Astma

Astma kan skyldes faktorer i både arv og miljø. Arvelig astma forekommer ofte sammen med eksem og allergi. Ikke-arvelig astma kan skyldes ettervirkning av luftveisinfeksjoner, ulike stoffer i arbeidsmiljøet, forurensing i inne- og utemiljøet, ulike sider ved kostholdet eller tobakksrøyk hos mennesker som er disponert for å utvikle astma.

• Pustevansker (dyspné) med piping og hvesing der spesielt utpusting er vanskelig. Noen har opplevelsen av å bli kvalt og blir redde.
• Hoste og slimaktig oppspytt (ekspektorat). Slimet er hvitt og skummende, men ved infeksjon blir slimet gulgrønt.

• Hud og slimhinner kan få en blålig farge (cyanose) på grunn av oksygenmangel.

Astmaanfall kan utløses av allergiframkallende stoffer som pollen, muggsopp og husstøvmidd, tobakksrøyk, støv, forurensing, tåke, kulde, ulike gasser, sterke lukter, stress, fysisk aktivitet, virusinfeksjoner og noen medikamenter.

Mellom episoder med forverring kan pusten være normal. Pasienten får anfall med pusteproblemer. Det er særlig utpustinga som blir hemmet.

Hva skjer i luftveiene ved astmaanfall?

Det er særlig tre faktorer som hver for seg forårsaker anfall:

• krampe i muskulaturen rundt luftveiene
• irritasjon og betennelse (inflammasjon) i slimhinnene i luftveiene, dette er ikke forårsaket av infeksjon. Betennelsen fører til hevelse i slimhinnene. Luftveiene blir forsnevret og dermed trangere, og det blir tyngre å puste.
• opphoping av slim i luftveiene

For å forebygge astmaanfall må personen unngå stoffer han eller hun reagerer på, for eksempel pollen. En av målsettingene med astmabehandling er å bruke minst mulig anfallsmedikamenter, men for noen pasienter er slike legemidler nødvendig.

Astmatikere får medikamenter som forebygger anfall ved å hemme den allergiske reaksjonen i luftveiene, og medikamenter som reduserer symptomene når de får et anfall.

Alvorlige astmaanfall behandles på sykehus. Ved langvarige anfall trenger pasienten adrenalin. Noen pasienter trenger også oksygenbehandling.

Det finnes forskjellige typer legemidler som kan tas forebyggende, under anfallet, eller så snart pasienten merker at anfallet begynner. Legemidlene utvider bronkiene og hemmer den allergiske reaksjonen.

Det viktigste prinsippet er at pasienten skal få individuelt tilpasset astmabehandling som gir færrest mulig plager og begrensninger i hverdagen. Legen beskriver hvilke medisiner som skal ta tas, hvor ofte og hvordan man kan endre medisineringa i perioder hvor astmaen endrer seg.

• anfallsmedisin (korttidsvirkende beta2-agonist): brukes når man blir tett og tungpustet. Virker i løpet av ett til fem minutter. Har effekt i to til fire timer.
• anfallsforebyggende medisin (langtidsvirkende beta2-agonist): har effekt i minst tolv timer.
• forebyggende astmamedisin: Kortison til inhalasjon tas daglig. Kortison som blir gitt på denne måten, har ikke de uønskede bivirkningene som forbindes med kortison i tablettform.
• andre forebyggende astmamedisiner: Leukotrienantagonist finnes som tabletter eller granulat og tas en gang i døgnet. Brukes også ved høysnue (allergisk rhinitt). Teofyllinpreparater finnes som tabletter.
• Kombinasjonspreparater er en blanding av forebyggende og anfallsforebyggende medisin i én enkelt inhalator.
• For den som har alvorlig astma, kan det være nødvendig å bruke kortison i tablettform. Dette gis i form av kurer over to til fire uker eller en sjelden gang som vedlikeholdsbehandling ved særlig alvorlig astma. Slik behandling har en kraftig virkning på betennelsen i luftveiene.

Blir det en alvorlig forverring av symptomene, og symptomene er kraftigere enn vanlig, må lege eller ambulansetjenesten kontaktes. Ring 113.