Kvinnekamp gjennom 1900-tallet

1913 var året da kvinner i Norge ble politisk likestilt og myndiggjort som velgere ved stortingsvalg. På andre områder i samfunnet var kvinnekamp fortsatt aktuelt. Etter unionsoppløsningen ble sosiale og økonomiske spørsmål mer framtredende i norsk politikk.

En sak kvinnebevegelsen var særlig opptatt av, var mødres og barns rettigheter og levekår. Unge kvinner som "falt i ulykka" og fødte barn utenfor ekteskap, gikk ei usikker økonomisk framtid i møte. Mange unge kvinner arbeidet som tjenestejenter og kunne lett bli offer for husbondens begjær. Denne problemstillingen var sentral under utviklingen av barnelovene, som ble vedtatt av Stortinget i 1915. Lovene gav "uekte" barn rett til farsarv og mødrene økonomisk støtte fra fødselen av.

Katti Anker Møller (1868–1945) kjempet hele livet for bedre leveforhold og rettigheter for mor og barn og var sentral i etableringen av barnelovene. Sammen med Arbeiderpartiets Kvindeforbund spilte hun en viktig rolle ved mødrehygienekontoret i Oslo fra 1924. Kontoret ga konkret hjelp med prevensjon og drev opplysningsvirksomhet for å støtte kvinners og barns levekår.

Selv om alle kvinner ønsket å styrke likestilling med menn i det norske samfunnet, ble mellomkrigstidas politikk også trukket inn i kvinnekampen. Mens borgerlige kvinner kjempet for politiske rettigheter likestilt med menn, oppfordret ledene kvinner i arbeiderbevegelsen til at kvinnekampen skulle være en del av klassekampen.

Begrunnelsen var at motsetningene gikk mellom klasser, mellom borgerskapet og arbeiderklassen, ikke mellom menn og kvinner. Arbeiderpartikvinnene kritiserte de borgerlige kvinnesakskvinnene for å rette kampen mot mannen og ikke mot det bestående kapitalistiske samfunnssystemet. Da den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble markert i Norge for første gang i 1915, var det Arbeiderpartiets Kvindeforbund som stod for arrangementet.

Kvinnene i arbeidslivet hadde vist at de kunne gjøre samme arbeid som menn. Dette var også en utfordring for mennenes stolthet som familiens forsørgere.

Mellomkrigstida ble preget av økonomiske kriser med konkurser og arbeidsledighet. I perioden 1925–1937 var LOs uttalte politikk at mannen skulle prioriteres i arbeidslivet. Oppfordringen var at i krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller ei ugift kvinne. Dette fikk også støtte blant arbeiderkvinnene.

Etter hvert som tidene ble bedre i andre del av 1930-tallet, kom spørsmålet om gifte kvinners rett til lønnsarbeid opp igjen.

Under andre verdenskrig gjorde mange kvinner en innsats for fedrelandet. De drev etterretning, var grenseloser, formidlet informasjon og produserte illegale aviser med mer.

Enkelte kvinner var også med i motstandsgrupper i Milorg eller blant kommunistene. Mange overtok mot slutten av krigen ledende oppgaver og hadde ansvar for ulike militære enheter. Men da freden kom i 1945, ble kvinnenes bidrag fort glemt i heltefortellingene om motstandskampen. Et godt eksempel er hun som gikk under dekknavnet "Jacob", som egentlig het Eva (Jørgensen) Kløvstad (1921–2014). Hun spilte en sentral rolle i Milorg på Hamar mot slutten av krigen. Under Milorgs parade gjennom Hamar 17. mai gikk hun blant de fremste i opptoget. Under frigjøringsmarkeringen i Oslo noen uker senere var kvinnene plassert på sidelinja. At kvinner ikke hadde noe der å gjøre, var holdningen hos de som skulle definere historien om krigen for ettertida.

De første tiåra etter andre verdenskrig var kjernefamiliens gullalder. Arbeiderpartiet hadde flertall på Stortinget og la planmessig forholdene til rette for nye boliger og familienes ve og vel. Drømmen for de fleste var tre rom og kjøkken, innlagt vann og elektrisitet, ei hjemmeværende husmor som holdt orden på hus og barn, og en mann med fast inntekt.

For å lykkes var husmorskoler viktige for å lære kvinner husholdsfag og husarbeid. Toppunktet var i 1957 da det fantes 64 husmorskoler i Norge. Kunnskaper om husholdning og hygiene ble ansett som viktig for å bekjempe folkesykdommer og for å forbedre familienes levekår i by og bygd, blant både fattige og rike. Etter hvert som kvinnene kom mer ut i arbeidslivet, ble utdanningen ved husmorskolene dreid mot lønnet arbeid for eksempel på sykehjem, gamlehjem og i barnehager. I 1976 ble de siste husmorskolene avviklet.

På 1970-tallet tok flere kvinner utdanning, og flere gikk ut i arbeidslivet så snart barna var store nok. Det ble samtidig mer vanlig med barnehager til barna. Gradvis skiftet samfunnet holdninger så ei gift husmor med barn helt eller delvis kunne gå ut i arbeidslivet ‑ gjerne i yrker innenfor omsorg for barn, syke og eldre, noe som også tidligere hadde vært kvinnenes ansvar i familien.

I overgangen til 1970-tallet startet en massiv mobilisering for kvinnenes likestilling på alle nivåer i samfunnet. Kvinner stod på barrikadene og krevde sin rett til å bli behandlet likt med menn.

Perioden innledet et sterkt politisk engasjement og høyt aktivitetsnivå blant diverse feministiske grupper. Kvinnekampen bidro til at mange kjønnsdiskriminerende holdninger stod for fall i tida som fulgte. Konkrete mål for aksjonene var adgang til prevensjon og abort, tiltak mot seksuell vold og trakassering, rett til skilsmisse, likestilling i ekteskapet, utbygging av barnehager, kvotering av kvinner der de var underrepresentert, og like rettigheter i arbeidslivet.

Høydepunktet for kvinnebevegelsen var 1975, FNs internasjonale kvinneår, da likestilling ble satt på dagsordenen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. De fleste kvinnegruppene på 1970-tallet hørte til på venstresiden i norsk politikk og krevde samfunnsendringer. Nyfeministene gikk til flere aksjoner mot den kvinneundertrykkinga som både kom fra en mannsdominert elite og fra samfunnets stereotypiske kjønnsroller. Også menn deltok i kvinnekampen.

Feminismen på 1970-tallet delte kvinneorganisasjonene etter politisk orientering. De politiske skillelinjene mellom "rødstrømper" på venstresiden og "borgerlige" kvinner til høyre er fortsatt aktuell blant feministene.

Se filmklippet om kvinnekamp på 1970- og 80-tallet for å se hvilke saker kvinnebevegelsen kjempet for på den tida.

Allerede i 1915 lanserte Katti Anker Møller idéen om "det frivillige moderskap" og avskaffelse av fengselsstraff for "fosterfordrivelse". Stor motstand i samtida gjorde at saken først 50 år senere ble fremmet på nytt.

Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet gjorde abortspørsmålet til en av sine hovedsaker og sloss for en ny abortlov der kvinnenes selvbestemmelse var sikret. De ville ha vekk nemndene og la den enkelte kvinna avgjøre i abortspørsmål. Raskt kom det en folkeaksjon mot abort fra kristne organisasjoner. Men tida var moden for endring av lovverket. Etter flere runder i Stortinget ble loven om selvbestemt abort vedtatt i 1978.

Kvinnekampen ga politiske resultater med likestillingsloven i 1978. Loven forbød diskriminering på grunnlag av kjønn og stilte krav om aktivt arbeid for likestilling. Den ga også regler om håndheving av loven, og om rettslige reaksjoner dersom loven ble brutt. I 2017 ble loven erstattet av likestillings- og diskrimineringsloven. Den har til formål å fremme likestilling og hindre diskriminering i alle deler av samfunnet. I 1979 kom likestillingsombudet på plass og skulle sørge for at loven ble gjennomført i praksis.

Norge ble et foregangsland i verden når det gjaldt kvinnelige politikere. I Gro Harlem Brundtlands regjering fra 1985 var nesten halvparten av statsrådene kvinner. Etter stortingsvalget samme år var 34 % av stortingsrepresentantene kvinner. Til tross for likestillingsloven gikk utviklingen noe tregere for antall kvinnelige ledere på andre områder i samfunnet. Siden 1980-tallet har feministiske grupper kjempet videre for likestilling mellom kjønnene. Kampen er fortsatt like aktuell i dag.