Grønne gründere

Deltakere: Kathrine Baldishol – programlederJo Egil Tobiassen – gründer av Northern Playground

Programleder: Hei, mitt navn er Kathrine Baldishol, og i dag er jeg på vei for å besøke Jo Egil Tobiassen. Han er 41 år og en del av en skikkelig skitten bransje, nemlig klesbransjen – eller klesindustrien. Jo Egil er gründer og startet businessen Northern Playground som, til tross for at det er en klesbutikk midt i passasjen på Folketeateret, markedsfører seg med "Buy less, play more". I motsetning til alle andre butikker jeg veit om, så jobber de mot å selge klær i mengder. Det er jeg litt nysgjerrig på. For er det sånn at en grønn idé som denne, kan overleve i maskineriet av en så kapitalistisk verden, der alt handler om bruk og kast og penger? Det gleder jeg meg faktisk til å prate med Jo Egil om. Så da skal jeg bare komme meg inn døra til den lille butikken som jeg står og ser på nå.

Programleder: Jeg har forstått at Northern Playground er en klesbutikk som jobber mot bruk-og-kast-samfunnet. Men hvordan vil du selv beskrive Northern Playground?

JET: Northern Playground starta i utgangspunktet med å lage veldig smarte klær til friluftsliv. Og så har det blitt et selskap som virkelig prøver å være en stein i skoen til klesbransjen generelt. Vi prøver å snu ting på hodet og gjøre ting på en helt ny måte.

Programleder: Vi må snakke litt om bakgrunnen din, Jo, for du er jo ikke utdannet klesdesigner. Hvordan i alle dager endte du opp i denne bransjen?

JET: Jeg er statsviter og journalist i utgangspunktet. Men jeg er også friluftperson, så sammen med en kompis fant vi ut at vi ikke likte helt de klærne som fantes da vi skulle leke ute i naturen. Så vi satte oss ned og lærte oss å sy på YouTube. Og så fant vi opp noen veldig smarte plagg, som etter hvert ble så smarte og populære hos kompisene våre, at vi måtte lage et selskap.

Programleder: Ok, så dere begynte å sy klær til dere selv. Og så ble kompisene deres misunnelige, så dere begynte å sy til dem også?

JET: Ja, først ble kompisene misunnelige på at vi hadde så smarte klær. Så starta vi et selskap som fikk oppmerksomhet, og etter hvert solgte vi produktene i hele verden. Vi fikk ganske mye blest, for det var veldig innovative produkter. Samtidig fant vi ut hvilken bransje vi var blitt en del av, og hvor skitten den bransjen var. Da snudde vi faktisk om på alt. I begynnelsen handla det om å selge mest mulig av disse smarte produktene til hele verden. Men så har vi starta på nytt egentlig, etter at vi fant ut hva bærekraft faktisk handler om.

Programleder: Ja, ikke sant, for dere er nå en del av tekstilbransjen eller klesbransjen. Hva var det dere fant ut var så gærent i denne bransjen?

JET: Det første problemet er jo at det produseres så vanvittig mye klær i verden. Bransjen står for nesten en tiendedel av klimagassutslippene. I starten tenker man at måten klær er produsert på, må endres: Hvis det er så mye som kreves for å produsere klær, må vi endre måten vi produserer på. Etter hvert fant vi ut at det ikke er mulig. Uansett hvordan man produserer et plagg, så vil det ha et ganske stort negativt fotavtrykk på kloden vår. Så vi lurte på hva vi skulle gjøre med det. Vi har lyst til å være en positiv faktor i samfunnet, men vi lever jo av å selge klær. Da kommer hodepinen: Hvordan gjør vi dette? For svaret er jo at vi må produsere færre klær. Det er antallet som produseres, som er problemet. At vi som eier et klesmerke, vil selge færre klær, kan virke rart. Men vi har bygget en forretningsmodell helt fra bunnen av, der målet er at folk skal kjøpe færre klær, fordi det er det som virkelig betyr noe hvis vi skal snu retninga på utslipp i verden.

Programleder: Dere markedsfører dere selv med "Buy less, play more". Hvordan fungerer det når en bransje er avhengig av å tjene penger for å eksistere?

JET: Det som er veldig spesielt med klesbransjen, er måten den er bygd opp på. Klesmerkene er avhengige av å selge et vanvittig volum for å overleve, fordi de tjener så lite penger per plagg. Veldig mye selges med rabatt, og da kaster man jo penger ut av vinduet. Så overproduseres det enormt mye, så klær må brennes. Markedsføringen er dyr, og målet er hele tiden å finne lavest mulig pris. Dermed blir mengden vanvittig stor til slutt, og da må man selge et absurd stort volum for i det hele tatt å overleve.

JET: Vi har tatt bort alle de tinga i modellen vår, så vi selger direkte til en rettferdig pris. Aldri mer rabatter, aldri mer kolleksjoner, vi overproduserer aldri, og vi kaster aldri klær. Da har vi såpass god økonomi, at vi kan overleve med å selge færre klær. Vi må fortsatt selge klær, men vi selger færre klær. Målet vårt er at du som kunde, i stedet for å kjøpe fem billige T-skjorter, skal kjøpe ei T-skjorte som du elsker. Og vi tjener like mye penger på det som de andre tjener på å selge fem. Da reduserer vi jo utslippet med 80 prosent – altså ei T-skjorte i stedet for fem produsert. Det er en radikal endring.

Programleder: Du nevner ordet bærekraft. Kan man si at dere er bærekraftige?

JET: Nei, vi er ikke bærekraftige per plagg. Det er utslipp på våre plagg, som på alle andre. Og selv om vi prøver å gjøre det på den absolutt beste måten, så er det fortsatt utslipp per produsert produkt. Men hvis vi klarer å få folk til å endre vanene sine, til å kjøpe litt dyrere produkter som de bruker lenger og elsker over lang tid, så kan vi begynne å snakke om at kunden er bærekraftig – eller mer bærekraftig enn tidligere. Det er dit vi må som samfunn. Vi må alle sammen gjøre endringer. Så må vi som selskap gjøre det morsomt, kult og enkelt å gjøre de endringene.

Programleder: Jeg har tittet på prislappene til plaggene deres, og jeg ser jo at de er dyrere enn om jeg skulle gått i en kjedebutikk. Hvorfor lønner det seg for meg, som er et uforsiktig menneske som mange ganger årlig ødelegger klærne mine ved uhell, å kjøpe av dere framfor en av billigkjedene?

JET: Det viktigste innenfor klær, for å sørge for lang tids bruk, er å designe dem sånn at man elsker dem, og at man ikke prøver å treffe en eller annen trend. Det er nok det vanligste – man går lei av ting, og alle rundt har noe annet. Da gjør man som alle andre. Men at vi designer klassikere som er kule år etter ett år, er nok det aller viktigste. Samtidig forteller vi kundene at det er kult å bruke dem lenge. Vi har i tillegg gratis reparasjon, og vi hjelper med vedlikehold. Så hvis det er et hull i plagget ditt, kan du komme til oss. Vi viser hvordan du kan reparere det sjøl og hjelper deg med utstyr til det. Ellers så reparerer vi for deg.

Programleder: Så hvis jeg kommer med en ødelagt bukse jeg har kjøpt hos dere, enten det er fordi jeg har vært på tur, og bålet sveid hull i buksa mi, eller at jeg dansa så buksa har spjælet – hvordan fungerer da livstidsreparasjonen hos dere? Lærer dere meg å sy, eller hvordan fungerer det?

JET: Det kommer litt an på hva slags type skade det er på plagget. Oftest er det bare snakk om noen små hull, og da har vi videoer på internett som viser hvordan du kan reparere dem. Men mangler du riktig farge på tråden som er på produktet, kan du få den av oss, for eksempel. Så det det kommer veldig an på hullet eller problemet.

Programleder: Når jeg sitter her og ser meg rundt i butikken, ser jeg at dere har ei T-skjorte her som er litt oransje og sånn. Men de fleste plaggene er i grå- og svartnyanser. Er det et bevisst valg at alt er i de nyansene?

JET: Ja, vi designer aldri for å treffe en trend. Vi vil derimot alltid prøve å designe noe du kan like i ti-tjue-tretti år. Da er veldig sterke farger selvfølgelig en utfordring, for det er noe man blir lei av. Fargerike klær vil passe med få andre ting i skapet ditt, og så er det mindre sannsynlighet for at det blir en klassiker i garderoben din.

Programleder: Vi må også prate litt om sirkulær økonomi. For det handler jo om å ha et mål om at ressurser skal forbli i økonomien lengst mulig. Hvordan passer det inn hos dere?

JET: Sirkulær økonomi handler jo ofte om at man skal bruke et produkt, kaste det, og så skal det lages noe av det man har kasta. Men det som er veldig viktig i sirkulær økonomi, er jo å bruke ting lenge. Det er det aller viktigste med sirkulær-økonomien, når målet er å skape en annerledes klode eller en ny type forbruk. For vi må slutte å tenke at vi skal skape verdier av søppel. Det er viktigere å tenke at vi ikke skal skape søppel. Da får vi virkelig en endring som går fort. Å skape ressurser av søppel er veldig fint – det er ikke noe galt i det. Men første steg må være å slutte å lage søppel, fordi det er svært energikrevende å lage noe nytt fra søppel. Så det er ikke løsninga. Vi må bruke produktene vi har riktig lenge, slik at vi reduserer forbruket. Det er da vi virkelig får en endring som går fort.

Programleder: Kan et selskap som Northern Playground fortsette med forretningsstrategien sin slik dere gjør nå, hvis folk ikke endrer vanene sine med å handle fra billigkjeder?

JET: Hvis folk fortsetter å handle slik de har gjort i mange år i bruk-og kast-samfunnet, så har ikke vi noe her å gjøre. Da kommer ikke vi til å klare oss. Vi blir i hvert fall ikke store. For at vi skal klare oss, må jo veldig mange tenke på den nye måten med å redusere forbruket og slutte med bruk-og-kast- mentaliteten. Helt klart! Vi stiller oss dette spørsmålet hver dag: Hva er poenget med å ha et selskap hvis man ikke skal prøve å endre samfunnet? Er poenget bare å tjene penger? For det virker veldig demotiverende, hvis det er den eneste motivasjonen. Hvorfor kan ikke vi som selskap, samtidig som vi tjener penger, være en del av den endringa som må til? Og det er mye kulere å jobbe et sted som tenker sånn og å være kunde et slikt sted. Det er mye kulere å jobbe de seine lørdagskveldene, som vi av og til må, hvis man har en større tanke enn bare å tjene penger.

Programleder: Jeg har lest på hjemmesidene deres at hvis et plagg ikke lenger kan repareres, så tar dere gjerne imot det for å resirkulere det. Men er det ikke like greit å gi det til Fretex eller UFF, så de kan lage nye klær – eller gi det til noen som trenger det mer enn oss selv?

JET: Utfordringen med å putte klærne sine i Fretex- og UFF-boksene er at disse organisasjonene får så mye klær, at de ikke får brukt dem til noe. Ofte ender de bare opp på en søppeldynge et annet sted i verden og blir aldri resirkulert. Det skal veldig mye til for at de plaggene skal få et nytt liv. Veldig ofte blir de bare til farlig avfall som ligger i naturen. Så igjen er løsninga å ikke putte i søpla, bruk det opp og reparer det. Og er det ikke mulig å reparere et produkt lenger, må man sørge for at det går inn i en næringskjede der det faktisk blir resirkulert og ikke noe går ut i naturen. Hvis kundene våre returnerer plaggene våre til oss, når de ikke er reparerbare lenger, så sørger vi i hvert fall for at de blir resirkulert – så langt det lar seg gjøre.

Programleder: Da jeg spurte deg i stad om dere var bærekraftige, så sa du veldig tydelig nei. Men dere jobber jo i en bransje som er en av verstingene når det kommer til bærekraftig utvikling. Så selv om dere ikke reklamerer for at dere er bærekraftige, fokuserer dere likevel på at dere tenker mer bærekraftig enn mange av konkurrentene deres. Er dere i en gråsone om dere driver med grønnvasking?

JET: Det er selvsagt et paradoks at vi ber kundene våre om å kjøpe færre klær samtidig som vi lever av å selge klær. Samtidig står vi veldig trygt i dette paradokset, fordi vi aldri prøver å si at vi er bærekraftige. Vi sier det som det er: Klærne våre i seg selv er ikke bærekraftige. Derfor må du ta godt hånd om produktet, for det går ikke an å lage det på en bærekraftig måte. Utfordringen i bransjen er at det hevdes at klærne er bærekraftig produsert, og så er de ikke det. Sånn sett tenker jeg at vi aldri vil grønnvaske, fordi vi er så ærlige og brutale med kunden på at det ikke er bærekraftig.

Programleder: Jeg er litt nysgjerrig på kundene deres. Er det en type kunde som er en gjenganger hos dere?

JET: Kundene våre er egentlig alle. De er likevel bevisste. Det er enten folk som vil ha noe spesielt innenfor friluftsliv, eller de er miljøbevisste. En del synes bare klærne våre er veldig kule. Men det er alle aldre, alle kjønn, og de kommer fra by og land. Foreløpig er det mest folk fra byen og de som er litt yngre, som handler. Men det er virkelig alle sammen.

Programleder: Er klærne deres bare for folk som driver med friluftsliv, eller selger dere hverdagsklær også?

JET: Vi designer alltid for at klærne våre skal kunne brukes både til friluftsliv og i hverdagen. Hvis et plagg ikke fungerer til begge deler, så kommer det ikke gjennom designfilosofi-testen vår. Vi ser alltid for oss at kunden kan være veldig aktiv og i tillegg bruke dem i hverdagen. Det må fungere veldig bra i begge anledninger.

Programleder: Jeg har tittet litt i en av jakkene dere selger og sett at det er en datostempling inni. Hvorfor det?

JET: Det er egentlig bare for å understreke at dette produktet aldri går ut på dato. Det står i alle klærne våre: "Dette produktet er produsert i 2022", for eksempel. Det har en livstids-service – at du kan reparere det – og det går aldri ut på dato. Om fem år vil du kunne se at plagget var produsert for fem år siden og tenke at du har hatt det så lenge fordi du har digga det. Og det skal brukes i fem år til. Så det er først og fremst for å skape en bevissthet rundt at dette er noe som skal vare lenge. Men det er også et system for oss for å se når noe er produsert. Vi kan endre fra år til år. Hvis vi for eksempel opplever at sømmen fra 2022 var litt svak, mens sømmen på produkter fra 2023 ikke får den slitasjefeilen, da gjør vi det samme som i 2023.

Programleder: Tusen takk skal du ha, Jo Egil – det har vært veldig hyggelig å snakke med deg.

Produsert av Både Og for NDLA

Deltaker: Martin Skadal – Seriegründer og leder for frivillige organisasjoner

Grønn markedsføring for en bedre verden

Jeg heter Martin Skadal, er 25 år, bor i Bergen og leder i dag to frivillige organisasjoner: Den ene heter World Saving Hustle og den andre Altruism for Youth. I tillegg har jeg en "start-up" innenfor media som jeg har kalt Rewild Media. Ellers gjør jeg masse greier, der jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan hjelpe naturen, dyr og mennesker.

For cirka fem år siden var det mye som skjedde i familielivet som gjorde at jeg havnet i en depresjon. Mens jeg var midt inne i det, og prøvde å finne meningen med livet og hvordan jeg skulle komme meg ut av depresjonen, gjorde jeg veldig mye research. Jeg husker at jeg leste mye om selvutvikling og menneskerettigheter, som igjen førte til at jeg leste mye om klimaendringer og klimakrisen, noe som tok meg videre til dyrs rettigheter. Dette gjorde at jeg lærte veldig mye om verdensproblemer. Og så tok det en annen rar vending: Jeg ble buddhistisk munk og prøvde å prosessere alt jeg hadde lært. Etter det ble jeg aktiv i cirka 15 ulike organisasjoner, og jeg prøvde å lære masse om hva jeg skulle bruke livet mitt til, og hvordan jeg kunne hjelpe andre.

Det å være en seriegründer betyr egentlig bare at man starter mange ting, tenker jeg. Jeg har startet i hvert fall to frivillige organisasjoner, en festival og fem bedrifter, og to av dem eksisterer fremdeles. Det å være "grønnfluenser" betyr at man bruker sosiale medier og er en influenser, men retter søkelyset mot hvordan vi kan leve i tråd med naturen, dyr og mennesker – altså hvordan vi kan leve mer bærekraftig. Istedenfor at jeg sier noe sånt: "Hei, bruk 'Martin15' for å kjøpe mer klær", er det mer sånn: "Hei, sjekk ut denne organisasjonen som jobber for disse gode prosjektene" og andre positive budskap i den retningen.

Når jeg skal utvikle en forretningsidé, gjør jeg først grundig research innenfor det feltet og det temaet jeg vil jobbe med, eller den typen bedrift eller organisasjon jeg har lyst til å starte. Å snakke med folk som jobber innenfor liknende prosjekter, vil jeg også gjerne gjøre. Jeg holder på med altruistiske prosjekter, og altruisme er det motsatte av egoisme. Egoisme er å gjøre ting for seg selv, mens altruisme er å gjøre ting for å hjelpe andre. Det jeg opplever med altruistiske prosjekter og forretningsidéer, og som jeg liker så godt, er at vi egentlig ikke har noen konkurrenter. I en vanlig businessverden er det gjerne mange som konkurrerer om kundene, men når det gjelder altruistiske prosjekter, er "konkurrentene" dine bare gode venner med samme intensjoner. Da er det egentlig bare å snakke mye med dem og finne ut om det for eksempel er noen hull man kan hjelpe dem å tette ved å starte noe nytt. Når jeg utvikler en forretningsidé, hender det ofte at jeg ender opp med å hjelpe andre som allerede jobber med saken.

Når jeg skal sette mål, tenker jeg på hva vi prøver å oppnå. Hvilken påvirkning vil vi ha, og hvordan kan vi komme oss dit? Noe av det viktigste jeg har lært – i hvert fall når det gjelder frivillighet og altruistiske ting – er hvordan vi kan hjelpe andre og samtidig ha det gøy og ta vare på hverandre underveis. For som jeg nevnte, har jeg hatt det ganske mørkt selv, og da vet jeg at det er mange andre som kommer til å oppleve mørke perioder i livet – spesielt når de leser forferdelige ting om hvordan naturen, dyr og mennesker lider. Da tenker jeg at det er ekstra viktig å ta vare på seg selv. Så vi prøver å sette realistiske mål, men også noe målbart – for eksempel noen morsomme eventer. Det er også viktig for oss å sjekke inn med oss selv underveis.

I forbindelse med egne prosjekter og markedsføring pleier jeg å bruke sosiale medier og influenservenner i nettverket mitt. Jeg har også noen venner som jobber i forskjellige mediebyråer, og som jeg kan sparre litt med om hvordan vi best mulig kan markedsføre oss. Men vi har ikke så god økonomi – ikke akkurat nå i hvert fall – så noe av det viktigste for oss i markedsføring er å bruke det nettverket vi allerede har. Vi har sett at noe av det beste vi kan gjøre, er å inkludere mange av de frivillige som er med i prosjektene i markedsføringen vår. Du starter på en måte innerst i sirkelen, hos de nærmeste, familie og venner, og så fortsetter du videre utover i nettverket ditt. I tillegg har vi hatt litt større influensere som hjelper til med å støtte oss når vi trenger det. Dette er samarbeid som er bygget opp gjennom gode vennskap over lengre tid.

Det er kjempeviktig å planlegge markedsføringen godt. Samtidig har vi merket at noe av det viktigste for markedsføringen vår, er å påse at det vi lager, er noe vi selv synes er skikkelig gøy. Når vi føler at det er gøy, vil det som oftest bli mottatt på den måten. Har vi gjort det for fancy, blir det ikke så personlig lenger. Da føles markedsføringen mer som reklame, og med tanke på det vi jobber med, så er ikke det intensjonen.

Hvis du er helt ny og skal lage en markedsføringsplan, tror jeg det beste du kan starte med, er å sparre med noen som ikke er nye. Du bør altså prøve å få tak i noen du kan snakke med om prosjektet og markedsføringen. Det er veldig mange snille mennesker der ute som gjerne gir noen tips. Jeg vil også sterkt anbefale å søke litt rundt på YouTube – se hvilke tips som finnes, og som er relevante for den tiden vi lever i. Jeg tror det viktigste er å starte med å dokumentere reisen sin. Du trenger ikke nødvendigvis å ha alle svarene klare og ha gode referanser – bare la folk være med på reisen. Markedsfør prosjektet du har lyst til å starte ved å legge ut relevant innhold og si noe om hvorfor du synes dette er viktig. Da når du ut til andre som jobber med det samme, og du kan prøve å bygge et lite nettverk rundt det du gjør. Det er mye morsomt du kan gjøre i starten.

Når det gjelder dette med å treffe folk i ulike kanaler, handler det veldig mye om hvilken målgruppe du har. Mange ulike grupper bruker TikTok, Facebook, LinkedIn og Instagram, men selv om du har klart deg bra på én av plattformene, er du aldri sikret at det vil fortsette å gå bra. Man vet liksom aldri når en plattform plutselig dør litt ut, eller om det kommer en ny konkurrent inn i bildet. Det er smart å være på forskjellige plattformer for å sikre prosjektet sitt og nå ulike folk i ulike kanaler. Man kan vurdere hvilket innhold som skal hvor ved å sjekke ut hvem som bruker de ulike plattformene. På fantastiske internett kan man søke opp mye bra og finne mye informasjon om hva som er relevant akkurat nå. Jeg tror faktisk det er det beste, fordi det forandrer seg hele tiden. Som oftest bruker jeg det digitale bare for å dokumentere hva som skjer i det vanlige livet, for eksempel fysiske foredrag og workshops. Vi arrangerer også mange ryddeaksjoner.

Bærekraft er gjennomgående i alt jeg gjør, fordi jeg føler at det alltid er en viktig verdi. For meg betyr bærekraft å ta vare på naturen, menneskene og dyrene rundt meg på en god måte. Hver gang jeg tar et valg, vil jeg at konsekvensene av valget skal ha en positiv effekt – i verste fall en nøytral effekt – enten jeg skal kjøpe mat, klær eller bestille en reise. Jeg ønsker også at måten jeg kommuniserer på, helt ned til hvordan jeg bruker ordene mine, skal ha positive effekter. Etter hvert som jeg begynte å analysere bærekraft i mitt eget liv, skjønte jeg at jeg hadde et stort forbedringspotensial. Nå føler jeg at bærekraft har blitt noe som preger alt jeg gjør. Men jeg vil samtidig si at jeg absolutt ikke klarer det hundre prosent – det er vanskelig. Likevel mener jeg at det er viktig å prøve så godt man kan.

Når jeg har bærekraft som rettesnor, møter jeg ofte på en del utfordringer. Jeg kan få tilbakemeldinger på at folk og andre organisasjoner eller bedrifter jeg jobber med, synes jeg er litt vanskelig. Jeg samarbeider for eksempel med noen organisasjoner som jobber bra for dyrs rettigheter. Når vi skal bestille noe, og jeg kommer med priser som er litt høyere enn de andre, kan jeg få tilbakemeldinger av denne typen: "Å ja, det stemmer – du bryr deg om miljøet også." Det kan være vanskelig å kommunisere rundt det, og det kan også være vanskelig å faktisk finne bærekraftige løsninger. På mange områder finnes det ikke gode bærekraftige løsninger ennå, men man må bare prøve det beste man kan.

Når det gjelder bærekraft, er det mange studier som motstrider hverandre. Samtidig fins det så mange studier, at du noen ganger kan fremme nesten hva du vil og støtte det med forskning. Da er det viktig å finne fram til det som det er skikkelig konsensus om. Hva er alle, eller veldig mange, forskere enige om? Hvor er det foretatt mange studier? Det er ganske vanskelig å navigere i dette. Og en siste ting: Det gjør vondt når for eksempel politikere eller bedrifter og organisasjoner har satt seg mål, og så har de absolutt ikke nådd målene når fristen har gått ut. Hvis vi spoler tilbake til da målet ble satt, var det feiring over å ha satt seg et godt mål. Når datoen kommer, og målet ikke er nådd, opplever jeg at det ikke snakkes noe særlig om hvorfor det ikke gikk så bra. Da snakker man heller opp de neste målene. Jeg føler at hukommelsen vår er ganske dårlig. Så lenge vi har dokumenter og kan se tilbake på faktiske avtaler, er noe av det viktigste å feilsøke hva som gikk galt og ha god kommunikasjon rundt det. Men jeg har ikke sett så altfor mye til det.

Jeg er alltid på en reise der jeg prøver å finne ut hvordan jeg – med DNA-et mitt, omgivelsene og ressursene mine – på best mulig måte kan hjelpe naturen, dyr og mennesker til å ha det bedre. Det er egentlig noe jeg gjør konstant. Hva som blir det neste prosjektet mitt, er jeg litt usikker på. Akkurat nå optimaliserer jeg alle prosjektene jeg allerede holder gående, og så er jeg veldig åpen for at nye ting plutselig skjer. Kanskje jeg håper på noe nytt?

Jeg har et drømmeprosjekt som går ut på å få hele verden til å leve i harmoni sammen – mennesker, naturen og dyrene. Det hadde vært et helt "amazing" prosjekt å få til. Tenk om vi faktisk kommer dit at alle forstår hverandre skikkelig bra – vi trenger ikke å ha noen unnskyldninger – alle er forståelsesfulle, naturen vokser tilbake, og dyrene har det fint. Det er et drømmeprosjekt!

Produsert av Både Og for NDLA