhver linje ble avsøkt først, deretter de mellomliggende. I fjernsynets barndom valgte en rekke land ulike standarder, noe som gjorde internasjonal programutveksling unødig komplisert. Det ble etter hvert enighet mellom de fleste europeiske land at standard linjesprangsøkning skulle være 625 linjer, 25 ganger i sekundet. I dag er det bare Nord- og Sør-Amerika samt Japan som har andre standarder.

Gjennom de seks årene som hadde gått siden de første prøvesendingene i 1954, hadde det vært en hektisk aktivitet. Den første fjernsynssjefen ble i 1957 Otto Nes, som kom fra Radioteatret. Han satt som sjef for NRK Fjernsynet helt til 1987. De fleste av de øvrige programmedarbeiderne kom også fra radioen. Også på teknisk side gikk mange fra radioen til fjernsynet. Men fotografer måtte rekrutteres fra filmbransjen, likeledes klippere, lyssettere, dekoratører og sminkører.

Våren 1958 ble det arrangert VM i ishockey på Jordal Amfi i Oslo, og NRK sendte ni kamper derfra. Det ble også eksperimentert med en rekke programformater der flere av radioens medarbeidere etter relativt korte fjernsynskurs fikk ulike oppgaver. I 1958 ble også Nordvisjonen etablert som et samarbeidstiltak for programutveksling og samproduksjoner mellom de nordiske allmennkringkasterne.

Høsten 1958 kunne kringkastingssjef Kaare Fostervoll sette spaden i jorda for det nye fjernsynshuset på Marienlyst. Først bare verkstedfløyen, hvor det ble innredet to studioer på henholdsvis 240 kvadratmeter og 110 kvadratmeter. Arkitektene Nils Holter og Jan Baucks fjernsynshus på Marienlyst, med en endelig prislapp på 100 millioner kroner, sto ikke ferdig med sine sju etasjer og 38 000 kvadratmeter før i 1969.

I 1962 gikk Kaare Fostervoll av for aldersgrensen, og indremedisineren Hans Jacob Ustvedt ble relativt overraskende valgt som etterfølger. Kjennskapet til NRK hadde han gjennom tre år som leder av Kringkastingsrådet. Han skulle komme til å lede NRK gjennom en voldsom ekspansjonsperiode for fjernsynet.

Allerede i 1963 passerte fjernsynet radioen når det gjaldt antall ansatte. Det året ble det etter betydelig tautrekking, som endte i Stortinget, bestemt at radio og fjernsyn i NRK skulle organiseres som separate enheter. I 1970 var antallet ansatte i fjernsynet steget til 831, og distribusjonsnettet var bygget ut med 40 sendere og 333 omformere. Nesten hele Norge kunne nå ta inn NRK Fjernsynet, og 850 000 nordmenn betalte lisens.

Mens Otto Nes i 1963 fortsatte ledelsen av fjernsynet med tittelen programdirektør, ble Arbeiderbladets utenriksredaktør Torolf Elster utnevnt til radiodirektør. Han hadde etterfulgt Ustvedt som leder av Kringkastingsrådet, og var også blitt benyttet som utenrikskronikør i NRK, men hadde for øvrig ingen spesiell radioerfaring. Hans inntreden som radiodirektør skulle imidlertid snart merkes.

Et stort antall av de redaksjonelle medarbeiderne i NRK var filologer. For å nå målsettingen om flere ganske korte programposter og flere aktuelle innslag i alle programtyper, ville Elster rekruttere flere medarbeidere med journalistisk bakgrunn. Kringkastingen skulle ikke dosere meninger, men gi lytterne et bilde av en verden i forandring på en slik måte at de ble sin egen situasjon bevisst. Og i sin tiltredelsestale til avdelingslederne sa han også at det godt kunne spre seg en lettere og muntrere tone i annonsering, presentasjon og kommentarer: "Ikke anstrengt lystighet, fleip og sjargong, men her og der en liten munter vri på ordene, av og til kanskje en svak antydning av selvironi, og noe litt mer personlig i ordleggingen, slik at en får kjenslen av at det er mennesker, individer, som taler til andre mennesker." Lasse Dyrdal i Programsekretariatet kom høsten 1963 tilbake fra en studiereise til allmennkringkasterne i Vest-Europa med ei hel smørbrødliste av ideer til endringer.

Disse forandringene kunne særlig merkes i nyhetsdekningen. I 1967 var antallet Dagsnytt-sendinger kommet opp i ni daglig, og ved inngangen til 1970-årene var de ytterligere økt til elleve. Tendensen i Aktuelt-sendingene var flere og kortere innslag. Mens NRKs medarbeidere i Stortinget tidligere bare hadde presentert sitt materiale i programposten "Storting og styringsverk", ble de nå aktivt oppfordret til å levere stoff til de korte nyhetssendingene. Ikke minst bidro Herbjørn Sørebø til dette da han kom til Dagsnytt i 1964. Utenriksstoffet sto Elster spesielt nær, og her skjedde det på 1960-tallet en liten revolusjon gjennom tilsetting av faste korrespondenter som kunne levere stoff til alle typer program. Det startet i 1964 med ansettelsen av frilansmedarbeideren Richard Hermann i London og fortsatte året etter med at Bjørn Jensen ble sendt til New York. I 1966 fulgte Paris, der Ottar Odland etablerte NRK-kontor. Året etter gjorde Anton Blom tilsvarende i Bonn.

I 1967 inngikk NRK dessuten frilansavtaler med Harald Munthe-Kaas i Hong Kong om å dekke begivenhetene i Øst-Asia og med Dag Halvorsen i Wien om å dekke begivenhetene i Øst-Europa. Når en så legger til at NRK fikk sitt Moskva-kontor i 1968 med Tor Strand som den første korrespondenten, og at Ottar Odland samme år ble sendt til Washington for å etablere NRKs andre kontor i USA, kan en bedre forstå at dødsstøtet samme år ble gitt den tradisjonelle utenrikskronikken. Sommeren 1963 lanserte NRK Reiseradioen med Johan Vigeland som programleder. Våren 1965 ble morgensendingene supplert med Nitimen med Kjell Thue som programleder.

I en nordisk sending fra Danmark skulle visstnok magister Jesper Jensen hatt synspunkter på seksualmoral som var enda verre enn Grønseths. I 1969 viste Fjernsynsteatret Ingmar Bergmans Riten. Det førte til at forfatteren Alfred Hauge anklaget NRK for å drive gudsbespottelse. Kjell Bondevik, som nå var blitt kirke- og undervisningsminister, oppfordret nærmest til at man kunne gå til sak mot NRK. Og bare planene om en samlivsserie i fjernsynet våren 1969 fikk Lars Korvald fra Kristelig Folkeparti til å stille spørsmål i spørretimen i Stortinget om det var forsvarlig å ta opp et så komplisert og ømtålig spørsmål som prevensjon i fjernsynet.

Mye av denne kritikken ble rettet mot Hans Jacob Ustvedt personlig. Han sto oppreist og forsvarte som oftest de valgene medarbeiderne hans hadde tatt. "Fjernsynsteatret er ikke fjernsynets underholdningsavdeling", skrev han til statsråd Helge Sivertsen." Det er heller ikke en avdeling med det primære mål å samle familiene til en koselig stund. Dramatisk kunst er, som kunst i det hele, en alvorlig ting." Påkjenningen med å forsvare NRKs redaksjonelle uavhengighet ble likevel for stor. I november 1971 ble Ustvedt sykemeldt ut året. Før jul samme år meddelte han at han ville fratre før perioden hans som kringkastingssjef utløp.

Dahl, H.F. og Bastiansen, H.G. (1999). Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981. NRKs historie bind 3. J.W. Cappelens Forlag.

Gran, G. (2000). Men radioen var ikke død. NRK i oppbruddstiden på 60-tallet og 70-tallet – sett fra innsiden. Norsk rikskringkasting.