Opplysningstidens idégrunnlag

Den vanligste styreformen i Europa på 1600-tallet var enevelde i en eller annen form. Tanken bak dette systemet var at kongen var enerådende. Han kunne vedta lover og regler, bestemme hvem som skulle sitte i regjeringen, og kunne benåde dømte lovbrytere. Han hadde også full kontroll over statens økonomi. Den mest kjente eneveldige kongen i Frankrike, Ludvig 14. (1643–1715) skal ha uttalt: "Staten, det er jeg!"

Det dominerende økonomiske systemet i Europa var i samme tidsrom merkantilismen. Systemet var i de eneveldige kongenes og privilegerte gruppenes interesse, og målet var å oppnå et handelsoverskudd i forhold til andre land. Store mengder "edle metaller" var uttrykk for landets rikdom og velstand. For å skaffe dette ble import av varer fra utlandet pålagt høy toll og store avgifter. I tillegg fikk handelskompanier enerett på handel med stormaktenes oversjøiske kolonier.

Adam Smith ble den fremste kritikeren av dette systemet. Han hevdet i boka Nasjonenes velstand fra 1776 at det frie markedet burde regulere seg selv gjennom tilbud og etterspørsel, heller enn å bli strengt regulert av en stat.

Den naturvitenskapelige metodens logikk ble også forsøkt overført til menneskene og samfunnet. Ifølge opplysningsfilosofene skulle rettsstaten og lovene som omfattet menneskene, gjelde for alle. De utviklet en rettsoppfatning som ble kalt naturretten. De så for seg at naturens orden og lovmessighet ga mennesket visse opprinnelige og allmenne rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er grunnleggende for alle mennesker.

Menneskerettighetene, som vi kjenner dem i dag, fikk sin spede begynnelse med naturretten. Naturretten hentet sine idealer blant annet fra senantikken og romersk rettslære.

Den engelske filosofen Thomas Hobbes tok utgangspunkt i naturen da han formulerte sin kontraktsteori. Han mente at siden alle mennesker i utgangspunktet var frie, ville det bli en alles kamp mot alle dersom menneskets primitive egenskaper fikk fritt spillerom i naturtilstanden. Staten måtte derfor være der for å verne menneskene og sikre dem grunnleggende rettigheter og plikter. Menneskene skulle så gi makt og deler av sin frihet tilbake til dem som styrte. I det politiske hovedverket sitt, Leviathan, fra 1651, kalte Hobbes denne gjensidige ordningen en samfunnskontrakt. Styringssystemet enevelde, som var utbredt i Europa fra midten av 1600-tallet, passet godt inn i den politiske filosofien til Hobbes.

Det var i England at opplysningstidens ideer først fikk fotfeste i politikken. Den såkalte glorious revolution i 1688 avsatte den katolske kong Jakob 2. og innsatte datteren hans, Maria, og svigersønnen Vilhelm som dronning og konge. De ble lovet støtte av Parlamentet dersom de godtok en samling av rettsregler som ga Underhuset større fullmakter til å utøve politikk og til å bestemme over hæren og flåten. Et annet krav var at kongen også måtte sette sammen regjeringen med utgangspunkt i hvem som hadde flertall i Underhuset. Dette systemet kalles parlamentarisme.

I dag har vi parlamentarisme også i Norge. Kongen må henvende seg til lederen av det største partiet etter hvert stortingsvalg for å be ham eller henne om å danne regjering. Parlamentarismen var ett av flere steg i retning av det vi i dag kjenner som demokrati. Med The Bill of Rights ble det umulig å innføre enevelde i England.

Den engelske filosofen John Locke var arkitekten bak Bill of Rights og gikk enda et steg lenger enn Thomas Hobbes i sin politiske filosofi. Han var både enig og uenig med Hobbes. Som Hobbes mente Locke at statens viktigste oppgave var å sikre innbyggerne grunnleggende naturlige rettigheter. Bare slik kunne staten legitimere – eller rettferdiggjøre – sin makt. Makten burde fordeles på flere instanser. Samspillet mellom myndighetene og innbyggerne ble regulert i en tenkt kontrakt. Locke var derimot uenig med Hobbes i at menneskene var "primitive" i naturtilstanden. Locke mente at menneskene var grunnleggende fornuftige og tolerante.

Dersom myndighetene ikke overholdt sin del av kontrakten – som var å sikre trygge rammer for alle – hadde innbyggerne rett og plikt til å gjøre opprør og å finne nye makthavere. Denne retten og plikten bygde på folkesuverenitetsprinsippet, som sier at all statsmakt og styring av samfunnet skal utgå fra folket. Oftest skjer det via et folkevalgt parlament (en nasjonalforsamling).