Modernisme og postmodernisme

Det er vanlig å omtale den vitenskapelige, samfunnsmessige og kulturelle utviklinga i de vestlige land de siste tre–fire hundre årene som det moderne prosjektet. Frihet, fornuft og framskritt – de tre f-ene – er sentrale idéer. Denne tidsperioden og mentaliteten har fått betegnelsen modernitet.

Det postmoderne som historisk epoke er perioden fra overgangen fra industrisamfunnet til kommunikasjonssamfunnet og inn i vår tid (Bale, 2009). Postmodernitet kan ses på som et selvkritisk aspekt av modernismen og ikke en egen epoke, men begrepet postmoderne kan være nyttig for å sette ord på trekk ved estetiske erfaringer og uttrykk.

Bearbeidinga og tematiseringa av modernitet i kunst, litteratur, musikk og arkitektur er det vi kaller modernisme (Bale, 2009). På samme måte beskriver postmodernisme kunstneriske uttrykk som bearbeider og tematiserer postmodernitet.

Så hvilke temaer og virkemidler kjennetegner modernistiske og postmoderne uttrykk?

Teknologisk utvikling og økt kunnskap om menneske og natur bidro etter hvert til et bedre materielt liv for mange, men det tok også fra menneskene mange av de faste holdepunktene og tradisjonelle rammene som satte livet deres inn i en større sammenheng og ga det mening.

Nye idéer om mennesket og identitet

Allerede på 1800-tallet utfordret naturforskeren Charles Darwin (1809–1882) og filosofen Friedrich Nietzsche (1844–1900), på hvert sitt vis, troen på at jorda og menneskene er skapt av Gud. Et stadig mer sekularisert samfunn krevde at menneskene selv måtte finne moralsk og etisk retning i livet.

Teoriene til Sigmund Freud (1856–1939) bidro også til et nytt blikk på hva det vil si å være menneske. Han beskrev hvordan bevisste handlinger var styrt av ubevisste drifter og impulser, og stilte spørsmålet om hva som egentlig utgjør identiteten eller "jeget" ved å dele selvet opp i tre: et impulsivt og ubevisst id, det bevisste ego og et moralsk super-ego.

Nye måter å leve på

Industrialiseringa som preget vestlige samfunn på denne tida, førte til store endringer i levemåter. Folk flyttet fra gårdene på landsbygda til byene. Denne urbaniseringa førte til en rotløshet ettersom folk mistet både de tette slektsbåndene og stedsidentiteten når de flyttet til byene.

Karl Marx (1818–1883) satte ord på den nye levemåten i industrialiserte samfunn gjennom å peke på at fabrikkarbeidet reduserte mennesket til et lite hjul i et stort maskineri. Arbeideren mistet på denne måten den tilfredsstillelsen og mestringsfølelsen det gir å lage et produkt fra a til å, og ble fremmedgjort fra seg selv gjennom det meningsløse arbeidet.

Fremmedgjøring, angst og meningsløshet

Uro, angst og vansker med å finne en retning i livet er temaer som går igjen i modernistisk litteratur – temaer som på ulike vis problematiserer hvordan det er å leve i et moderne samfunn. Teknologiske framskritt kan også bety ødeleggelse og kaos, slik verdenskrigene og atombomben har vist oss.

Modernismen prøver å speile også disse sidene ved samfunnet og skildre livet i moderniteten i alle sine fasetter. Fremmedgjøring, angst, verditap og meningsløshet er derfor viktige temaer i modernistisk litteratur og kunst, på lik linje med troen på frihet, fornuft og framskritt.

I litteraturen betydde modernismen ei oppløsning av tradisjonelle konvensjoner om hvordan tematikk, handling og personer framstilles, med eksperimentering i fortellerperspektiv og kronologi. Fortellergrepene kunne speile det nye kaoset og meningsløsheten og oppløsninga av jeget som preget den moderne tilstanden.

Romaner

I modernistiske romaner som Virginia Woolfs Til fyret (To the Lighthouse) er stemninger og følelser viktigere enn det å fortelle en sammenhengende historie, og fortellerperspektivet er ikke fiksert, men glidende. I Til fyret flytter synsvinkelen seg fra person til person uten at dette markeres i teksten, og vi får tilgang til tankestrømmer som ligner mer på virkeligheten enn slik indre monologer vanligvis ble framstilt. Denne fortellerteknikken kalles "stream of consciousness" – bevissthetsstrøm.

Lyrikk

Den modernistiske lyrikken brøt med konvensjonene om rim, rytme og ordvalg. Der romantiske dikt hadde et tydelig "jeg" som artikulerte følelser og stemninger på en forståelig måte, bryter modernistisk lyrikk med den høytidelige stemninga ved å bruke dagligtale og et mørkere, mer fragmenterte bildespråk (Hagen, 2021). I artikkelen om lyrikeren Rolf Jacobsen ser du flere eksempler på modernistisk lyrikk.

I boka Den postmoderne tilstand: En rapport om kunnskap (1979) skriver den franske filosofen Jean-François Lyotard (1924–1998) at de store fortellingene er døde. Det han mener med fortellinger, er de ideologiene som vi tror på og som setter det vi gjør og opplever til daglig, inn i en sammenheng og gir det mening.

Når de store fortellingene er døde, må menneskene selv skape sine egne små fortellinger – finne sin mening i livet. Hanne Ørstavik (1969–) og Erlend Loe (1969–) er to forfattere som problematiserer nettopp hvordan vi som enkeltmennesker i en stor, uoversiktlig og til tider skremmende verden prøver å skape mening i livene våre.

Med en selvbevissthet som også kjennetegner postmodernismen, referer Erlend Loe til denne tematikken i romanen L.

Dere sier at den store fortellingen er død?
Dere vil ha små fortellinger?
Det skal dere faen meg få.

(Loe, 1999)

Der modernistene bevisst brøt med tidligere kunstformer og tok avstand fra massekulturen, gjør postmodernistene det stikk motsatte: De kombinerer nytt og gammelt, høykultur og massekultur, de viser til kjente tekster og ironiserer over både egne og andres verk. Resultatet er ofte et lekent, humoristisk og frodig uttrykk.

Postmoderne litteratur

Modernismen eksperimenterte også med form, men hadde fortsatt et mål om at eksperimentet skulle munne ut i en slags erkjennelse. Postmodernistene har gitt opp dette målet om mening og behandler det å skrive som en selvbevisst lek med sjanger, tekst og virkelighet.

Metafiksjon og intertekstualitet

Metafiksjon er et viktig stikkord for postmoderne litteratur. Det vil si at teksten kommenterer seg selv. Forfatteren kan bryte inn og kommentere skriveprosessen, slik som i eksempelet under, og ødelegger dermed fiksjonen som tekst tradisjonelt har prøvd å opprettholde.

Parodi og ironi er virkemidler som kan gjøre narr av forfatterrollen og statusen til litteraturen. Intertekstualitet er også et grep som blir brukt i postmoderne litteratur for å få oss til å reflektere over makten som ligger i de rådende idéene og fortellingene.

Kritikk av tekstens autoritet

Denne leken med litterære konvensjoner, forfatterrollen og forholdet mellom tekst og virkelighet er også en kritikk av litteraturens autoritet, og det er en måte å gjøre leseren oppmerksom på dette.

I dette utdraget fra romanen Babyboy av Brynjar Aa fra 1983 ser vi et tydelig eksempel på en forfatter som leker med konvensjoner om forfatterrollen, fiksjon og romanens status:

Ja, detta er the real thing, kjære leser! Du henger, ser jeg, henger på. Og det er godt! For om du bare henger med i starten, smeller gjennom den første veggen, ja - da eru snart igjennom hele dette egosentriske flippet av et Skrik. (Ja!)

(Aa, 1983, s. 26)

Modernisme og postmodernisme er begreper som setter ord på bredere linjer som karakteriserer tekst og andre uttrykk i vår samtid og umiddelbare fortid. Kunnskap om disse kan gjøre at du ser flere nyanser, og at du kan sette ord på sider ved helhetsinntrykket i møte med ulike tekster, også når du skal diskutere estetiske dimensjoner ved dem.

Aa, B. (1983). Babyboy. Forfatterforlaget.

Bale, K. (2009). Estetikk. En innføring. Pax forlag.

Hagen, E. B. (2021, 21. april). Modernisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/modernisme_-_litteratur

Loe, E. (1999). L. Cappelen.

Lyotard, J. F. (1979). La Condition postmoderne. Rapport sur le savoir. Les Éditions de Minuit.

Skei, H. H. (2019, 18. mars). Postmodernisme (litteratur). I Store norske leksikon. https://snl.no/postmodernisme_-_litteratur