Kommunikasjon og relasjoner

Kvaliteten på kommunikasjonen og relasjonen mellom voksen og barn har betydning for barn og unges trivsel, utvikling og læring. Å arbeide reflektert og systematisk med din egen evne til å skape gode relasjoner og et godt samspill med barn og unge har betydning for dem du møter. Når du er bevisst på at du skal møte alle barn på en likeverdig og positiv måte, kan det bidra til at barn og unge har det bra og får best mulig utvikling og læring.

Som barne- og ungdomsarbeider vil du jobbe med grupper av barn og unge. I arbeidet med gruppen skal du klare å se hva det enkelt barnet har behov for, og samtidig ta hensyn til resten av gruppa. For å få til dette kreves det at du er opptatt av gode relasjoner til enkeltbarnet og gruppa.

Hvordan skape gode relasjoner gjennom kommunikasjon?

Dette er et spørsmål som du som barne- og ungdomsarbeider må arbeide bevisst med. Du må hele tiden ha fokus på og reflektere over egen praksis for å bli oppmerksom på samspillet mellom deg og barnet.

Når vi kommuniserer, bruker vi både språket og kroppen vår til å uttrykke oss og signalisere våre behov og ønsker. Når vi skal kommunisere med barn, må vi derfor være bevisst hva vi sier, og hvilket kroppsspråk vi har og bruker. Vi skal jobbe ut fra at vi vil det beste for barnet, alltid. Vi skal møte barn og unge som likeverdig mennesker med rett til egne tanker, følelser og meninger. I møte med barn vil vi ved å ha fokus på det vi vil ha mer av, skape energi og handlekraft hos barnet.

For å få til god kommunikasjon og et godt samspill med barn har senter for ICDP, International Child Development Program, utviklet åtte temaer eller veier for et godt samspill. Disse temaene er et godt utgangspunkt for å bli klar over hva du kan gjøre for å kommunisere med og skape gode relasjoner til barn og unge.

De fire første temaene handler om den følelsesmessige dialogen, de nære relasjoner. De gir deg hjelp til å forstå hvordan du kan forholde deg til og knytte deg til barn og hvordan dere har det sammen. Tema fem, seks og sju handler om lærende dialoger, de meningsskapende dialoger. De gir deg forståelse for hvordan du kan hjelpe barn til å skape mening, sammenheng og læring. Tema åtte gir deg innsikt i hvordan du som voksen kan skape rammer og sikre en struktur for barnets hverdag.

1. Vis glede og positive følelser

• Vis at du er glad i og liker barnet.

• Smil til barnet og le sammen med det.

• Skap kontakt, ha øyenkontakt, skap en god stemning og snakk med mild og kjærlig stemme.

• Vær sammen med barnet. Lek, syng, spill, spis og vær rolig sammen.

• Gi kos, klem og positive berøringer.

• Vær en god rollemodell – smil og vis at du har tro på barnet og den situasjonen dere i er i.

Gjennom en slik væremåte kan du være med på å skape trygghet for barnet. Selv de minste barna som ikke forstår vanlig tale, vil oppleve omsorgen din og oppleve at sammen med deg er det trygt og godt å være.

2. Se barnets initiativ – juster deg til barnet

• Vær oppmerksom og vis interesse for hva barnet gjør.

• Følg med på barnets aktivitet og handling, se hva det gjør.

• Tolk og prøv å forstå barnets kroppsspråk, finn ut hva barnet ønsker og føler.

• Svar på barnets initiativ og uttrykk, og juster deg til det barnet du møter. Tilpass handlingene dine til barnets tilstand.

Barn viser gjennom sine initiativ hva de er opptatt av eller bekymret for, og hvilken kontakt de trenger. Vær oppmerksom på hvordan du svarer på barns initiativ. Se barns initiativ som en invitasjon til kontakt med deg. Barnet prøver å fortelle deg hvordan det har det, eller hva det er bekymret for. Prøv å forstå hva det er barnet prøver å fortelle deg, hva det ønsker, gjør og føler. På den måten har du mulighet til å tilpasse deg til barnet og følge opp det barnet er opptatt av. Barnet vil da oppleve å bli sett og forstått, og at du bryr deg om det. Det styrker barnets selvfølelse.

Barn er forskjellig og uttrykker behovene og initiativene sine forskjellig. Noen kan uttrykke seg gjennom sterke følelser, andre gjennom handlinger, noen blir tankefulle, og noen uttrykker seg gjennom å sette ord på hvordan de har det. Vi må samtidig være klar over at barnets uttrykk varierer og kan endre seg fra dag til dag. Undersøk barnets initiativ og juster deg til barnet her og nå.

Hvis vi ikke klarer å se og møte barnets initiativ, kan de oppleve at de blir avvist, ikke betyr noe eller at det de gjør, ikke er interessant. Det kan svekke barnets selvfølelse og selvbilde.

3. Inviter barnet til samspill. Lytt og svar

• Vær oppmerksom på barnet.

• Ta deg tid til å være sammen og snakk om det barnet er opptatt av og interessert i.

• Lytt til hva barnet sier og uttrykker gjennom ord og kropp.

• Svar på det barnet uttrykker.

• Sett ord på barnets følelser og opplevelser. Husk at dine følelser smitter.

• Delta i aktiviteter sammen der dere må veksle mellom å lytte og svare. Lek, spill, syng og gjør ting sammen.

• Ha samtaler med barnet, del tanker, ord og følelser, der dere må veksle mellom å lytte og svare.

4. Gi ros og vis anerkjennelse for det barnet klarer

• Se og bekreft barnets følelser, opplevelser, tanker og handlinger.

• Anerkjenn barnet og barnets følelser.

  • Hvis et barn er lei seg – trøst det.

  • Hvis et barn er sint – hold litt avstand til barnet er klar for samtale og trøst

  • Hvis et barn er glad – ta del i gleden

  • Hvis et barn har behov for tett kroppskontakt – hold rundt og gi masse klemmer

Vit forskjell på ros og anerkjennelse. Når vi roser, går det på resultatene eller det barnet oppnår, det er en vurdering. Anerkjennelse går på hvordan du ser barnets innsats, hvordan barnet har det mens det gjør noe, det barnet opplever underveis i handlingen. For eksempel kan du gi ros for at tegningen er bra, og anerkjenne opplevelsen barnet har mens det tegner, og også barnets opplevelse av resultatet. Ros bidrar til at barn utvikler tro på seg selv, det styrker barnets selvtillit, mens anerkjennelse bidrar til å bygge barnets opplevelse av å være verdifull, og styrker barnets selvfølelse og selvbilde.

Det motsatte av anerkjennelse er likegyldighet og neglisjering av barnets opplevelser og følelser.

5. Fang barnets oppmerksomhet – skap en felles opplevelse

• Fang barnets oppmerksomhet og vis felles interesse for det som er utenfor relasjonen deres. Det kan for eksempel være ei bok, en sang, en aktivitet eller en oppgave.

• Hjelp og støtt barnet med å holde oppmerksomheten på en aktivitet eller en oppgave ved å skape indre og ytre ro.

• Forklar og hjelp barnet til å forstå det som skal gjøres.

• Sørg for at aktiviteten er tilpasset barnets alder og det barnet klarer å få til.

Når du hjelper og støtter barnet til å holde oppmerksomheten og fordype seg i en aktivitet eller en oppgave, styrker du barnets konsentrasjon og mulighet for læring.

6. Hold barnets oppmerksomhet – vis følelser og engasjement

• Vis glede og interesse for det dere gjør sammen.

• Sett ord på det dere gjør sammen.

• Vurder om barnet har bruk for at du

  • går foran og viser veien. Du viser hvordan det mestre oppgaven, med glede og interesse.

  • går ved siden av. Du deltar på samme måte, du gjør det sammen med barnet.

  • går bak. Du observerer og ser hva barnet har bruk for av hjelp, vurderer hvordan det går, og er klar til å tilby hjelp dersom barnet har behov for det.

Alle barn har bruk for hjelp fra en mer moden hjerne for å utvikle oppmerksomheten sin og konsentrere seg om en oppgave, og spesielt når det er noe barnet opplever som vanskelig.

Ved å bruke din entusiasme, glede og interesse kan du hjelpe barn til å bli motivert til å gjennomføre en aktivitet eller en oppgave.

7. Utvid barnets opplevelse – utdyp og forklar

Bygg bro mellom det kjente og det ukjente ved for eksempel å ta utgangspunkt i

• noe aktuelt og det barnet er opptatt av

• noe som har skjedd tidligere, noe barnet eller dere har gjort tidligere

• noe som kan skje i framtiden

Vær klar over at alle barn har behov for å skape sammenhenger og mening i tilværelsen sin. Når du utdyper og forklarer, deler du din viten om verden med barnet. Det vil hjelpe barn til å sette sine egne opplevelser i en sammenheng og skape mening.

Når vi skaper sammenheng og hjelper barnet til å skape mening, hjelper vi barnet til å utvikle tro på egne evner, og det styrker selvtilliten deres.

8. Skap rammene – veiled trinn for trinn

• Vis lederskap og skap rammene og rytmen for hverdagen. Faste tidspunkter og holdepunkter for rutiner skaper forutsigbarhet og hjelper barnet til å få oversikt, og de vet hvilke forventninger du har.

• Tydeliggjør forventninger. Si "jeg vil gjerne at du gjør" eller "du må gjerne gjøre". Noen ganger er det ikke rom for diskusjon, og da er det nødvendig at du er tydelig og sier "du skal gjøre".

• Hjelp barnet til å bli kjent med og trygg på de sosiale spillereglene som gjelder, slik at det kan overholde disse. Vær guide og veileder trinn for trinn i de ulike situasjonene i hverdagen.

• Veiled barnet slik at det kan regulere atferden sin ut fra forventinger. Vis og forklar barnet alternative måter å handle på. Fortell hva det må og skal – trinn for trinn.

• Positiv regulering. Vær vennlig og vis respekt for barnet. Forklar rolig og vennlig hva som er tillatt å gjøre, og hva det ikke kan gjøre. Gi barnet forklaring på hvorfor når det er noe det ikke får lov til.

• Hvis du må si "nei" og "stopp", er det veldig viktig at du forklarer hva de kan gjøre i stedet.

• Planlegg sammen med barnet.

Det skaper trygghet når barn kjenner til og kan overholde de sosiale spillereglene. Det handler om å hjelpe barnet med de utfordringene det møter i hverdagen sin, og til å utvikle selvkontroll. Når du veileder barn og unge trinn for trinn, hjelper du dem med å utvikle egne strategier slik at de kan planlegge og samtidig ha selvkontroll. Det gir barn mulighet til å mestre livet sitt og overholde sosiale spilleregler. Det er viktig å huske på at når vi veileder barn og unge, må vi alltid beholde varmen og de gode følelsene for dem.