Diskursanalyse: teksten

I denne gjennomgangen skal vi vise hvordan du kan gjøre rede for, tolke og forklare tekstnivået i en diskursanalyse av NRK-programmet Newton: "Puberteten – sex og sånn". Se episoden før du leser analysen.

Her skal vi se på utvalgte trekk ved språket i selve teksten for å se hvordan ulike virkelighetsbilder kommer til uttrykk i den, sett i lys av diskurser og den sosiale og kulturelle konteksten.

I en slik analyse nærleser vi teksten, og vi bruker kunnskap om språk og tekst til å undersøke hvordan teksten framstiller virkeligheten. Du kan lese mer om dette i artikkelen Tekst og virkelighetsbilder.

I den delen av analysen som tar for seg sosial praksis, peker vi på to posisjoner som går igjen i debatten om temaet seksualundervisning for barn: å skjerme barna fra seksualitet og seksualisering og å gi dem den åpne og direkte informasjonen de har krav på, som ikke påfører dem skam.

Sårbare barn og hensynsfulle voksne

Disse to måtene å se barn og seksualitet på innebærer ulike subjektposisjoner for barn og voksne. Den første gjør barna til sårbare vesener som kan bli forstyrret og traumatisert av å lære for mye om seksualitet. Den voksne må innta en hensynsfull og beskyttende posisjon.

Små forskere og nøytrale kunnskapsformidlere

Den andre posisjonen gjør barna til kunnskapssøkende, kompetente aktører, små forskere. Å få ikke-dømmende, åpen og direkte informasjon om seksualitet er noe som styrker barna og gjør dem i stand til å ta egne valg, utvikle en sunn seksualitet og beskytte seg fra overgrep. Den voksne får en posisjon som skal kombinere det å være nøytral formidler av naturvitenskaplig og medisinsk kunnskap om seksualitet med en sexpositiv innstilling.

Flaue voksne

Helt i starten av episoden kommer en svart tekstplakat med en advarsel rettet mot foreldre og andre voksne om at "[d]et er normalt for enkelte foreldre å bli flaue. Dere er herved advart".

Foreldrene omtales som dere, mens Newton-redaksjonen er ikke slike flaue voksne som ikke klarer å snakke om seksualitet og kropp uten å rødme. Det kan også tolkes som en måte å la barnas stemmer slippe til på, ved å innta deres perspektiv på hvordan voksne oppfører seg når de skal snakke om temaet.

Barnas perspektiv

Programleder Line Jansrud kommer inn på settet som er utformet som en garderobe. Dette er også en måte å framstille temaet fra barns perspektiv på. Garderoben er en vanlig arena i hverdagen: i gymtimene og på trening. Der kler de av seg og er kanskje flaue over egen kropp og nysgjerrige på andres.

Ideologi

Ideologier er perspektiver som er med på å opprettholde maktforhold. Hegemoniske ideologier er måter å se verden på som har utkonkurrert andre perspektiver, slik at de har fått status som objektive sannheter. En slik hegemonisk diskurs som vi kan peke på i denne teksten, er den heteronormative. Det er en ideologi som framhever heteroseksualiteten som norm.

Teksten utfordrer denne diskursen når programlederen snakker om forelskelse, da snakker hun om "jenter som liker jenter, og gutter som liker gutter" som muligheter som den enkelte må finne ut av selv. Når segmentet om samleie starter, presenteres det som "når for eksempel en mann og kvinne skal ha sex". Ved å sette for eksempel foran mann og kvinne antydes det at dette ikke er den eneste konstellasjonen som er mulig. Denne måten å snakke på hører inn under en mer inkluderende seksualitetsdiskurs.

Ellers er det et heteronormativt perspektiv på seksualitet som kommer fram: Det å ha sex blir framstilt entydig som penis stikkes i vagina. Dette kan kanskje forklares med at programmet bare skal gi en nøytral innføring i grunnleggende seksualitet. Hvilke reaksjoner tror du hadde kommet fra foreldre om Newton hadde vist fram sex mellom to menn? Det er et viktig poeng at hegemoniske diskurser har nettopp den egenskapen at de framstår som nøytrale, objektive og akseptable måter å snakke om verden på.

Kjønn

Når det gjelder kjønn og makt, viser teksten bevissthet rundt det å snakke om seksuell nytelse på en likestilt måte, både når det gjelder samleie og onani. Noe som reflekterer en mer tradisjonell kjønnsdiskurs, er modellene av kjønnsorganer som blir brukt til å vise hvordan samleie utføres. Her er klitoris kun markert som en liten rosa prikk. Her kunne en modell av hele dette organet satt kvinnelig seksualitet mer i sentrum.

Når vi ser på den sosiale praksisen rundt teksten, peker vi på noen mønstre i måten å snakke om seksualitet på i seksualundervisningen. Vi definerer en medisinsk diskurs, en naturvitenskapelig diskurs og en sexpositiv og inkluderende diskurs. Vi ser også på noen mønstre i koblingen mellom barn og seksualitet. Hvordan kommer disse til uttrykk i språket i denne konkrete teksten?

Ordvalg

Språk og ordvalg er tilpasset målgruppa med bruk av barnslige begreper som tissen for kjønnsorganer. Dette er også en eufemisme, det vil si en omskriving som fjerner tabuinnhold fra begreper. Denne eufemismen vektlegger en mer aseksuell funksjon av kjønnsorganene, noe som kan tolkes som en måte å skjerme barna på. Programlederen bruker samtidig slangord som pule og knulle for samleie, dette er dysfemismer, omskrivninger som forsterker tabuinnholdet. Her bruker hun et språk som mange av de eldste barna vil kjenne igjen fra hverdagen sin, og hun viser en uredd innstilling til et tabubelagt tema.

Helt til slutt ser programleder inn i kameraet og sier: "Poenget er å lage barn – for ellers hadde det ikke vært folk igjen på planeten vår". Denne forklaringen er en typisk naturvitenskaplig måte å forstå et fenomen på, ut fra hva slags biologisk funksjon det har. Planeten er et ord som også hører hjemme i en naturvitenskaplig forståelse av verden. Ved å avslutte programmet med denne forklaringen, plasseres framstillingen inn i en naturvitenskaplig diskurs igjen.

Agens og pronomenbruk

I introen bruker Jansrud de personlige pronomenene ditt og deg, direkte tiltale i andre person: "Utseendet ditt forandres." "Puberteten gir deg en ny kropp. Som kan lage barn. Hvis man har sex." De unge seerne er på denne måten til stede i framstillingen, det er deres kropper det er snakk om.

Utover i programmet endrer pronomenbruken seg, slik at agens flyttes fra deg til mann og kvinne og til slutt penisen inn i vaginaen.

Temaet onani presenteres slik: "Så over til det alle begynner med før eller siden, men sjelden snakker om: Å kose med sitt eget kjønnsorgan." "Hvis jentene gnir på ... eller gutta gnir på ..., så kan de til slutt få orgasme." Her er subjektene omtalt i tredjeperson med sitt, de, jentene og gutta. Dette kan være et uttrykk for ønsket om å ikke seksualisere de unge seerne. Det handler ikke om deg lenger, men om jenter og gutter generelt.

I beskrivelsen av samleie er pronomenbruken enda mer upersonlig. Her er subjektene blitt voksne eller er kun representert gjennom kjønnsorganer: mann og kvinne og penisen inn i vaginaen. Språkbruken her gjenspeiler og opprettholder grenseoppgangene mellom barns og voksnes seksualitet.

I en nærlesing av teksten ser vi hvordan språket er med på å konstruere og gjenspeile ulike virkelighetsbilder og diskurser. Kravet om å være åpen og direkte, men ikke upassende seksualiserende med barn som målgruppe, blir ivaretatt ved å skape nærhet og avstand gjennom pronomenbruk.

Den sexpositive diskursen er tydelig i måten å snakke om pubertet, forelskelse og onani på, mens det er den naturvitenskaplige diskursen som dominerer framstillingen av samleie, noe som også er med på å skape en "trygg" avstand mellom voksen seksualitet og de unge seerne.

Svennevig, J. (2020). Språklig samhandling: Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse (3.utg.). Cappelen Damm Akademisk.

Larsen, H. (2008). Det diskursives dialektikk. En analyse av offentlige samtaler om kunst og kultur. Sosiologisk Årbok 2008, nr. 3-4, 63–84.