Skulpturer i det antikke Hellas

I filmen under ser vi skulpturen av en diskoskaster fra ulike vinkler. Idrettsmannen er frosset i en bevegelse, og vi ser hvordan musklene er i spenn (lengde 1:40).

Grekerne så på mennesket som en unik og betydningsfull skapning, og de var opptatt av å forstå vår plass i verden. Skulpturene viser hvor sentralt mennesket var i grekernes verdensbilde. Billedhuggerne ønsket å vise oss hele mennesket.

I dag møter vi hvite marmorskulpturer, men opprinnelig kunne de være malt i friske farger. Kunstnerne ville gjengi menneskekroppen så nøyaktig som mulig, og de brukte mye tid på å studere anatomi og proporsjoner. Det vil si at de var opptatt av hvordan kroppen er bygget opp, og hvor store kroppsdelene er i forhold til hverandre. Målet var å finne fram til den ideale menneskekroppen.

Arkaisk stil

Den arkaiske perioden (cirka 800–480 f.Kr.) hadde en streng stil. Skulpturene var stive og enkle. Billedhuggerne var ikke opptatt av at skulpturen skulle være lik en bestemt person. Vi kan kjenne igjen et stivt smil som vi kaller det arkaiske smilet. Dette skulle vise at gudene var tilfredse.

Kore

Kore er en gresk skulptur av en ung kvinne. Kvinneidealet fra denne perioden er alltid påkledd, men de kvinnelige formene kommer til syne under klærne.

Kuros

Kuros er en gresk skulptur av en ung mann. Mennene ble vist nakne. Hvis du ser nøye på statuen over til høyre, kan du se at de har begynt å skape en naturalistisk og bevegelig framstilling av kroppen. Mannen står med den ene foten svakt løftet, og vi ser muskler. Skulpturen er i ferd med å frigjøre seg fra blokka den er hugget ut fra.

Klassisk tid

I den klassiske perioden (480–323 f.Kr.) går vi fra en streng stil til mer liv i skulpturene. Kunstnerne blir mer opptatt av anatomi og av å få fram muskler og bevegelse. Skulpturene får også mer personlige trekk.

Spydbæreren

Spydbæreren cirka 450 f.Kr. er den mest berømte kurosstatuen fra den klassiske perioden. Mannen bærer lansen i venstre hånd, mens høyre fot bærer vekten av kroppen. Dette er en avslappet, naturlig stilling, som vi kaller kontrapost, det vil si motvekt. Kroppen har motsatt bevegelse i høyre fot og venstre arm og omvendt. Bevegelsen fra hodet, brystet, hoftene og ned mot føttene, danner på den måten en slags S-form.

Figurstillingen viser hva grekerne mente var de ideelle proporsjonene, senere kalt det gylne snitt. Når vi bruker det gylne snitt på menneskekroppen, kan vi oppsummere det slik: Lengden av overkroppen forholder seg til lengden av underkroppen slik lengden av underkroppen forholder seg til lengden av hele kroppen.

Afrodite

Afrodite er den greske kjærlighetsgudinnen. Hun skal ha ha vært vidunderlig vakker og skjenket skjønnhet, fruktbarhet og kjærlighet.

Knidiske Afrodite (fra cirka år 350 f.Kr) er den første skulpturen vi kjenner, der ei gudinne blir framstilt naken. Det sies at Afrodite viser seg i det hun gjør seg klar for et bad som skal gi henne jomfrudommen tilbake (Wikipedia. u.å.). Hun er mykere, og anatomien er ikke like framtredende som på de mannlige statuene fra samme periode.

Hellenismen

I hellenismen (323–3O f.Kr) utnyttet billedhuggerne den tredimensjonale formen og lot skulpturene være i bevegelse og vise følelser. Flere skulpturer har portrettlikhet, det vil si at vi kan kjenne igjen personlige trekk.

Bokseren

Bokseren er en godt bevart bronsestatue fra Hellenistisk periode fra cirka 100 f.Kr. Her ser vi at personen har fått individuelle trekk og et dramatisk øyeblikk blir skildret. Det kommer tydelig fram hva som er yrket til personen. Kroppen er vakkert gjengitt. Den er veltrent, men hardt brukt. Bokseren sitter, avventende. Er han klar til å møte en ny motstander?

Skulpturene kunne fortelle historier

Skulpturene fra det antikke Hellas skildret ofte historiske og mytologiske hendelser og figurer. Dette gjorde at skulpturene ble mer enn kunstverk, de var også en måte å formidle historie og kultur på.

Søyler er bærende elementer. På enkelte bygg ble det brukt menneskeskikkelser som søyler: mannsskikkelser (atlanter) og kvinneskikkelser (karyatider).

En bygård i Oslo fra slutten av 1800-tallet har en søyle som er utformet som en kvinneskikkelse. Gresk kunst har altså fortsatt å inspirere oss.