Jegere og sankere

Jeger- og sankersamfunnene

Jegere og sankere er et begrep vi bruker om folkegrupper som lever av jakt på ville dyr, fiske og sanking av spiselige planter. I både norsk og internasjonal historie sier vi at dette var noe som alle menneskene på jorda drev med for rundt 10 000 år siden. Siden fikk vi overgang til jordbruk, men det finnes fortsatt folkegrupper som lever som jegere og sankere. De er i dag minoriteter som sliter med å beholde levemåtene sine. Dette gjelder blant annet folkegruppene semang i Malaysia, kubu i Indonesia og hadza i Tanzania. Det samme gjelder for mange urfolk som vil holde på tradisjonelle levevis.

Langs kysten i Norge var det særlig ressursene i havet de utnyttet. Det er også langs kysten de fleste steinalderboplassene er funnet. Lenger inn i landet var det vanlig å jakte på dyr som elg, villsvin og hjortedyr.

Nomadisk tilværelse

Vi regner med at de fleste levde i grupper på omtrent 30 personer, men gruppene kunne også være betraktelig større. Det var i hovedsak slekter som holdt sammen.

Menneskene kunne ikke bo et fast sted, men måtte flytte etter matressursene. Det kan ha vært vanlig at de fulgte etter flokker av dyr, som også var på årvisse, sesongbestemte vandringer.

I den nomadiske tilværelsen var det ikke praktisk å eie mange ting. Alt de eide, måtte de bære med seg. Folk i jeger og sankersamfunnene hadde klær av skinn, og redskaper og våpen som var laget av stein, tre og bein. Ellers hadde de ikke mye eiendom. Derfor er det rimelig å tro at det ikke var noen sterk sosial lagdeling. De som var eldst og mest erfarne, hadde antakelig en lederrolle, men "lederlønna" må ha begrenset seg til at de fikk de største og beste stykkene av byttedyret.

Mange forskere mener at jegere og sankere jobbet mindre enn menneskene har gjort senere, kanskje så lite som et par timer om dagen i gjennomsnitt. Prisen å betale var at det var kort vei fra velstand til krise. En jegergruppe kunne bukke under på kort tid hvis ikke de fant mat.

Kosthold og renslighet

Selv med en forventet levealder på omtrent en tredjedel av hva den er i dag, er det mye som tyder på at folk i jeger og sankersamfunnet levde sunt. Jakt og sanking ga et allsidig kosthold med mye proteiner og fett. I jordbrukssamfunnet ble kostholdet mer ensidig.

Jeger- og sankersamfunnene hadde også færre smittsomme sykdommer fordi de ikke hadde husdyr som smittebærere, og fordi de flyttet fra sitt eget avfall. I mer bofaste samfunn er renslighet og avfallshåndtering en utfordring. Jegere og sankere hadde også færre belastningsskader enn senere bønder, fordi de ikke hadde så ensidige, monotone arbeidsoppgaver.

Teknologisk innovasjon

Gjennom årtusenene kan vi se både teknologisk innovasjon og kunstnerisk produksjon i jeger og sankersamfunnene. Jakt med pil og bue, snarefangst og fiske med garn, er nyskapninger fra de siste 50 000 årene. Arkeologene har også funnet kunst i form av dekorerte våpen, små kvinnefigurer i leire eller stein og fantastiske hulemalerier.

Kanskje kan vi si at det var den samme evnen til innovativ tenkning som gjorde at homo sapiens sapiens på et tidspunkt begynte med å holde husdyr og dyrke jorda, og dermed startet en helt ny epoke i sin arts historie.