Nerveceller og hjelpeceller
Nervesystemet består av to hoveddeler:
sentralnervesystemet, som består av hjerne og ryggmarg
det perifere nervesystemet, som består av utløpere fra hjerne og ryggmarg, og danner et nettverk av nerver i hele kroppen
Nervesystemet styrer kroppens atferd ved å kontrollere muskler og kjertler og ved å motta og lede impulser fra sanseorganene.
En nerve er forenklet sagt bunter av nerveceller med hjelpeceller som kalles gliaceller. Det finnes faktisk ti ganger så mange hjelpeceller som nerveceller.
En nervecelle har en cellekropp med cellekjerne og organeller, slik du kjenner fra andre kroppsceller. Cellekroppen er liten, oftest mindre enn 0,1 mm i diameter. Nervecellene skiller seg fra andre kroppsceller ved at de kommuniserer med hverandre og med andre celler i kroppen gjennom lange utløpere med synapser.
En synapse er kontaktpunktet mellom to nerveceller eller mellom en nervecelle og en muskelcelle eller kjertelcelle.
Lange utløpere
Nervecellene kan ha svært ulik form, men fra cellekroppen går det opptil 20 korte, mer eller mindre forgreinede utløpere som kalles dendritter. Dendrittene forbinder nervecellene med hverandre og er hovedsakelig mottakerapparat for innkommende signaler fra andre nerveceller.
Nervecellen har en lang utløper som kalles et akson. Aksonene og deres forgreininger formidler nervecellens signaler videre til neste celle i nettverket.
Aksonet forbinder nervecellene med andre nerveceller eller med kroppsceller, for eksempel muskelceller. Hvert akson kan ha flere tusen synapser og inngår i et nettverk som holder kontakt med mange andre celler. Et akson kan være over en meter langt, og strekke seg fra tåspissen til ryggmargen, men er ofte mye kortere. Når mange aksoner løper sammen, kalles de for en nerve.
Nervecellens oppgaver
motta informasjon fra miljøet, fra kroppen og fra andre nerveceller
lede nerveimpulsen fra den ene til den andre enden av nervecellen
tolke informasjonen
sende impulser til nye nerveceller, kjertler og muskler
Gliacellene er små sammenlignet med nervecellene. De omslutter aksonet, utfører mange hjelpefunksjoner og sørger blant annet for at nervecellene får nok næring. Gliacellene kan også gi kjemiske signaler som øker ledningshastigheten i nerven, men de kan ikke danne eller sende nerveimpulser.
I nervesystemet er det ti ganger flere gliaceller enn nerveceller, men ikke alle nerveceller er omsluttet av gliaceller.
Myelin isolerer nervecellene
Gliacellene inneholder myelin, som hovedsakelig består av fettstoffer. Det er de som gir farge til den hvite substansen i sentralnervesystemet.
Gliacellene med myelin isolerer og beskytter nervefibrene. De ligger lag på lag og danner et hylster rundt aksonet. Til sammen danner alle gliacellene en myelinskjede rundt nervetråden. Den lille avstanden mellom hver gliacelle der nervetråden ikke er isolert, kalles ranviersk innsnevring.
At aksonet er isolert med gliaceller av myelin, øker farten på nervesignalene betydelig. Det skyldes blant annet at nerveimpulsene kan hoppe mellom ranvierske innsnevringer der aksonet ikke er isolert.
I en myelinisert nervecelle kan impulsen gå med en fart på 100 m/s.
Ved sykdommen multippel sklerose skades myelinet og/eller prosessen som danner myelin, slik at signaloverføringen forstyrres.
Relatert innhold
Her skal du bruke plastilin til å lage din egen modell av en nervecelle.
Disse oppgavene vil hjelpe deg med å repetere, bearbeide og teste det du har lært om nervesystemet.
Jansen, J. K. S., Glover, J. og Holck, P. (2022, 30. januar). Nervesystemet. I Store medisinske leksikon. Hentet 7. februar 2022 fra https://sml.snl.no/nervesystemet