Underernæring

Eldre mennesker, særlig de som bor alene, er ei risikogruppe for underernæring. Mange eldre rammes av nedsatt appetitt, og det kan derfor være vanskelig å få i seg nok av både de energigivende og de ikke-energigivende næringsstoffene. Det er derfor viktig at kostholdet består av variert og næringstett mat selv om man ikke trenger like store mengder mat og like mye energi som før.

Vi definerer underernæring som "en ernæringssituasjon der mangel på energi, protein og/eller andre næringsstoffer forårsaker en målbar ugunstig effekt på kroppssammensetning og -funksjon, samt klinisk resultat" (Helsedirektoratet, 2013, s. 14).

Oppfølging av ernæringsmessige behov er en del av den lovfestede plikten for helsepersonell til å yte faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Det er viktig at vi avdekker ernæringsmessig risiko raskt, slik at vi tidlig kan sette i verk tiltak for å forebygge og behandle underernæring.

Underernæring får ofte utvikle seg fordi utviklinga går over tid og derfor ikke avdekkes. Det er utarbeidet flere kartleggingsverktøy for å identifisere pasienter i ernæringsmessig risiko, og de fleste av disse er basert på vekt, høyde og vektutvikling over tid. Noen av verktøyene inkluderer også matinntak, sykdom og fysisk funksjon.

Ved innleggelse i sykehus skal alle pasienter vurderes for ernæringsmessig risiko, og som hovedregel skal de følges opp videre hver uke under innleggelsen. For beboere i sykehjem eller andre institusjoner og brukere av hjemmetjenester skal vi vurdere ernæringsmessig risiko ved oppstart av tjenestetilbudet og deretter månedlig dersom ikke annet er bestemt. For hjemmeboende eldre og andre risikogrupper er det fastlegens ansvar å kartlegge og følge opp ernæringsmessige utfordringer.

Personer i ernæringsmessig risiko skal ha en individuell ernæringsplan som inneholder dokumentasjon om ernæringsstatus, behov, inntak og konkrete tiltak som evalueres jevnlig. Planen skal inneholde

• informasjon om risiko for underernæring

• beregnet næringsbehov

• beregnet næringsinntak i forhold til beregnet behov

• dokumentasjon av mat- og væskeinntak og fordeling av måltider i løpet av døgnet

• vekt, kroppsmasseindeks (KMI) og plan for regelmessig veiing

• mål for tiltakene

• konkrete tiltak tilpasset den enkeltes behov og ønsker

• plan for oppfølging og evaluering av tiltakene

I det praktiske ernæringsarbeidet kan kravet om faglig forsvarlighet noen ganger komme i konflikt med prinsippene om brukermedvirkning og autonomi. Plikten til å gi omsorgsfull hjelp innebærer å utføre helsehjelpen på en respektfull måte som ikke krenker brukerens personlige integritet. Samtidig skal du som helsefagarbeider sørge for at ernæringsarbeidet er faglig forsvarlig i henhold til din kompetanse om ernæring og kosthold.

Dette kan by på etiske utfordringer for eksempel med brukere som har et kosthold som medfører økt risiko for sykdom, pasienter som nekter å spise, eller spørsmål om når ernæringsarbeid for pasienter i livets sluttfase skal avsluttes.

Helsedirektoratet. (2013, april). Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring (IS-1580). https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/underernaering/Forebygging%20og%20behandling%20av%20underern%C3%A6ring%20%E2%80%93%20Nasjonal%20faglig%20retningslinje.pdf

Helsedirektoratet. (2016, september). Kosthåndboken – veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten (IS-1972). https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/kosthandboken/Kosth%C3%A5ndboken%20%E2%80%93%20Veileder%20i%20ern%C3%A6ringsarbeid%20i%20helse-%20og%20omsorgstjenesten.pdf

Hjartåker, A., Pedersen, J. I, Müller, H. & Anderssen, S. A. (2020). Grunnleggende ernæringslære (3. utg.). Gyldendal Akademisk.