Streik og fagorganisering

I Norge kom industrialiseringen i gang på midten av 1800-tallet, og vi fikk arbeidsplasser med svært mange arbeidere som jobbet svært lange dager, og under til dels elendige forhold. Så lenge stemmeretten var forbeholdt bedrestilte borgere, bønder og embetsmann og vi hadde en indirekte valgordning, hadde arbeiderne liten politisk innflytelse.

Arbeiderklassens kampsaker var i stor grad knyttet til arbeidsplassen med krav om mer rettferdig lønn og levelige arbeidsforhold.

Historikere Einar A. Terjesen mener perioden fram til 1914 kan kalles konsolideringsfasen innenfor arbeiderbevegelsen. Blant faktorene som spilte en sentral rolle i etableringen av en fagbevegelse i Norge, var fyrstikkarbeiderstreiken og typografstreiken i 1889.

Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 fikk stor offentlig oppmerksomhet. Streiken startet spontant og som en konsekvens av at bedriftsledere ville kutte i lønnen til de kvinnelige fyrstikkarbeiderne. I tillegg ble det reist krav om å senke arbeidstida fra 13,5 til 12 timer dagen. Siden kvinnenes arbeid var å pakke fosforholdige fyrstikker, ble dette også en kamp mot de helsefarlige forholdene på fabrikkene.

Fyrstikkarbeiderstreiken regnes blant de første i Norge med faglig organisering og streikeledelse. Streiken varte i seks uker, men ble oppløst uten at noen av kravene ble innfridd. En viktig konsekvens av streiken var at den kvinnelige fagforeningen ble stiftet 28. oktober 1889 med Margrethe Vullum fra Norsk Kvinnesaksforening som formann. Dagen etter ble den mannlige foreningen stiftet, med fyrstikkarbeider Johan Olsen som formann.

De kvinnelige fyrstikkarbeiderne fikk støtte fra mange hold. Blant flere intellektuelle talte Bjørnstjerne Bjørnson varmt for fyrstikkjentenes sak. Det ble holdt møter i Arbeidersamfunnet, arrangert veldedighetskonserter og samlet inn penger til de streikende kvinnene.

Typografene streiket også i 1889, men noen måneder tidligere enn fyrstikkarbeiderne. Bakgrunnen for streiken var typografarbeidernes krav om ny tariffavtalen høsten 1888.

Amandus Schibsted fra Aftenposten og boktrykker Carl Grøndahl frontet arbeidsgiversiden. For Schibsted var dette et prinsippspørsmål mer enn et spørsmål om kroner og øre: "Ingen utenforstående skulle gi ordre om hvem Schibsted skulle ansette, og hvilke lønninger han skulle betale." Arbeidernes ønske om makt over sine egne arbeidsforhold, kunne ikke aksepteres.

Den typografiske forening hadde gode økonomiske ressurser for å holde streiken gående, og hadde støtte fra fagforeninger utenfor Norges grenser. Arbeidsgiverne forsøkte på sin side å erstatte de streikende typografene med andre typografer som de blant annet hentet inn fra utlandet. Kampen mot streikebryterne ble spesielt bitter. Etter fire måneders konflikt gikk typografene, til tross for kampviljen, på et sviende nederlag. Og Aftenposten ble stengt for fagorganiserte i ti år framover.

Typografstreiken ble et symbol på klassemotsetningene som var i ferd med å etablere seg mellom bedriftsherrene og lønnsmottakere i det norske industrisamfunnet. Samarbeid i arbeidslivet hørte framtiden til.

Disse streikene viser tydelig klassemotsetningene i det norske samfunnet fram mot århundreskiftet. Bedriftsledere viste lite, eller ingen sympati for arbeidernes krav. Så lenge det fantes nok arbeidskraft tilgjengelig, gagnet dette bedriftslederne. Behovet for en fagforening med lojale medlemmer ble helt nødvendig i arbeiderbevegelsen for å opptre i samlet flokk overfor bastante bedriftsledere. I tillegg viser konfliktene spennet i arbeiderklassen, mellom ufaglærte kvinner på den ene siden, og en resurssterk, faglært typografforening på den andre.

• Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotekt, Arbark (25.11.2020): Typografstreiken i 1889. Hentet fra https://www.arbark.no/Diverse/Typografstreiken_1889/Typografstreiken_1889.htm

• Skaarer Å. C. (2005): Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889, Kvinnehistorie.no. Hentet fra https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2658